Henry V var en av de største krigerkongen i middelalderen. Hans seier ved Agincourt i 1415 gjorde England til en av de mektigste militærmaktene i Europa. Han erobret store deler av Frankrike og ble selv arvingen til Frankrikes trone gjennom fredsavtalen i Troyes i 1420.
Henry, kalt Henry av Monmouth etter stedet ham ble født 16. september 1386, var den eldste av Henry IV fire sønner. Han ble ikke født som tronarving ettersom han ble født under Richard II styre. Han hadde ikke noe nært forhold til faren, men var derimot en del av Richards hoff allerede fra 1395. Da faren ble sendt i eksil i 1398, ble Henry Richards «gissel» som forsikring for Henry Bolingbrokes lydighet. Men forholdet til Richard skal ha vært godt og Henry ble med ham til Irland i mai 1399. Da Henry Bolingbroke avsatte Richard II i september 1399, ble Henry utnevnt til prins av Wales og hertug av Lancaster.
Militær trening
I 1399 tilbrakte han tid ved Queens College i Oxford og i 1400-1404 var han High Sheriff av Cornwall. I 1403 hadde han kommando over deler av den engelske hæren i Wales mot Henry Percy i slaget ved Shrewsbury. Her fikk den 16 år gamle Henry en pil i ansiktet og den ble sittende fast. Den kongelige legen John Bradmore fikk lirket pilen ut og behandlet såret med alkohol og honning. Henry overlevde, men fikk et godt synlig arr som bevis på hans erfaringer på slagmarken.
Henry var travelt opptatt med det walisiske opprøret under Owain Glyndwr frem til 1408. Da gjorde farens dårlige helse at han begynte å ta en mer aktiv rolle i det politiske styret som leder for det kongelige råd. Fra januar 1410 hadde han sammen med onklene Henry og Thomas Beaufort i praksis kontroll over landet. Politiske uenigheter med faren, blant annet Henrys støtte til Burgund i den franske borgerkrigen, gjorde at han ble sendt vekk fra hoffet i november 1411, men far og sønn ble gjenforent.
Populær konge
Etter Henry IVs død 20. mars 1413, overtok Henry V tronen. Han ble kronet i Westminster Abbey under en kraftig snøstorm 9. april samme år uten at det ble sett på som et dårlig tegn. Det hersket en bemerkelsesverdig positiv stemning i landet. Henry var allerede kjent for sine militære bragder og ledelse av landet og var en populær konge. Han blir beskrevet som “en svært høy og slank mann, med mørkt hår klippet i en ring over ørene. Han hadde et smalt, rødmusset ansikt og spiss, dominerende nese. Øynene lyste med en dues mildhet eller en løves glans, avhengig av humøret».
Henry ønsket å regjere over et samlet England som en sterk og rettferdig konge. Derfor tok han gamle motstandere av faren, blant annet Edmund Mortimer og hans bror Roger, inn i varmen igjen og ga dem tilbake land og titler. Han fikk også Richard II gravlagt på nytt i Westminster Abbey. Unntatt fra denne generøsiteten var James av Skottland, som hadde for stor verdi til å slippes fri. Henry Vs hjemlige styre var stort sett fritt for problemer, men han reagerte raskt og effektivt når han ante trusler, slik som ved Lollard-opprøret i januar 1414.
Agincourt
De rolige forholdene hjemme gjorde at han kunne rette oppmerksomheten mot utlandet og da spesielt Frankrike. Frankrikes støtte til Wales, uenigheter om handel og det gamle engelske kravet om retten til Frankrikes trone gjorde at Hundreårskrigen blusset opp igjen. Frankrike var ustabilt på grunn av en mentalt syk Charles VI og interne stridigheter og Henry så det som sin mulighet til å gå til angrep. Den 12. august 1415 seilte han til Harfleur og erobret byen 22. september. Deretter trosset han alle råd og gikk mot Calais. Utenfor landsbyen Agincourt ble de møtt av en stor fransk hær. Til tross for at de var underlegne i antall, vant engelskmennene slaget og det ble Henrys største militære triumf.
Men Agincourt var bare det første skrittet på veien til det Henry ønsket å oppnå. Den tysk-romerske keiseren Sigismund besøkte England for å forhandler frem fred mellom England og Frankrike, men i Canterbury-avtalen i 1416 anerkjente han Englands krav på Frankrike. De to hadde også et møte med hertugen av Burgund, John den fryktløse, som i hemmelighet ga sin støtte til Henrys krav.
Etter to års tålmodig forberedelser, gjenopptok Henry krigføringen i Frankrike i 1417. Mens hertugen av Burgund gikk til angrep på det armagnac-kontrollerte Paris, gikk Henry i land ved Caen i juli. Normandie ble rask okkupert og Rouen ble beleiret og forbindelsen til Paris kuttet. Her viste Henry sin nådeløse side da kvinner og barn ble sultet i hjel. Franskmennene var paralysert på grunn av borgerkrigen mellom burgunderne og armagnacene og Henry spilte den ene opp mot den andre til sin egen fordel.
Avtalen i Troyes
I januar 1419 falt byen Rouen. Burgund, som nå hadde kontroll på kongen og dronningen arrangerte et møte mellom dem og Henry i Meulan. Her møtte Henry for første gang kongens datter Catherine av Valois og ble betatt. Man forsøkte å forhandle frem en avtale, men Burgund ønsket egentlig en fredsavtale med armagnacene og arveprinsen Charles for å kjempe mot engelskmennene.
Henry fortsatte fremmarsjen og i august sto hæren hans utenfor Paris. Burgund tok med seg kongen, dronningen og Catherine til Troyes. Han avtalte å møte arveprinsen Charles for å legge en plan for å slå engelskmennene. Den 10. september møtes de på en bro i Montereau, hvor hertugen av Burgund ble myrdet av Charles’ støttespillere. Den franske kongen gjorde Charles arveløs og ønsket Henry velkommen til Troyes. Etter seks måneders forhandlinger ble avtalen i Troyes undertegnet. Den anerkjente Henry som arving til den franske tronen mot at han giftet seg med Catherine av Valois. De giftet seg i Troyes katedralen 2. juni 1420 og returnerte til England etter å ha feiret jul i Paris. Ett år senere fødte Catherine deres eneste sønn Henry 6. desember 1421.
Mens Henry var i England ledet broren Thomas, hertugen av Clarence kampene i Frankrike, men han tapte et stort slag ved Baugé 22 mars 1421 og døde. Henry dro tilbake til Frankrike 10 juni for å redde situasjonen. 6. oktober beleiret han byen Meaux og tok den 11. mai 1422. Under denne beleiring ble han syk av dysenteri og han døde uventet 31. august 1422 ved Château de Vincennes.
Henry V ble 35 år gammel og regjerte i ni år. Før han døde utnevnte han broren John, hertug av Bedford som regent av Frankrike på vegne av sønnen Henry, som da bare var noen måneder gammel. Han ble selv aldri kronet til Frankrikes konge ettersom han døde to måneder før Charles VI. Sønnen Henry VI kom til å bli kronet til Frankrikes konge, men ikke før i 1431. Henrys kropp ble fraktet tilbake til England og han ble gravlagt i Westminster Abbey 7. november 1422. Sønnen Henry VI ble konge under et regentråd av Henry Vs brødre. Han kom til å bli en svak konge pga sin mentale helse, noe som utløste Rosekrigen i 1455.