Margaret Beaufort var en av de mest markante kvinnene i middelalderens England. I en tid dominert av krigerkonger og blodige slag, var det hennes lange kamp for sin sønn som endte Rosekrigene, grunnla det største dynastiet i England og endret landet for alltid.

Margaret Beaufort ble født 31. mai 1443 på Bletsoe Castle i Bedfordshire. Hun var det eneste barnet til John Beaufort, 1. hertug av Somerset og Margaret Beauchamp, men hadde åtte halvsøsken fra morens øvrige ekteskap.

John Beaufort nedstammet fra Edward III. Margarets oldefar var John av Gaunt, Edward IIIs tredje sønn. John Gaunt og hans elskerinne Katherine Swynford fikk flere barn utenfor ekteskap, deriblant Margarets bestefar. John og Katherine ble senere gift og barna deres legitimert av Richard II, men de ble nektet arverett til tronen av John Gaunts ektefødte sønn Henry IV.

16 år gammel dro Margarets far til Frankrike for å sloss i Hundreårskrigen. Han ble tatt til fange og overlatt til seg selv. Han tilbrakte 17 år i krigsfangenskap før Henry VI fikk ham løslatt. Margaret var senere svært takknemlig for at kongen hadde reddet faren hennes og følte alltid lojalitet overfor Lancaster-slekten. Etter et nytt mislykket militærangrep i Frankrike, ble John derimot forvist fra hoffet og døde da Margaret var bare ett år – angivelig tok han sitt eget liv.

Verdifull arving

Margaret var enearving til den delen av farens formue som stammet fra bestemoren Margaret Holland. I en tid da eiendom var makt, var formynderskap over adelens farløse barn underlagt kronen. Samtidig hadde kongen rett til å arrangere ekteskap mellom adelsfamiliene og fordele land og rikdom blant sine nærmeste. Slik kunne kongen beholde kontrollen over landet. Henry VI ga formynderrettigheten over Margaret til William de la Pole, men hun fikk lov til å vokse opp hos moren, som sørget for at hun fikk en god utdannelse.

De La Pole fikk etter hvert problemer med kongen og prøvde å sikre sin egen stilling ved å forlove den seks år gamle Margaret med sin egen sønn John. Det hjalp lite. Han ble snart tiltalt for forræderi og henrettet, og forlovelsen ble opphevet før Margaret var ti år gammel.

Henry VI ga nå formynderskapet for Margaret videre til sine egne halvbrødre Edmund og Jasper Tudor. Henry VI var sønn av Henry V og Catherine av Valois. Da Henry V døde, giftet Catherine seg igjen med sin egen hofftjener Owen Tudor og fikk flere barn, deriblant Edmund og Jasper.

Ung brud og mor

Da Margaret var 12 år, ble det bestemt at hun skulle gifte seg med Edmund Tudor, hertugen av Richmond. Han var 24 år og ventet ikke med å fullbyrde ekteskapet til bruden var 14 år, slik skikken var i middelalderen. For å sikre seg rettighetene til Margarets arv og rikdom var det viktig å få en arving så fort som mulig. Det lyktes også. I en alder av 13 år var Margaret gravid. Edmund dro ut i krigen, men ble tatt til fange og død av pest tre måneder før Margaret fødte sønnen Henry. Fødselen var så vanskelig at hun nesten mistet livet og hun kunne senere ikke få flere barn.

Margaret var svært religiøs. Sent i livet fortalte hun sin skriftefar John Fisher at hun i en drøm hadde fått vite av St Nicolas at hun skulle velge Edmund Tudor som sin ektemann. Kanskje var det en måte for henne å akseptere den traumatiske opplevelsen ekteskapet og fødselen må ha vært. Hun respekterte alltid Edmunds ettermæle og så sent som i 1472 skrev hun i sitt testamente at hun ønsket å bli gravlagt sammen med sin første mann. Hun beholdt også tittelen hertuginne av Richmond hele livet.

Kontroll over egen sjebne

Jasper Tudor tok over ansvaret for den unge svigerinnen og nevøen. Men allerede i så ung alder skjønte Margaret at hun måtte ta saken i egne hender og skaffe beskyttelse for seg selv og sønnen. Det var urolige tider i England og opprør mot en svak konge. Med sin formue og sitt slektstre var det bare et tidsspørsmål før hun kom til å bli giftet bort igjen. Før hun hadde fylt fjorten år og med Jaspers hjelp, dro hun gjennom et pestinfisert og krigsherjet land til Newport og forhandlet frem ekteskap med Lord Henry Stafford. Han var andre sønn av hertugen av Buckingham, og hadde et solid navn, men ingen formue. De giftet seg da Margaret var ferdig med sørgeåret etter Edmund i januar 1458.

Ekteskapet kom med en tung pris. Ifølge loven måtte hun gi opp sønnen til hans nærmeste mannlige slektning når hun giftet seg igjen. Jasper Tudor ble verge for Margarets sønn Henry og han ble boende hos onkelen på Pembroke Castle. Men Margaret visste at Jasper kom til å ta godt vare på ham, og hun holdt kontakten og besøkte ham så mye som mulig.

Harmonisk ekteskap i en urolig tid

Det er ikke så mye man vet om denne perioden av Margarets liv, men det synes som om ekteskapet med Stafford var harmonisk og godt og med gjensidig respekt. De reiste mye rundt i England for å inspisere eiendommene sine (hennes) og hun ble med ham på reiser til London og Parlamentet. Det var antagelig da hun lærte mye om politikk og strategi, noe hun snart skulle få god bruk for.

Henry VI var en svak konge. Han ble kalt «den gale kongen» og led muligens av schizofreni på samme måte som sin franske morfar. I 1461 tok Edward IV fra York-familien makten og Margarets verden ble snudd på hodet. Hun og Stafford var på den tapende siden i Rosekrigen og Edward IV overtok formynderskapet av Henry Tudor fra Jasper og ga det til en av sine allierte, sir William Herbert.

Edward IV tok også alle Henrys eiendommer. Lord Stafford sverget etter hvert troskap til den nye kongen for å beskytte seg selv og familien. Over tid ble han og Margaret godtatt ved hoffet og Margaret begynte sin møysommelige jobb med å overtale kongen til å gi Henrys eiendommer tilbake til ham. Etter fem år fikk hun selv tilbake sin Beaufort-eiendom – Woking Palace – hvor hun og Stafford bosatte seg.

Turbulente år

Etter noen år med fredelig styre i England, kom eks-dronning Margaret av Anjou tilbake fra eksil sammen med jarlen av Warwick og gjeninnsatte Henry VI. Igjen måtte Margaret skifte side. Hun fikk sønnen tilbake og tok ham med til hoffet for å hilse på kongen. Der skal Henry VI ha forutsagt at Margarets sønn (som var kongens halvnevø) en dag skulle overta tronen.

I april 1471 var Edward IV tilbake i England. Stafford sto ved sin troskap til Edward og kjempet nå ved hans side mot Margaret av Anjou og Warwick. Han ble såret i slaget ved Barnet 14. april 1471. Dette var et mareritt for Margaret som nå var fanget mellom lojalitet til sin mann og lojalitet til Henry VI for sønnens skyld. I slaget ved Tewkesbury ble Henry VIs sønn Edward drept og Margaret av Anjou tatt til fange. Henry VI ble satt i Tower of London og drept der noen dager senere. York-slekten var tilbake på tronen.

En ny allianse

Margaret måtte igjen sikre seg selv og sønnen. Nå som Henry var den eneste reelle arvingen på Lancaster-siden, var det om å gjøre å få ham i sikkerhet. Margaret ba Jasper om å ta med den 14 år gamle sønnen hennes til Frankrike. Lord Stafford døde av skadene han fikk ved Barnet 4. oktober og Margaret var igjen enke i en alder av 28 år.

Henry og Jasper kom seg trygt til Bretagne og fikk beskyttelse der. Nå måtte Margaret redde seg selv og det var bare en måte å gjøre det på. Hun måtte gifte seg igjen. Hun forhandlet selv frem ekteskap med Thomas Stanley, hertug av Derby og en lojal venn av Edward IV. Det var et rent forretningsmessig ekteskap. Han fikk tilgang til hennes navn og rikdom. Hun fikk beskyttelse hos en av kongens nærmeste. Igjen hadde hun manøvrert seg nær kongen. slik at hun kunne fortsette å fremme sønnens sak.

Over tid fikk Margaret et så nær forhold til kongen og hans dronning Elizabeth Woodville at hun fikk æren av å bære en av døtrene deres til dåpen. Landet var nå inne i en rolig periode. Etter nye ti år fikk Margaret endelig det hun har jobbet så hardt for – Henry fikk eiendommene sine tilbake og lov til å komme tilbake til hoffet. Edward IV foreslo til og med at Henry skulle gifte seg med hans datter Elizabeth av York. Men Henry var skeptisk og redd for at det hele var et plott for å lure ham tilbake til England.

Endgame

Før dette ble aktuelt, døde plutselig Edward IV, og landet ble igjen kastet ut i kaos. Kongens bror Richard gjorde seg selv til verge for Edwards 12 år gamle sønn og hans bror og satte dem «i sikkerhet» i Tower of London. Enkedronning Elizabeth stolte ikke på svogeren og rømte i asyl i Westminster Abby samme med sine fem døtre. Like etter forsvant de to prinsene i Tower sporløst og Richard tok makten som Richard III.

Det har blitt spekulert i om Margaret medvirket til prinsenes forsvinning for å styrke Henrys mulighet til å ta tronen. Men Margaret kjente prinsene og dronning Elizabeth godt. Dessuten var hun selv en mor gjorde alt for å beskyttet sønnen sin. Derfor er det mer trolig at hun så på Richard som en barnemorder og sin verste fiende og hun stolte neppe på ham.

Etter først å ha havnet i Tower of London for forræderi, ble Stanley løslatt og han og Margaret var inne i varmen hos det nye kongeparet. Margaret bar til og med slepet til den nye dronningen Anne Neville ved kroningen. Igjen hadde Margaret kommet seg tilbake i spillet. Men hun spilte nå et dobbeltspill.

På vegne av sønnen jobbet hun nå for å ta makten fra Richard III. Henry Tudors krav på den engelske tronen var svakt begrunnet fordi det kom via kvinner på begge sider. Faren Edmund Tudor nedstammet ikke fra den engelske kongerekken, men snarere den franske via sin mor Catherine av Valois. På Margarets side gikk anene tilbake til Edward III, men via en gren som ikke var tilkjent arverett. Men – Henry Tudor var nå den eneste gjenlevende mannlige arvingen på Lancaster-siden. Og dersom han giftet seg med Elizabeth av York ville det gi legitimitet til kravet og være samlende på folket.

Kvinnelist

Margaret gjenopptok kontakten med Elizabeth Woodville i Westminster Abbey ved å sende fortrolige meldinger via legen sin. De ble enige om at Henry skulle gifte seg med Elizabeth når han kommer tilbake til England, forene de to familiene og få en slutt på krigen.

De to damene allierte seg med hertugen av Buckingham. Margaret sendte store summer til Henry i Frankrike og ba ham mønstre en hær. Det første invasjonsforsøket ble stoppet av en forferdelig storm, Richard III fikk nyss om planene og henrettet Buckingham. Margaret ble tiltalt for forræderi. Hun ble spart på grunn av Stanleys lojalitet til kongen, men ble fratatt hele sin formue og satt i husarrest uten tjenere og mulighet til å kommunisere med sønnen. Hun var nå redusert til «bare en kone» og det var ikke helt hennes stil.

Stanley så gjennom fingrene med konas korrespondanse og Margaret kontaktet Henry og ba ham gjøre et nytt invasjonsforsøk.

I august 1485 gikk Henry og Jasper i land i Wales med en hær av franske leiesoldater og lojale Lancaster-tilhengere. Denne gangen lykkes han og han slo Richard III i slaget ved Bosworth 22. august. Det var Stanley som med sine 3000 menn avgjorde slaget ved å byttet side i siste liten og det var han som satte kronen på stesønnens hode.

Kongens mor

Margaret hadde klart det utrolige – å manøvrere sin eneste sønn frem til tronen av England. Hun var nå 42 år gammel og ble titulert My Lady The Kings Mother. Hun fikk tilbake alle sine rettmessige eiendommer og ble erklært «en selvstendig person» av Parlamentet. Hun fikk dermed selvstendig rett til sine eiendommer og var ikke lenger avhengig av noen mann, noe som er svært uvanlig. Hun tok sterkt del i sønnens styre av landet og nektet å spille annenfiolin til dronningen – Elizabeth av York.

I vår tids litteratur og filmer blir Margaret ofte blitt fremstilt som ambisiøs, hensynsløs og dominerende. Særlig har hun blitt portrettert som en vanskelig svigermor. Men selv om hun var ambisiøs på sønnen vegne, pragmatisk og viljesterk, var hun også svært religiøs, gavmild og familiekjær. Hun var spesielt opptatt av utdannelse, i trykkingen av bøker og hun grunnla to college ved Cambrigde universitetet. Hun oversatte selv bøker og skrev bøker om den kongelige husholdningen. Og ikke minst var hun en sterk og selvstendig kvinne i en svært mannsdominert verden som med mot og kløkt nådde sitt mål og til slutt fikk sin uavhengighet. I 1499 tok hun et kyskhetsløfte med mannens velsignelse og levde selvstendig resten av sine dager.

Hun levde lenger enn sin sønn. Da han døde i 1509, begynte helsen hennes å skrante og hun døde bare fem dager etter at hun hadde vært vitne til  kroningen av barnebarnet Henry VIII og hans dronning Catherine av Aragon.

beaufort engelskhistorie england historie margaretbeaufort mor tudors