Få mennesker har hatt så stor innflytelse på utviklingen av England som William fra Normandie. Han var den siste utenlandske hærføreren som erobret øya og den første til å ha direkte eller indirekte kontroll over hele Britannia. Seieren i slaget ved Hastings i 1066 markerer et stort skille i landets utvikling. Et nytt styresett ble innført, normannisk adel overtok de fleste eiendommer og posisjoner i landet og fransk ble offisielt språk.

William var en etterkommer etter vikinghøvdingen Rollo, som mange mener var Gange-Rolf. Rollo fikk områdene rundt Rouen av den franske kongen Charles III i 911. Dette ble kjernen i det fremtidige hertugdømmet Normandie. Vikingene brukte Normandie som base for å plyndre England på den andre siden av kanalen. For å bøte på det dårlige forholdet mellom England og Normandie giftet hertug Richard II bort sin søster Emma til den engelske kongen Æthelred i 1002. De fikk to sønner Edward og Alfred. Da den danske vikingkongen Knut den store tok makten i England, søkte familien tilflukt hos slekten i Normandie. Etter at Æthelred døde, giftet Emma seg med Knut og fikk flere barn. Det førte naturlig nok til krangling om den engelske arverekkefølgen, men Emma og Æthelreds sønn Edward tok til slutt makten i 1042 og ble kjent som Edward Bekjenneren.

Bastarden

William ble født ca 1028 i Falaise i Normandie. Han var sønn av den ugifte hertugen Robert I og hans elskerinne Herleva – derfor ofte kalt William Bastarden. Herleva var datter av Fulbert, en helt vanlig arbeider og hun jobbet antagelig i hertugens husholdning. Robert og Herlevas forhold varte i nesten ti år og hun var en stor del av sønnens oppvekst. Hun giftet seg senere med Herluin, en herre fra lavadelen og William fikk to halvbrødre – Odo og Robert – og to halvsøstre. William hadde et nært forhold til morens nye familie, noe som kanskje er grunnen til at han var både trofast og familiekjær senere i livet.

I 1034 bestemte Robert I seg for å dra på pilegrimsferd til Jerusalem. Han samlet et råd og fikk dem til å sverge troskap til William som hans arvtager. Robert I døde på vei tilbake til Normandie i juli 1035 og William ble hertug av Normandie i en alder av 7 år. Han fikk støtte fra sin grandonkel erkebiskop Robert av Rouen og av den franske kongen Henri I. Etter at erkebiskopen døde i 1037 brøt det ut uro og kaos blant adelen som ville kontrollere den unge hertugen. Dette varte frem til 1047. William ble utsatt for flere attentater og mange av hans formyndere ble drept. Henri I fortsatte å støtte William og slaget ved Val-ès-Dunes i 1047 ble et vendepunkt i kampen for kontroll over Normandie. Mellom 1047 og 1054 var det likevel stadige kamper, og Henri I byttet etter hvert side, men innen 1060 hadde William fått kontroll over og utvidet riket sitt.

William blir beskrevet som en kraftig mann med dyp stemme. Han skal ha vært ved god helse gjennom hele livet. Han var en fryktløs kriger, god til hest og likte å jakte. Han kunne være brutal og hensynsløs og gikk ikke av veien for å torturere sine motstandere, men var også gudfryktig og hadde et nært forhold til kirken. Han var en dyktig militærstrateg og brukte beleiring og plyndring som en del av sin krigføring.

I 1050 bestemte William seg for å giftet seg med Matilda av Flandern. Hans noe uortdokse måte å fri på kan du lese om her. Paven nektet dem å gifte seg ettersom de var i slekt, men de gjorde det likevel. William fikk dermed en mektig alliert i Matildas far Baldwin V av Flandern. Paven ga sin godkjennelse til ekteskapet i 1059 med krav om at de grunnla to klostre i Caen som bot. Ekteskapet med Matilda skal ha vært lykkelig med fire sønner og fem-seks døtre som resultat. Det finnes ingen nedtegnelser om uekte barn av William, noe som tyder på at han var trofast mot Matilda.

Kampen om Englands trone

I 1051 skal den barnløse Edward av England ha lovet å gjøre William til sin etterfølger. Edward var gift med Edith, Godwin – jarlen av Wessex’ – datter, men han ble uvenner med svigerfar rundt 1051 og tilbød derfor tronen til William, som var morens grandnevø. Men Edward og Godwin ble venner igjen og da Godwin døde i 1053. overtok sønnen Harold Godwinson. Som Edwards svoger ble han nå en kandidat til Englands trone. Edward Bekjenneren døde 5. januar 1066 og på dødsleiet utnevne han Harold til sin etterfølger. Harold var også den kandidaten det engelske aristokratiet stilte seg bak. Han ble kronet dagen etter i den splitter nye Westminster Abbey.

Men det var flere som mente de hadde krav på tronen. Den første var Harolds egen bror Tostig. Den andre var Harald Hardråde av Norge. Han var arving etter Magnus I som hadde hatt en avtale med Harthacnut fra 1040 om at de skulle være hverandres etterfølgere. Og den siste var altså William av Normandie som mente at Edward allerede hadde lovet bort tronen til ham.

Gjennom sommeren 1066 samlet William en invasjonshær som sto klar til å seile over kanalen så snart vær og vind var gunstig. Styret av Normandie overlot han midlertidig til sin dronning Matilda. Hæren var klar i august, men dårlig vær gjorde at de ikke kom av gårde før i slutten av september. Da hadde Harold holde sine styrker klare hele sommeren, men ettersom William lot vente på seg, lot han troppene få fri til å ta seg av innhøstingen i september.

Invasjonen av England

Tostig Godwinson og Harald Hardråde invaderte nord i England i september 1066 og Harold marsjerte nordover og slo dem ved slaget ved Stamford Bridge den 25 september 1066. To dager senere satte William seil og gikk i land i Pevensey Bay den 28. september. Derfra marsjerte han til Hastings hvor han bygget en festning som base for invasjonen. Da Harold fikk høre at William var gått i land i sør, forlot han en del av hæren sin i nord og marsjerte mot Hastings med resten. Slaget startet rundt klokken 9 om morgenen den 14. oktober og varte hele dagen. Hadde Harold holdt ut til mørket kom, ville han kanskje ha vunnet, men sent på ettermiddagen ble han drept.

Engelskmennene ga seg ikke selv om William hadde drept kongen. De samlet seg nå om Edgar Æthling, en annen etterkommer etter Æthelred. William begynte ferden mot London med å ta Dover, Canterbury og Winchester hvor kongens skattkammer befant seg. Da han kom til London overga Edgar og flere andre motstandere seg, og William ble kronet til konge i Westminster Abbey 1. juledag 1066.

William dro tilbake til Normandie i mars 1067, men tok flere av sine fiender med seg og overlot England til sin halvbror Odo. For å konsolidere makten i England startet han et større program med å bygge fort og festninger rundt i hele landet, blant annet The White Tower i London. William dro frem og tilbake mellom rikene sine og da han kom til Winchester i påsken 1068 hadde han med seg Matilda som ble kronet i mai.

William måtte hanskes med opprør i mange år fremover – både engelskmenn og dansker prøvde å ta tilbake makten. Massakrene i Nord-England i 1069-70, hvor både Edgar Æthling og danske bosettere holdt til, ble særdeles blodig og William la mye av landsdelen øde med en brent-jord-taktikk. Etter Revolt of the Earls i 1075 var likevel makten sikret.

Familiefeide

For å sikre makten i England enda bedre, ble land og stillinger i stat og kirke gitt til normannere som erstattet det anglo-saksiske aristokratiet. William gjorde ikke noe forsøk på å forene de to rikene og holdt administrasjonene adskilt. I England var han konge og i Normandie en hertug som var underlagt kongen av Frankrike. Han reiste frem og tilbake mellom England og Normandie minst 19 ganger i perioden 1066-87, og så lenge hun levde var Matilda regent i Normandie mens han var borte.

Rundt 1078 begynte William også å få problemer med sin eldste sønn Robert Curthose. Det skal ha startet med at de yngre brødrene William og Henry tømte nattpotten i hodet på storebroren. Robert ble forbannet, men fikk ikke støtte av faren som unnlot å straffe brødrene. Robert og hans støttespillere gjorde opprør mot William og etablerte seg i slottet Remalard og startet med plyndringer rundt om i Normandie. William beleiret slottet for å stoppe sin opprørske sønn, men mislyktes. I april 1080 kom far og sønn til en enighet om at Robert skulle arve Normandie når William døde. Våpenhvilen varte til 1083 da Robert igjen gjorde opprør mot faren ved hjelp av den franske kongen. Samme år døde dronning Matilda og for å vise sin sorg bestemte William seg for å gi opp det han likte aller best, nemlig jakt.

I 1086 begynte han arbeidet med The Domesday book som var en oversikt over alle landeiendommer i England. Formålet var å få en oversikt over verdiene og hvor mye som ble betalt i skatt. Det ble også en slags folketelling og er en enestående historisk kilde.

I juli 1087 lagde Robert nok en gang trøbbel sammen med den franske kongen og William ledet en beleiring ved Mantes. Der ble han enten syk eller skadet i magen etter et fall av hesten og fraktet til Saint Gervase klosteret i Rouen hvor han døde 9 september. Munkene sendte kroppen til Caen hvor William ønsket å bli gravlagt i Abbaye-aux-Hommes.

Etter hans død ble arven fordelt på de to eldste sønnene – Robert Curthose ble hertug i Normandie og William Rufus ble konge i England (den nesteldste sønnen Richard ble drept i en jaktulykke i New Forest i 1070). Sønnen Henry fikk penger til å kjøpe seg eget land. Robert og William Rufus begynte raskt å sloss om kontrollen over Normandie og England og dette fortsatte også etter at William Rufus døde i 1100 og Henry I ble konge av England.

Williams erobring av England kom til å ha stor innflytelse på landet – både på kirken, adelen, kulturen og språket. Den styrket båndene til Frankrike og fransk kultur og politikk, mens den skandinaviske innflytelsen forsvant i bakgrunnen. Invasjonen la grunnlaget for det nye middelalderske kongedømmet i England.