William Erobrerens tredje sønn skal ha vært hans favoritt. Willam Rufus var oppkalt etter faren og fikk tilnavnet Rufus på grunn av sitt røde hår. Han ble født en gang mellom 1056 og 1060 og arvet England etter sin far i 1087.
William Erobreren og Matilda av Flandern hadde fire sønner – Robert, Richard, William og Henry. Richard døde i en ulykke i New Forest i 1070 da han red rett inn i en lavthengende gren mens han jaktet. Forhold mellom de tre gjenlevende sønnene skal ha vært anstrengt. Historien forteller at en gang i 1077 eller 1078 ble William og Henry lei av å spille med terning og ville finne på et pek. De tømte en nattpotte i hodet på Robert fra andre etasje. Robert – kalt Curthose (kort strømpe) på grunn av sine korte og kraftige ben – ble ydmyket og rasende. De begynte å krangle voldsomt og faren måtte gå i mellom. Da faren ikke tok hans side, ble Robert fornærmet og startet et årelangt opprør mot ham, godt hjulpet av den franske kongen.
Arvestrid
William den eldre var så lei eldstesønnens nykker at han planla å ta fra ham arven, men han ble overtalt på dødsleiet til å dele riket mellom sine to eldste sønner – Robert ble hertug av Normandie og William ble konge av England. De to brødrene ble enige om å være hverandres arvinger dersom de skulle dø før de fikk barn.
Delingen av William Erobrerens land skapte hodebry for de adelige som hadde eiendommer på begge sider av kanalen. De kunne ikke tjene både Robert og William og risikerte å tape fordeler fra den ene eller andre. Den beste løsningen var å prøve å gjenforene de to rikene så fort som mulig. Robert ble ansett som den svakeste av de to brødrene og den de lettest kunne påvirke. I et opprør i 1088 støttet adelen Robert mot William under ledelse av Odo – William Erobrerens halvbror. Men Robert dukket aldri opp i England for å støtte opprøret og William Rufus skaffet seg støtte fra engelskmennene ved hjelp av løfter om penger og bedre styre. William gikk dermed av med seieren. I 1091 tok han hevn og invaderte Normandie, knuste Roberts styrker og tvang ham til å gi fra seg en del av sitt område. Brødrene ble etter hvert gjenforent og William hjalp Robert da han prøvde ta tilbake land som Frankrike hadde tatt fra ham. Dette feilet, men William fortsatte hele livet å forsvare familiens interesser på kontinentet. I 1097 begynte han byggingen av den store Westminster Hall i London for å imponere sine undersåtter.
Konflikt med kirken
To år etter at han overtok tronen mistet William Rufus sin fars trofaste rådgiver Lanfranc, erkebiskopen av Canterbury. Det tok flere år før han utnevnte en ny erkebiskop. Men i 1093 ble han alvorlig syk og utnevnte i hastverk den italienske presten Anselm som var kjent som den fremste teologen i sin tid. Anselm var tilhenger av en reform av kirken, blant annet mer frihet for presteskapet og innføring av sølibat for prester. Det ledet til en lengre periode med fiendskap mellom kirke og konge. Presteskapet følte seg nødt til å støtte kongen ettersom de var avhengig av ham for inntekter og Anselm dro i eksil og søkte hjelp hos paven i 1097. Pave Urban II hadde ikke råd til å gjøre seg til uvenn med William og støttet ham. Anselm ble i eksil så lenge William styrte. Denne konflikten mellom stat og kirke kom til å være typisk for engelsk middelalderspolitikk i lang tid, med f eks mordet på Thomas Becket under Henry II og Henry VIIIs krangel med Roma.
I 1096 dro Robert Curthose på korstog og pantsatte Normandie til William for 10 000 mark. William var regent i Roberts fravær og Robert kom ikke tilbake til Normandie før i september 1100, en måned etter Williams død. Mens han var regent, angrep William Frankrike to ganger for å forsøke å ta tilbake tapt land.
Personlighet
William Rufus var en omstridt konge, men han utvidet normannernes styre over England, deler av Skottland og langs den walisiske grensen. Han gjenopprettet freden i Normandie og sikret et ordentlig styre i England. Han har blitt portrettert som en brutal og ondsinnet hersker, men imaget hans kan være svertet av fiendene hans på den tiden – blant annet kirken og tilhengerne av kirkereform. Andre nyere kilder viser et mer nyansert bilde av en sterk og bestemt konge som var fryktet av sine fiender, men som privat var både generøs og humoristisk. Som mange andre normannere foraktet han engelskmenn og engelsk kultur. Ifølge historiker Frank Barlow var han «uten verdighet, kultivert smak og religiøs fromhet eller moral, men en klok hersker og general». Han var en effektiv og dyktig soldat og holdt orden i England.
Han giftet seg aldri og fikk ingen barn, noe som førte til spekulasjoner om hans seksualitet. Han ble aldri anklaget for homoseksualitet i sin levetid, men ettertiden har beskrevet ham som en sodomitt (noe som på den tiden også kunne bety at han hadde sex av ren lyst). Ryktene om homoseksualitet kan ha vært rykter som satt ut av fiender etter hans død eller det kan ha spilt på hans luksuriøse utseende og klesvalg
Ulykke eller broderdrap
Den 2. august 1100 var William på jakt i New Forest, nær Brockenhurst. Der ble han drept av en pil gjennom lungen. Omstendighetene er uklare. Broren Henry var også på jakt denne dagen og rivalisering om makt mellom brødre var ikke uvanlig. Mistanken om at William ble drept og at Henry hadde noe med det å gjøre var sterk, men kunne ikke bevises.
Da det ble klart at William var død, hastet Henry til Winchester for å sikre seg den kongelige skattekammeret og så videre til London hvor han ble kronet i løpet av få dager. Storebror Robert var nemlig på vei hjem fra korstogene for å gjøre krav på tronen etter avtalen han hadde hatt med William om å arve hverandre. Robert forsøkte å invadere England i 1101, men manglet engelsk støtte og feilet.
William Rufus er begravd i Winchester katedralen. En minnestein er satt opp ved Beaulieu Abbey i tidligere New Forest.
