Ungrenessansen kan deles inn i to perioder – første del av 14oo-tallet da det skjedde store endringer innen arkitektur og kunst i Firenze, og andre del av 1400-tallet da disse endringene begynte å bre seg ut til hoffene og bystatene i Nord-Italia.
På slutten av middelalderen var Italia delt i tre hovedregioner. Det sørlige Italia (Napoli, Sicilia og Sardinia) hadde lenge vært under utenlandsk herredømme. Roma var en by i ruiner og paven hadde flyttet til Avignon etter press fra den franske kongen. Nord-Italia besto derimot av en rekke rike fyrstestater som hadde tjent seg rike på korstogene og handelsrutene mot øst. Handelsrutene var også kanaler for kultur og kunnskap. I disse rike statene fikk borgerskapet en fornyet interesse for antikken ved gjenoppdagelsen av greske og latinske manuskripter (Platon, Herodot, Tacitus og Vitruvius) og oppdagelsen av den vitenskapelige, filosofiske og matematiske tenkningen fra araberne.
Renessansens vugge Firenze
En av de rikeste og mektigste byene i nord var Firenze. Her hadde man tjent seg rike på handelsrutene i Middelhavet og produksjonen av ulltøy. Ulltekstilindustrien ble kontrollert av handelslauget Arte della Lana. Disse ulike handelslaugene kom til å bli viktige for at renessansens frembrudd skjedde akkurat her. Dessuten var Firenze Dante og Giottos by.
Den spede begynnelsen
Det er umulig å tidfeste akkurat når renessansen startet, men det er vanlig å ta utgangspunkt i konkurransen om å lage nye østdører til dåpskirken San Giovanni i Firenze i 1401. Handelslauget Arte di Calimala (tøyforhandlerne) ønsket at deltakerne skulle utforme bronserelieffer med det bibelske motivet Isaks offer. Av de to finalistene, Lorenzo Ghiberti og Filippo Brunelleschi, var det Ghiberti som gikk av med seieren. Han kombinerte de bølgende linjene fra den gotiske stilen med figurer basert på klassiske verk fra antikken. Brunelleschi var mer nyskapende, tok i bruk sentralperspektivet og ble ansett som for moderne. Brunelleschi ble fornærmet og dro til Roma for å studere antikkens arkitektur.
Renessansens tre fedre
Man snakker ofte om tre florentinske hovedkunstnere som bidro til renessansens revolusjon: Brunelleschi, Donatello og Masaccio. De studerte antikkens kunst og brukte matematiske regler og sentralperspektiv i kunsten.
Arkitektur: Filippo Brunelleschi 1377-1446
Brunelleschi var gullsmed og billedhugger, men først og fremst arkitekt. I perioden 1410-1419 bodde han i Roma hvor han ble inspirert av balansen og harmonien i antikkens arkitektur. Perspektiv var blitt brukt allerede i antikken, men Brunelleschi utarbeidet et system hvor avstand kunne fremstilles på en vitenskapelig måte og utarbeidet teoriene om sentralperspektivet ca 1415-20. Dette kom til å få stor betydning for utviklingen i kunsten. Man kunne med dette lettere skape en illusjon av dybde og tre dimensjoner i bildene.
I arkitekturen brukte han mye de klassiske søylene og buene fra antikken. Kvadratet og sirkelen ble hovedelementer og regularitet og geometrisk orden ble viktig, samtidig som man gikk fra de gotiske, vertikale bygningene til det horisontale. Det første renessansebygget var Hittebarnsherberget (Ospetale degli Innocenti) bygget i 1421-1444.
Brunelleschi er mest kjent for å ha bygget kuppelen på Santa Maria del Fiore katedralen i Firenze i perioden 1420-36. Han fikk oppdraget etter enda en konkurranse mot Lorenzo Ghiberti. Kuppelen er 90 meter høy og 42 meter i diameter og ville vært umulig å bygge med gotiske teknikker. Men Brunelleschi hentet inspirasjon fra Pantheon i Roma og kombinerte romernes teknikk med den gotiske spissformen og lagde en kuppel av to lag utenpå hverandre for å oppnå den store høyden. I tillegg brukte han murstein (fire millioner stykk) istedenfor betong som romerne. Kuppelen har blitt selve symbolet på Firenze.
Skulpturer: Donatello 1386-1466
Donato di Niccolo di Betto Bardi hadde sin læretid i verkstedet til Lorenzo Ghiberti. Han regnes som skaperen av renessanseskulpturen og forgjengeren til Michelangelo. Han reiste også mye rundt i Italia og brakte med seg den florentinske renessansen ut i landet. Han er kjent for sine relieffer med dybdevirkninger og illusjon av perspektiv, blant annet Sankt Georg og dragen og Herodes’ gjestebud. I tillegg frigjorde han skulpturene fra deres arkitektoniske funksjon ved at han lagde frittstående statuer, de første siden antikken. Han brukte også mange ulike materialer både marmor, bronse, tre osv.
Malerkunst: Masaccio 1401-1428
Tommaso di Giovanni Cassai var arvtageren til Giottos stil, men han revolusjonerte den fullstendig. Han introduserte romillusjonen i malerkunsten og var den første til å bruke sentralperspektiv og skygge i bildene sine. Figurene hans er skulptoriske og har anatomisk troverdighet og bevegelse. Bildene hans ble studert av Michelangelo og Leonardo da Vinci. Han var et kunstnerisk geni som døde knapt 28 år gammel.
Hovedverkene hans er Treenigheten i Santa Maria Novella kirken i Firenze og freskene i Brancaccikapellet i Santa Maria del Carmine, spesielt Skattens mynt og Utdrivelsen fra Paradiset.
Renessansens utbredelse
Renessansen oppsto i Firenze hvor den mektige Medici-familien fungerte som mesener/velgjørere for kunstnerne. De bestilte og samlet på kunst og var interessert i gjenopplivingen av antikkens idealer og filosofi. Ungrenessansen spredde seg så videre til resten av Italia via hoffene i de ulike bystatene i nord. Viktige mesener var blant andre Montefeltro i Urbino, Gonzaga i Matova og Visconti og Sforza i Milano.
Arvtakerne
Blant de som videreførte renessansen var Piero della Francesca, som ble ansett som Masaccios arvtaker. Han var vitenskapelig tenkende, brukte matematiske prinsipper og gjenoppdaget det gylne snitt. Han arbeidet i provinsene og bidro sterkt til å spre renessansens idealer til resten av Italia. Et av hans mest kjente verk er Konstantins drøm fra 1460 (San Francesco kirken i Arezzo) som var det første nattbildet, hvor han brukte lyset for å skape dybdeillusjon og forkortning for å vise engelen som kommer ned fra himmelen.
En annen viktig kunstner som var påvirket av Donatello og antikken var Andrea Mantegna, som var maler, skulptør og gravør. Han er mest kjent for en komposisjon som kalles sotto in su, som med sitt underperspektiv og forkortning ble et forbilde for kunstnere særlig i barokken. I takfresken i Camera degli Sposi i Palazzo Ducale fremstilte han for første gang et perspektiv som viser en åpning mot himmelen hvor engler titter ned.
Antonello da Messina var fra Sicilia, men regnes som grunnleggeren av den venetianske portrettskolen. Han var utdannet ved den flamskinspirerte skolen i Napoli og introduserte en rekke nordiske trekk til den venetianske stilen. Han innførte en ny type portrett med 3/4 profil mot et stemningsfylt landskap eller nøytral bakgrunn.
Botticelli – på vei mot perfeksjon
Den mest kjente kunstneren fra slutten av ungrenessansen er nok Sandro Botticelli. Han gikk i lære hos Fillipo Lippi og fikk avgjørende impulser fra humanistkretsen rundt Lorenzo de’Medici. Botticelli var sterkt knyttet til Medici-familien og i mange av hans bilder er de avbildet. Mediciene var opptatt av nyplatonismen som forente Platons lære med datidens teologi. Det er mye filosofi og symbolikk i Botticellis bilder og de viser enda en ny retning – en fremstilling av humanistiske idealbilder.
Han var også svært opptatt av gresk og romersk mytologi, noe som kan ses i hans mest kjente verk som Venus’ fødsel, Våren og Pallas beseirer kentaur. Han var som sine forgjengere opptatt av perspektiv, naturalisme og anatomi, men hadde en mer estetisk, elegant og harmonisk stil.
