Richard II var den åttende kongen av Plantagenet-slekten og den siste i direkte linje fra Henry II. Han arvet tronen rett fra bestefaren Edward III ettersom faren Edward den svarte prinsen døde året før kongen. Richard ble avsatt i 1399 og hans fetter Henry Bolingbroke, sønn av John av Gaunt, overtok tronen som Henry IV.
Richard ble født 6. januar 1367 i erkebiskopens palass i Bordeaux og fikk derfor navnet Richard av Bordeaux. Det skal ha vært tre konger tilstede ved hans fødsel, noe som ble sett på som et godt tegn på hva som ventet ham. Hans far Edward den svarte prinsen hadde utmerket seg som en stor militær leder i Hundreårskrigen, særlig etter slaget ved Poitiers i 1356, men hadde pådratt seg dysenteri i Spania i 1370. Han kom aldri til hektene igjen og døde i 1376. Richards eldre bror Edward av Angoulême var død før han ble seks år gammel og ettersom man var redd for at onkelen John av Gaunt skulle rive til seg tronen fikk Richard raskt tittelen prinsen av Wales.
Uberegnelig
I 1377 døde Edward III etter et 50 år langt styre og den ti år gamle Richard ble konge av England. Den samme frykten for at onkelen skulle ta makten, ekskluderte all familie fra å være med i regentrådet som skulle regjere for den unge kongen. Innen 1381 var det likevel stor misnøye med regentrådet pga høye skatter og uvettig pengebruk til militæroperasjoner på kontinentet.
Richard skal ha vært en pen mann med feminine trekk. Han var høy og atletisk og likte turneringer og jakt. Han var intelligent, godt belest, men hadde en tendens til å stamme når han ble opprørt. Han var tilhenger av kulten rundt Edward Bekjenneren. Richards rykte som grusom, hevngjerrig og uansvarlig stammer fra Shakespeares skuespill som igjen er bygget på historikere fra Tudor-tiden. Disse var fiendtlig innstilt til Richard og så ham som ansvarlig for Rosekrigen. Helt ufortjent var nok ikke ryktet hans for det har vært spekulert i om han led av schizofreni eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse på grunn av sin uberegnelige oppførsel.
Bondeopprør
I 1381 brøt det ut et bondeopprør i England med bakgrunn i de økonomiske og demografiske konsekvensene av svartedauden. Opprøret startet i Kent og Essex i mai og 12. juni samlet store folkemengder seg i Blackheath utenfor London under ledelse av Wat Tyler, John Ball og Jack Straw. De krevde at systemet med livegenskap (der bøndene var bundet til en jordherre i et slavelignende system) måtte avskaffes. Det samme gjaldt den nye personskatten og de krevde reformer i kirken. 14 år gamle Richard og hans rådgivere gjemte seg i Tower, men innså at de måtte forhandle.
Fredag 14. juni red Richard ut av Tower til Mile End og forhandlet med folket, men det bare oppildnet dem og de fortsatte med plyndringen og drepingen. Bondehæren brøt seg inn i Tower og drepte to medlemmer av regentrådet – erkebiskopen av Canterbury Simon Sudbury og Lord High Treasurer Robert Hales – mens kongens fetter Henry Bolingbroke gjemte seg i et skap og overlevde.
Senere på dagen flyttet opprørerne seg til Smithfield. Richard red igjen ut og forhandlet med Wat Tyler og sa seg enig i alle hans krav. Tyler oppførte seg uforskammet overfor kongen og i tumultene som fulgte ble han knivstukket av borgemesteren av London William Walworth. En dødelig såret Tyler tilkalte oppmerksomheten til de andre opprørerne som var på andre siden av Smithfield og disse begynte å angripe. Da red Richard alene ut blant folket og sa “I am your captain, follow me!”. Hans modige oppførsel reddet situasjonen. Richard benådet opprørerne og ba dem dra hjem. Men han trakk senere løftet om benådning tilbake og slo opprørerne 28. juni ved Billericay. Det er sannsynlig at dette opprøret mot den kongelige makten gjorde sterkt inntrykk på Richard og formet behovet for absolutt makt som kom til å bli skjebnesvangert for ham senere.
Lords Appellant
Året etter, 20. januar 1382 giftet ham seg med Anne av Böhmen, datteren til den tysk-romerske keiseren som var en potensiell alliert mot Frankrike i Hundreårskrigen. Men giftemålet var ikke særlig populært i England, siden det ga få militære fordeler og paret ikke fikk noen barn sammen. Richard var svært glad i Anne og hun hadde en modererende effekt på ham. Da hun døde av pesten i 1394 sørget han dypt og rev ned Sheen Manor der hun døde.
Militære nederlag i Skottland og på kontinentet forverret forholdet mellom Richard og onkelen John av Gaunt, som i 1386 forlot landet for å gjøre hevd på tronen i Castilla i 1386 gjennom sitt nye giftemål med Constance av Castilla. En fransk invasjon truet og den upopulære Lord Chancellor Michael de la Pole, jarl av Suffolk ba Parlamentet om store skatter for å bekoste forsvaret. Parlamentet svarte med å nekte dette før den upopulære de la Pole ble fjernet fra stillingen. Richard ga ikke etter før de truet med å avsette ham. Richard ble så opprørt av denne behandlingen at han begynte å samle sin egen hær i Cheshire og forsøkte å finne lovhjemmel for at Parlamentets handlinger hadde vært ulovlige. Tilbake i London ble han møtt av en gruppe bestående av hans onkel Thomas, hertugen av Gloucester, jarlene av Arundel, Warwich og Nottinham samt hans egen fetter Henry av Bolingbroke, jarlen av Derby. Denne gruppen ble kalt Lords Appellant og krevde at Richard skulle kvitte seg med sine favoritter, blant annet Michael de la Pole og Robert de Vere.
Rolige år
Da Richard II var 21 år, tok han makten i egne hender. I 1389 kom John av Gaunt tilbake til England og kom til enighet med kongen. Etter dette støttet han kongen og hadde en modererende effekt på politikken. Richard innførte en politikk som søkte fred med Frankrike og lovet å redusere skattene for folk betydelig. Han sluttet fred med sine tidligere motstandere og regjerte fredelig de neste åtte årene. Unntaket var invasjonen av Irland i 1394 for å styrke den engelske posisjonen der. Invasjonen var en suksess og økte hans popularitet i hjemlandet. I 1396 inngikk han en fredsavtale med Frankrike som skulle vare i 28 år. Som del av denne avtalen giftet han seg med Isabella, den franske kongens seks år gamle datter. Dette vakte motstand i England etter som det naturlig nok betydde at sjansen for en tronarving var liten de neste 10 årene.
Tyranniet
Det som blir kalt Richards tyranni begynte på slutten av 1390-tallet. Selv om han hadde hatt noen suksessrike år, var det tegn på at han hadde personlige problemer: han kunne være hypersensitiv, hadde dårlig selvtillit og kunne få voldsomme raserianfall hvis han følte seg truet. Han innførte et nytt autokratisk styre og fikk nye nære venner. I juli 1397 arresterte han hertugen av Gloucester, jarlen av Arundel og jarlen av Warwick, antagelig som hevn for deres rolle i hendelsene i 1386-88. De fikk enten dødsstraff eller livsvarig fengsel. Deretter gikk han i gang med å forfølge støttespillerne deres og bøtela dem kraftig. Mye av dette ble gjort med samarbeid fra John av Gaunt. Han ønsket å beskytte sønnen Henry av Bolingbroke, som ble utnevnt til hertug av Hereford, og å få legitimert barna han hadde med sin elskerinne og kommende kone Katherine Swynford (den senere Beaufort-slektslinjen).
I 1398 sammenkalte Richard et parlament som erklærte at det ikke lenger var lovlig å legge bånd på kongens vilje. All parlamentarisk makt skulle legges til en komite av 12 lords og 6 commons som var valgt blant kongens venner. Dette gjorde Richard til en enehersker uten behov for å sammenkalle Parlamentet igjen. Han mente at en konge skulle være en fjern, opphøyet figur – uavhengig av adelen og med absolutt kongelig makt og privilegium. Han innførte et hoff som var sentrert rundt kunst og kultur og ikke krigføring. I motsetning til sine forgjengere fikk Richard II laget malerier av seg selv, blant annet til bruk i Westminster Abbey. Han brukte mye penger på smykker, tekstiler og manuskripter. Hans største prosjekt var å bygge ferdig Westminster Hall som Henry III hadde påbegynt hundre år tidligere.
Kupp
Huset Lancaster – John av Gaunt og hans sønn Henry Bolingbroke – var også en trussel mot Richard. De var hans kongelige slektninger og dermed arvinger til tronen så lenge Richard var barnløs. En krangel mellom Bolingbroke og Thomas de Mowbray førte til at Richard forviste dem fra landet. 3. februar 1399 døde John av Gaunt og istedenfor å la Henry overta farens tittel og gods, forlenget Richard landsforvisningen til livstid og la alle hans eiendommer under tronen. Richard følte seg trygg og dro på ekspedisjon til Irland i mai og tok med seg sine nærmeste støttespiller.
I juni gikk Bolingbroke med en mindre gruppe eksil-baroner i land i Ravenspur i Yorkshire for å kreve tilbake farsarven. Han samlet folk fra hele Nord-England rundt seg. Richard kom tilbake til Conwy i Wales 24 juli. Henry satte kursen mot London hvor Edmund, hertugen av York, sønn av Edward III var Lord Chancellor og skulle forsvare Richards hovedstad. Men York skiftet side og 19. august overga Richard II seg til Henry ved Flint Castle i Wales med løfte om å abdisere mot at livet hans ble spart.
Sammen red de tilbake til London hvor Richard ble satt i Tower. Henrys problem var at han ikke var den neste i arverekken. Det var Edmund Mortimer, 7 år gammel oldebarn av Edward IIIs andre sønn Lionel. Men denne arven gikk via Lionel datter Philippa og Henry omgikk derfor Mortimer ved å si at han var den eneste direkte mannlige arvingen. 1. oktober 1399 ble Richard formelt avsatt av parlamentet og 13. oktober ble Henry Bolingbroke kronet til ny konge.
Henry IV hadde lovet å la Richard leve etter abdikasjonen, men et plott for å gjeninnsette ham endret dette. Richard skal ha blitt sultet i hjel i Pontefract Castle og døde 14. februar 1400. Han ble gravlagt King’s Langley Priory 6. mars. Det gikk rykter om at Richard hadde overlevd og rømt til Skottland der en mann utga seg for å være ham og ledet motstanden mot Lancaster-styret i England. Han ble avskrevet av Henry IV som sinnsyk, men fikk en del støtte. Henry V sørget senere for at Richards levninger ble flyttet til Westminster Abbey, der Richard hadde fått laget en fellesgrav for seg selv og dronning Anne.
