Frankrike er en av de eldste nasjonalstatene i Europa og har hatt berømte herskere som Louis XIV og Napoleon. Den franske revolusjonen og dens idealer om menneskerettigheter og demokrati har hatt stor betydning for Europas utvikling. Frankrike har også vært toneangivende innen språk, litteratur, kunst og kultur i flere hundre år.

De eldste bosetningene i Frankrike er ca 25 000 år gamle. Et av de mest berømte funnene fra steinalderen er hulemaleriene i Lascaux fra ca 15 000 f.Kr. I det siste årtusenet før vår tidsregning begynte keltiske gallere å bosette seg i området. Gallia dekket store deler av det moderne Frankrike, Belgia, Nordvest-Tyskland og Nord-Italia. Det utviklet seg faste bosetninger og jordbrukssamfunn spesielt rundt Paris, i Rhônedalen og i det sørlige Languedoc området.

Gallia var et velorganisert samfunn med en styrende krigerklasse og en sterk presteklasse kalt druidene. De sloss mer innad enn mot andre grupper, men klarte likevel på et tidspunkt å beleire Roma. I 600 f. Kr ble middelhavskysten kolonisert av fønikere og grekere. De grunnla Massalia (Marseille) som er den eldste byen i Frankrike.

Romerne begynte invasjonen av Gallia sørfra ca år 200 f. Kr og i Gallerkrigen i 58-51 f. Kr erobret Julius Cæsar hele området. Det latinske språket utkonkurrerte det keltiske, gallerne ble integrert i det romerske riket og det utviklet seg en gallisk-romersk kultur.

Frankerne

På 400-tallet ble Gallia overtatt av en germansk stamme kalt frankerne. Frankernes leder Clovis la under seg mesteparten av de nordre og sentrale delene av Gallia. Han gikk over til kristendommen i 498 og gjorde Paris til hovedstad. Etter at han døde i 511 ble riket delt mellom hans fire sønner. Denne kongeslekten ble kalt merovingerne.

Merovingerne ble kastet fra makten av karolingeren Pépin den yngre i 751. Pépins sønn Charlemagne (Karl den store) ble konge i 771. Han samlet igjen de frankiske områdene og lot seg også krone til tysk-romersk keiser av pave Leo III i 800. Frankerriket besto nå av både dagens Frankrike og Tyskland, men etter Louis den frommes død og traktaten i Verdun i 843, ble riket igjen delt. Den vestre delen av Frankerriket kom til å utvikle seg til det moderne Frankrike.

Middelalderen

Frankeren Hugues Capet ble valgt til konge i 987. Han var i utgangspunktet hertug av frankerne og regjerte over et mindre område rundt Paris, men ble nå konge av frankerne. Han etablerte det som kom til å bli Europas mektigste kongehus. Hans etterfølgere i Valois- og Bourbon-dynastiene kom til å ha makten i Frankrike frem til den franske revolusjonen.

Frankrike hadde et veldig desentralisert styre under middelalderen. Kongens autoritet var mer religiøs enn administrativ og adelens lokale makt var sterk i områder som Normandie, Flandern og Languedoc. De var vasaller av kongen, men var stadig i konflikt med ham og hverandre og kriget seg imellom. Det var også denne adelen som startet korstogene.

Vikinghøvdingen Rollo bosatte seg i Normandie etter å ha fått området av Charles den enfoldige i 911 for å beskytte det mot flere vikingangrep. William av Normandie erobret England i 1066. Hans oldebarn Henry II av England var også hertug av Normandie og greve av Anjou fra 1154. Han giftet seg med Eleanor av Aquitaine og fikk dermed kontroll over et like stort område av Frankrike som den franske kongen. Først etter slaget ved Bouvines i 1214 klarte Philippe II å få tilbake kontrollen over Frankrike fra den engelske kongen John.

Hugues Capets dynasti ble sett på som en gammel rojal slekt som var sosialt overlegne og som dessuten hadde støtte fra kirken. Philippe IV, som ble kalt Philippe den rettferdige, var så mektig at han kunne utnevne paver og keisere. Under hans styre i 1285-1314 ble pavemakten flyttet til Avignon og alle pavene var franske.

Valois-dynastiet

Ingen av sønnene til Philippe IV klarte å produsere en mannlig arving, og i 1328 ble Philippe VI av Valois-slekten valgt til konge. Han var etterkommer av en yngre sønn av Philippe III. Men den engelske kongen Edward III mente også å ha krav på tronen fordi moren hans Isabella var datter av Philippe IV. Han ønsket å ta tilbake kontrollen over Frankrike og dermed startet hundreårskrigen i 1337.

Etter den engelske seieren i slaget ved Agincourt i 1415 satt den franske kongen bare igjen med makten over landet sør for elven Loire. Den nye engelske kongen Henry V giftet seg med Catherine av Valois og ble utnevnt til arvtaker etter den franske kongen Charles VI på bekostning av hans egen sønn Charles VII. Henry V døde før han rakk å bli konge av Frankrike, og det ble hans sønn, 11 måneder gamle Henry VI som arvet alt. Han er den eneste som er kronet til konge over både England og Frankrike. Nord-Frankrike ble nå styrt av Henry VIs onkel, hertugen av Bedford, mens franske Charles VII etablerte seg med et motstyre i Sør-Frankrike. Folkets lidelser under Hundreårskrigen hadde vekket fransk nasjonalisme. I 1429 fikk Charles VII hjelp av en tenåringsjente ved navn Jeanne d’Arc som hevdet at hun hadde fått i oppgave av Gud å få Charles tilbake på den franske tronen. Etter slaget i Patay 17. juli 1429 ble Charles VII kronet som fransk konge i Reims og i løpet av de neste tjue årene ble engelskmennene drevet ut av Frankrike med unntak av Calais-området.

En mosaikk av småsamfunn

På 1500-tallet var det ingen som følte seg «franske». Landet var delt opp i en rekke små føydale enheter og folk var knyttet til sin lokale identitet. Det var viktig for adelen å få sønnene sine inn i kirken for å kontrollere den. Den katolske kirken eide ca 40 prosent av verdiene i samfunnet. Kongen nominerte biskoper, men måtte forhandle med adelen som hadde nære bånd til lokale klostre og kirker. Adelen var nest rikest i landet, men hadde ikke noe samhold. Alle hadde sitt eget land, nettverk og væpnede styrker. Byene var delvis uavhengige stater og ble kontrollert av handelsmenn og foreninger. Paris var den største byen med ca 200 000 mennesker. Majoriteten av befolkningen var likevel bønder som ofte var veletablerte og hadde rettigheter som myndighetene måtte respektere.

Frankrike var stadig i krig med habsburgerne over området Burgund. I 1532 ble Bretagne en del av Frankrike. Mellom 1494 og 1559 var Frankrike en del av de italienske krigene. Francois I gikk til krig mot den tysk-romerske keiseren Charles V i 1521 og ble etter slaget ved Pavia i 1525 tatt til fange av Charles og ført som fange til Madrid. Da han ble satt fri, allierte han seg med det ottomanske riket og den ottomanske admiralen Barbarossa tok Nice i 1543 og ga det til Francois I. Likevel var det habsburgerne og Charles V som dominerte og det tysk-romerske riket omringet hele Frankrike. I 1558 klarte hertugen av Guise å ta det siste engelske landområdet Calais.

Religionskrigen

Som følge av reformasjonen som utfordret den katolske kirkens legitimitet, brøt det ut religionskriger i Frankrike i 1562 . De franske protestantene, kalt hugenottene, ble utsatt for grusomme angrep. Engelske, tyske og spanske tropper blandet seg inn på begge sider av konflikten. Da Henri II døde i 1559 ble han etterfulgt av sine tre sønner i rask rekkefølge. De kom på tronen som svært unge og hadde ikke helse til å regjere lenge. Moren Catherine de’Medici fungerte som regent for dem mye av tiden. Hun fikk skylden for Bartholomeus-massakren 24. august 1572, en tre uker lang massakre av hugenottene.

Det hele endte i «krigen med de tre Henri’ene» i 1584-98 som toppet seg ved at livvaktene til Henri III myrdet Henri de Guise, lederen for den katolske fraksjonen. Som hevn drepte en katolsk prest Henri III. Det førte til at Henri IV av Bourbon-slekten kom på tronen. Han var etterkommer etter Louis IX og svoger til de tre siste Valois-kongene. Han konverterte til katolisismen for å bringe fred til landet og lovet protestantene religionsfrihet i ediktet i Nantes i 1598.

Eneveldet

Med Louis XIII ble eneveldet innført i Frankrike og den mektige kardinalen Richelieu etablerte Frankrike som den største staten i Europa. I løpet av 1642-43 døde både Richelieu og kongen. Den fem år gamle Louis XIV overtok tronen og kardinal Mazarin ble Frankrikes nye sterke mann. Under tredveårskrigen ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker. Krigen ble avsluttet med freden i Westfalen i 1648. Tyskland og den tysk-romerske keiserens makt var knust og Frankrike ble igjen den politiske og kulturelle lederen i Europa. I løpet av 1600-tallet etablerte Frankrike mange kolonier i Amerika – den største var Nye Frankrike med byer som Quebec og Montreal.

Solkongen Louis XIV regjerte fra 1643 til 1715 og utvidet Frankrikes territorium med blant annet Alsace og Flandern. Louis trodde på kongens guddommelige rett og at Kongen var hevet over alle unntatt Gud. Han var derfor ikke ansvarlig overfor folket, aristokratiet eller kirken. Han fortsatte sine forgjengeres arbeid i å sentralisere staten til Paris, eliminere føydalismen og svekke aristokratiet.

Louis XIV bygget også slottet Versailles og her blomstret det franske kulturlivet. Han påla adelen å bo på Versailles og kontrollerte dem gjennom et intrikat system med privilegier. Fransk språk var dominerende blant adelen i Europa og franske filosofer som Voltaire ledet an i opplysningstiden.

Louisg XIV døde i 1715 og ble etterfulgt av sitt fem år gamle oldebarn Louis XV som regjerte til 1774. Denne perioden så flere arvefølgekriger i Europa og Preussen seilte opp som en ny, sterk motstander av Frankrike. Krigene utvidet seg til koloniene (Syvårskrigen) og i 1763 mistet Frankrike sitt nord-amerikanske imperium. Som hevn signerte de en avtale med amerikanerne mot engelskmennene i 1778 og sendte styrker til den amerikanske revolusjonen. Fredsavtalen i Paris i 1783 gjorde USA uavhengig.

Revolusjon

Militære tap førte til store økonomiske problemer og stor sosial uro i Frankrike. Adelen og kirken hadde store privilegier på bekostning av borgere og bønder. Syv år med dårlige avlinger og en stor matmangel i 1789 gjorde at den nye kongen Louis XVI måtte innkalle til en Stenderforsamling. Tredjestanden (alle som ikke var adelige eller geistlige) erklærte seg 17. juni 1789 som Frankrikes parlament. Den 14. juli ble Bastillen stormet av revolusjonære og kongen måtte gå av. En erklæring om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt og landet ble delt inn i 83 departementer. Flertallet ønsket fortsatt monarki og i 1791 ble det innført konstitusjonelt monarki, men høsten 1792 ble kongen fratatt sin stilling, monarkiet avskaffet og den første franske republikken innført.  Den 21. januar 1793 ble kongen henrettet på Place de la Concorde. Den katolske kirken hadde vært landets største landeier, men nå tok nasjonalforsamlingen over alt og solgte det for å bøte på landets økonomiske krise.

Uroen fortsatte innad med kamper mellom Paris og resten av landet, men også utad. Frankrike var nå i krig med Preussen, Østerrike, England og Spania som ikke kunne godta at folket tok makten i egne hender. Redselen for at revolusjonen kunne spre seg til andre land var stor. I løpet av 1793 fikk de følge av store deler av resten av Europa. Maximilien de Robespierre tok makten i det såkalte Skrekkveldet hvor han forfulgte og henrettet alle som motarbeidet ham. Tallet på henrettelser i Paris var gjennomsnittlig 29 pr dag. Det ble så ille at nasjonalkonventet tok fra ham makten og henrettet ham 29. juli 1794.

Napoleon

Napoleon Bonaparte ledet Frankrike til mange militære seire i denne perioden. Han kastet det sittende styret i et statskupp i november 1799 og opprettet det såkalte Konsulatet. Noe av politikken fra revolusjonen ble reversert. Blant annet inngikk Napoleon en avtale med pave Pius VII og åpnet for et fredelig forhold mellom kirke og stat, uten at kirken fikk sine eiendommer tilbake. Fra august 1802 ble Napoleon gjort til konsul på livstid, det republikanske systemet ble gradvis avviklet og den 18. mai 1804 ga senatet ham tittelen keiser. Den juridiske reformen Code Napoleon gjorde staten sekulær og innførte prinsipper for sivil frihet, likhet for loven og et standardisert rettssystem. Til tross for tapet i sjøslaget ved Trafalgar i 1805 hvor Napoleon tapte mot britene, startet de såkalte Napoleonskrigene hvor han hadde stor militære fremgang. Frankrike ble Europas dominerende makt helt til han forsøkte å ta Russland i 1812. Felttoget ble en katastrofe hvor nesten hele hans Grande Armée på 600 000 mann gikk tapt. En allianse av Storbritannia, Sverige, Preussen og Østerrike sørget for at Napoleon tapte i 1814 og måtte abdisere og flykte til Elba.

Napoleon kom tilbake til Frankrike våren 1815 og kastet den nye kongen Louis XVIII. Han gjenopptok krigene med de andre landene, men tapt for siste gang i slaget ved Waterloo 18. juni 1815 og ble forvist til St. Helena hvor han døde i 1821.

Monarki – republikk – keiserdømme – repubikk

De neste hundre årene var politisk ustabile og Frankrike var ikke lenger den dominerende makten i Europa.

Louis XVIII ble gjeninnsatt, men døde i 1824 og ble etterfulgt av broren Charles X. Den upopulære politikken til statsminister Polignac førte til Julirevolusjonen i 1830 og Charles abdiserte. Han ble etterfulgt av Louis-Philippe, borgerkongen. Kongens makt ble innskrenket og nasjonalforsamlingen fikk den reelle makten. Streiker og arbeideropprør førte til Februarrevolusjonen i 1848 og Louis-Philippe måtte abdisere og en ny grunnlov ble skrevet. Frankrike ble igjen republikk.

Napoleons nevø, Louis Napoleon Bonaparte ble valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen og ble samme år valgt til republikkens president. Etter å ha sittet sin periode gjorde han statskupp i 1851. Han satte presidentperioden til ti år og utvidet sine egne fullmakter. I 1852 ble han gjort til keiser av senatet og kronet til Napoleon III. Under hans ledelse deltok Frankrike i Krimkrigen i 1853-56 og utvidet imperiet i Afrika. Han gikk også til krig i forbindelse med Italias samling, noe som førte til at Frankrike utvidet sitt territorium til Nice og Savoy. Men den fransk-preussiske krigen i 1870-71 ble et stort nederlag. Frankrike måtte gi fra seg Alsace-Lorraine til Preussen, Napoleon ble kastet og Frankrike ble republikk for tredje gang.

Frankrike var sent ute i den industrielle revolusjonen. Fremfor masseproduksjon utviklet det seg mindre spesialiserte håndverksbedrifter som tiltrakk seg et internasjonalt luksusmarked. Den britiske økonomien vokste mye raskere enn den franske, men Paris ble etter hvert et senter for finans på lik linje med London, godt hjulpet av den franske bankfamilien Rothschild.

På slutten av 1800-tallet startet en epoke kalt La Belle Époque da Frankrike ikke var innblandet i noen krig og teknologiske nyvinninger gjorde livet lettere for vanlig folk. Det franske kulturlivet blomstret igjen med impresjonismen, art nouveau arkitektur, og Madame de Stael og Delacroix som representanter for romantisk litteratur og kunst.

Moderne tid

Den første verdenskrigen i 1914-18 ble en skyttergravskrig med store lidelser og tap for Frankrike, særlig i nord. Landet mistet 1,3 millioner mann og hadde 4,2 millioner sårede. I Versailles-traktaten i 1919 fikk Frankrike tilbake landområdet Alsace-Lorraine fra Tyskland. Etter krigen fortsatte Frankrike med stadige regjeringsskifter, men det alle regjeringene i denne perioden hadde til felles var en sterk anti-tysk politikk. I mellomkrigstiden ble et veldig forsvarssystem kalt Maginotlinjen bygget langs den tysk-franske grensen. Statsminister Edouard Daladier førte likevel en passiv utenrikspolitikk overfor Hitler og inngikk Munchen-avtalen i 1938 der Frankrike avsto fra å forsvare Tsjekkoslovakia og Sudetenland.

Etter at Andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble Daladier erstattet som statsminister av Paul Reynaud. I mai 1940 angrep Tyskland Frankrike og forbigikk Maginotlinjen ved å gå gjennom Ardennerskogene. I løpet av seks uker knuste de de allierte og Frankrike kapitulerte 24. juni. 60 prosent av landet ble okkupert av tyske styrker og resten ble gjort om til en tysk marionettstat kalt Vichy-Frankrike. Den franske offiseren Charles de Gaulle dro til London og ledet De frie franske styrkene som gikk inn for å organisere åtte store motstandsgrupper til en mer enhetlig motstandsbevegelse. I juni 1944 invaderte de allierte Normandie og etter at Paris ble frigjort 25. august dannet de Gaulle en midlertidig fransk regjering. Kvinner fikk endelig rett til å stemme.

Etter frigjøringen ble en ny fransk konstitusjon vedtatt 13. oktober 1946 og dette ble den fjerde franske republikken. De politiske forholdene var fortsatt ustabile. I de 12 årene denne republikken eksisterte hadde landet 17 ulike statsministere fordelt på 22 forskjellige regjeringer.

I 1950 tok Frankrikes statsminister Robert Schuman initiativet til det europeiske kull-og stålfelleskapet. De seks landene som var med på dette felleskapet, inngikk i 1957 Romatraktaten som skulle skape et felles europeisk marked og var starten på EU.

I 1958 brøt det ut borgerkrig i Algerie da franskmennene i landet motsatte seg kravene om algerisk uavhengighet. Krigen truet med å velte den franske staten og Charles de Gaulle fikk frie hender til å utarbeide en ny konstitusjon. I de Gaulles femte franske republikk fikk presidenten store fullmakter, ble valgt for en syvårsperiode og fikk ansvaret for å danne regjering. I 1968 brøt det ut omfattende opprør blant studenter og arbeidere mot de Gaulles autoritære og konservative styre og han måtte til slutt gå av i 1969.

De Gaulle hadde ført en politikk basert på nasjonal uavhengighet og ville ikke bli diktert av NATO eller det europeiske felleskapet. Han gjenopptok fransk-tyske forbindelser som en motvekt til England/USA og Sovjetunionen. Etter de Gaulle har landet vekslet mellom konservative og venstreorienterte statsledere, som blant annet har kjempet mot langvarig høy arbeidsløshet i landet. I 1992 var Frankrike med på Maastrich-avtalen som dannet EU og i 1999 erstattet euro det franske franc. Dagens president Emmanuel Macron dannet det nye partiet «La République En Marche!» som legger vekt på at de hever seg over tradisjonelle høyre/venstre linjer og velger ministre fra begge sider.