Samtidig med realismen i andre del av 1800-tallet startet en annen retning innen kunsten i Paris. Det begynte med at noen kunstnere ble nektet å stille ut bildene sine i den dominerende og akademiske Salon de Paris. Kunsten var på denne tiden underlagt strenge regler og definerte motiver av Académie des Beaux-Arts, som skulle bevare de franske maletradisjonenes innhold og stil. Akademiet holdt utstillinger i Salon de Paris, hvor kunstnerne kunne vinne priser og anerkjennelse.

I 1850 ble realisten Gustave Courbet kritisert for å male for realistisk til å møte akademiets kunstneriske krav. I 1860 årene møttes Claude Monet, Pierre-Auguste Renoir, Alfred Sisley, og Frédéric Bazille og fant ut at de hadde en felles interesse for landskapsmalerier og felles beundring for den realistiske maleren Édouard Manet. Akademiet hadde avvist Manets maleri Frokost i det grønne i 1863 av moralske hensyn. Det utfordret tidens kvinnesyn og var for direkte og slurvete malt. Keiser Napoleon III bestemte at publikum selv skulle få avgjøre hva de synes og satte opp en egen Salon des Refusés – en utstilling for de refuserte. Impresjonistenes ønsket å holde flere Salon des Refusés, men søknadene ble avslått i årene som fulgte og i 1874 hold de sin egen utstilling.

En helt ny stil

Bevegelsen fikk navnet sitt etter Claude Monets bilde Impression, soleil levant fra 1872 etter at kunstkritikeren Louis Leroy skrev en satirisk kritikk og brukte ordet impresjonisme i en nedlatende betydning. Men begrepet ble godt mottatt av publikum og også av kunstnerne selv, selv om de hadde ganske forskjellige uttrykk.

Impresjonistenes stil brøt med det etablerte uttrykket ved at de brukte tydelige penselstrøk, lyse farger, løse og ledige komposisjoner og hverdagslige motiver, gjerne sett fra uvante vinkler. Det var også viktig for impresjonistene å komme seg ut av atelierene og ut i naturen for å fange det skiftende lyset. De ville fange sine egne inntrykk – impression – av naturen. De malte for å fange den visuelle inntrykket i øyeblikket og detaljer, linjer og konturer var ikke så viktig. Kritikerne mente at bildene var uferdige og kunne vært malt av barn. Men det de ikke forsto var at et slikt bilde ikke skulle ses tett på, men på avstand for å få helhetsinntrykket.

Det var ellers to ting som hadde betydning for utviklingen av impresjonismen. Det første var oppfinnelsen av fotografiet som inspirerte og utfordret dem til å fange øyeblikkene – ikke bare i naturen, men også i folks hverdag. I tillegg gjorde oppfinnelsen av maling på tube det mulig å ta med seg utstyret ut i naturen. Tidligere måtte malerne blande fargene selv og det var vanskelig å gjøre ute i felten.

Flere ulike retninger

Pierre-Auguste Renoir var en god venn av Monet, men var mer interessert i mennesker enn natur. Han var opptatt av lys, letthet og glede og spekteret av menneskelige følelser. I Bal du Molin de la Galette ser vi hvor godt han har fanget ulike stemninger med lette, raske strøk.

Berthe Morisot var en av de første impresjonistene til tross for at hun var kvinne. Det var fortsatt slik at det var upassende for en kvinne å male, men hun lot ikke samfunnets normer stoppe henne, og fortsatte å male selv etter at hun var gift og hadde fått barn. Men hun kunne ikke gå ut i naturen å male eller delta på møter og diskusjoner ute på cafeene i Paris slik som hennes mannlige kolleger kunne. Det ble sett på som uanstendig. Derfor handler det meste av hennes kunst om det hjemlige og kvinner og barn.

Vincent van Gogh kom til Paris fra Nederland og ble inspirert av impresjonistene, men fant seg ikke til rette i miljøet, og flyttet sørover hvor han utviklet sin egen stil. Men verden var ikke klar for hans sterke farger og kraftige penselstrøk og han solgte ikke et eneste bilde i sin egen levetid.