Historien er en serie hendelser som henger sammen og går over i hverandre. Det er vanskelig å fastsette akkurat når en epoke starter eller slutter. Hendelser i en del av samfunnet påvirker andre deler og endringene skjer over lang tid.
For å forstå renessansen, må man se på hva som skjedde i Europa i tiden før 1400, og da særlig i Italia. Middelalderen er perioden mellom senantikken (Vestromerrikets fall) i år 476 e. Kr til Østromerrikets (Konstantinopels) fall i 1453. Den mørke middelalderen forbindes ofte med krig, epidemier, fattigdom og kaos.
1200- og 1300-tallet blir kalt senmiddelalderen. Men i Gardner’s Art through the ages bruker man betegnelsen Proto-Renaissance eller førrenessansen fordi det er en forberedelse til de endringene som kommer i renessansen.
Kirkens makt
På 1200-tallet hadde kirken vært dominerende i alle deler av samfunnet i nesten tusen år. Man hadde levd i et hierarkisk, føydalt jordbrukssamfunn hvor hverdagen var preget av hardt arbeid og religiøs tilbedelse. Også kunsten var i stor grad knyttet til kirken og kirkelig arkitektur.
Men på denne tiden skjedde et par ting som fikk folk til å endre syn på kirken. For det første gjennomgikk kirken en intern krise. Korrupsjon og dårlig ledelse førte til at man plutselig hadde tre paver som lyste hverandre i bann. I tillegg ble Europa rammet av Svartedauen som utraderte store deler av befolkningen. Ikke rart at man ble litt mer opptatt av sitt jordiske liv enn hva som ventet etter døden…
Rike bystater
I Nord-Italia hadde man gjennom mange hundre år vært nødt til å forsvare seg mot invasjoner fra ulike stammer fra nord, øst og sør. Det dannet seg mange små bystater som stadig ble sterkere og mektigere. De lå sentralt til på rutene til korstogene og i forhold til handelen mellom øst og vest. De ble etter hvert svært rike og i tillegg fikk de impulser fra andre deler av verden. Gamle greske og latinske manuskripter fant veien til Italia fra de lærde i Konstantinopel. Folk begynte å se verden og sin rolle i den på en ny måte.
Kunsten får egenverdi
I de raskt voksende og rike bystatene fikk kunstnere etter hvert en friere posisjon i forhold til kirken og etablerte egne verksteder (botegaer). Rike handelsmenn begynte å bruke kunst for å imponere kundene sine og overgå konkurrentene. Kunstnerne ble ikke lenger sett på som håndverkere og kunsten fikk en egenverdi.
Den dominerende kunstformen var fortsatt gotisk kunst (en videreføring av tidlig kristen og bysantinsk kunst). Vanlig kunst på denne tiden var fresker, malerier med tempera på panel, bokillustrasjoner (utført i klostrene) og mosaikker (f eks i Ravenna). Motivene var stort sett kristne, ofte i form av bildeserier/tegneserier og brukt som «fattigmannsbibler» siden de fleste kirkegjengere ikke kunne lese.
I takt med det nye synet på kirken og verden ble man mer og mer interessert i menneskets form og en mer naturlig fremstilling, og man begynte å eksperimentere med mer dybde i bildene som tidligere.
Starten på en kunstrevolusjon
Man snakker ofte om to nye maleskoler på denne tiden – maleskolene i Firenze og Siena som var to rivaliserende nabobyer.
I Firenze var den første store kunstneren Giovanni Cimabue og i Siena Duccio di Buoninsegna. Begge er kjent for sine maestraer – tronende madonnaer. Men den som særlig endret kunsten og som blir kalt «det italienske maleriets far» er Giotto di Bondone, som er kjent for en helt ny realisme i malekunsten. Han var elev av Cimabu og har malt fresker blant annet i San Francesco kirken i Assisi og har dekorert Scrovegni kapellet i Padua, som nå er på verdensarvlisten.
På samme tid levde Dante Alighieri som med Den gudommelige komedie fornyet fortellerkunsten og erstattet latin med italiensk (han kalles «det italienske språks far»). Sammen med Francesco Petrarca og Giovanni Boccaccio kalles de «de tre kilder». De var interessert i antikkens greske litteratur, kultur og humanisme som også var viktig for renessansens fremvekst.
italia kunst kunsthistorie kunstnere middelalderen renessansen
