Henry II ble også kalt Henry FitzEmpress eller Henry Plantagenet og var den første engelske kongen fra Plantagenet-familien. Han var også hertug av Normandie, greve av Anjou, Maine og Nantes og gjennom sitt ekteskap med Eleanor, hertug av Aquitaine. Han kontrollerte England og store deler av Wales, Irland og Vest-Frankrike i det som fikk navnet Angevin-riket, et av de mektigste europeiske rikene i middelalderen.
Henry ble født i Le Mans i Normandie 5. mars 1133 og var eldste sønn av keiserinne Matilda og Geoffrey av Anjou. Matilda var det eneste gjenlevende barnet til Henry I av England og da han døde i 1135 måtte hun sloss om tronen med sin fetter Stephen av Blois i borgerkrigen som ble kalt The Anarchy. Henry ble sendt til Bristol hvor opposisjonen mot Stephen var samlet for å få utdannelse. I løpet av de neste årene gjorde han flere forsøk på å gjenerobre den engelske tronen etter sin bestefar Henry I.
Energisk og strategisk
Henry skal ha vært sterk og atletisk. Som faren hadde han en enorm energi og var alltid på farten – til sine undersåtters fortvilelse kunne han dukke opp uannonsert når som helst og hvor som helst. Han hadde rødt hår og grå øyne og var middels høy med en bred brystkasse. På sine eldre dager ble han svært hjulbent etter all tiden han tilbrakte på hesteryggen – sies det. Han hadde et eksepsjonelt godt minne, var boklærd og språkmektig og interessert i økonomi og jus. Han hadde en måteholden livsstil og en god sans for humor, men hadde et eksplosivt raseri og kunne være hensynsløs.
Faren Geoffrey, med tilnavnet Plantagenet, døde i 1151 og Henry ble hertug av Normandie. Man tror at han allerede på denne tiden planla å gifte seg med Eleanor av Aquitaine, selv om hun var gift med den franske kongen Louis VII. Eleanor var vakker og rik og hertuginne av det svært attraktive området Aquitaine i sørvest Frankrike, men hun hadde ikke gitt kongen noen sønner. Louis annullerte derfor ekteskapet med Eleanor og Henrik giftet seg med henne åtte uker senere. Dette tok Louis som en fornærmelse siden Henry nå ble herre over mer land i Frankrike enn ham selv. Det ble ikke bedre av at Henry og den 11 år eldre Eleanor etter hvert fikk fem sønner.
I 1153 returnerte Henry til England for å fortsette kampen mot Stephen. Landet var nå så lei av borgerkrig at adelen og kirken begynte å forhandle om en fredsavtale. Samtidig døde Stephens sønn Eustace og til slutt ble de enige om at Henry skulle anerkjenne Stephen som konge mot at han arvet tronen når Stephen døde, noe han gjorde allerede året etter. Henry ble kronet i Westminster 19. desember 1154.
Reformer
Henry ønsket å fortsette byggingen av landet i sin bestefar Henry Is ånd. Ettersom han kom til å tilbringe mesteparten av tiden i Frankrike, var han opptatt av å lytte til råd og veiledning fra andre. I første omgang begynte han å gjenopprette økonomien, kongelige lover og gjenopptok bygging og renovering av kongelige slott og forsvarsanlegg. Han gikk også i gang med å ta tilbake land som Wales og Skottland hadde tatt under borgerkrigen.
Henry fortsatte Henry Is praksis med å utnevne såkalt “nye menn” – menn av lavere rang – til viktige posisjoner i England. Han var også dyktig til å finne prester som han tok spesielt vare på og utnevnte til biskoper og erkebiskoper. Han var veldig opptatt av lov og rettferdighet og utviklet et bedre rettssystem med lokale rettsaker og forløperen til juryordningen. Han gjenopprettet det økonomiske systemet som Henry I hadde grunnlagt med blant annet en sentral statskasse og benyttet seg av lån fra jødiske og flamske utlånere for å bygge forsvarsverk og ansette leiesoldater.
Drapet på Thomas Becket
Henrys forhold til kirken varierte. I Normandie hadde han et godt forhold til biskopene, men i England var det en større kamp om makten med Paven. Da erkebiskopen av Canterbury, Theobald av Bec døde i 1161, benyttet Henry sjansen til å utnevne sin gode venn og kansler til ny erkebiskop. Thomas Becket var en velutdannet mann med administrativ dyktighet, sjarm og intelligens. De to ble kjent i 1154 og ble straks gode venner og ble beskrevet som “en hjerne og ett sinn”.
Både Matilda og Eleanor var i tvil om dette var en god ide, men Henry trodde at han på denne måten kunne kontrollere den engelske kirken gjennom sin venn. Men der tok han feil. Becket brøt snart båndet til kongen og ble en forkjemper for pavens og kirkens rettigheter. Dette førte til en lang konflikt mellom de to i 1160-årene, blant annet om kirkens eiendommer, kongens skattepolitikk og hvem som hadde rett til å dømme prester som begikk lovbrudd (kirken hadde sine egne lover og domstoler). Becket måtte til slutt rømme fra England og søke tilflukt i Frankrike.
I 1169 bestemte Henry seg for å krone sønnen den unge Henry til medkonge av England og dette innebar at han skulle krones av erkebiskopen av Canterbury. Da Becket ikke var villig til å gjøre dette, fikk Henry erkebiskopen i York til å gjøre jobben. Etter påtrykk fra Paven, kom de til en forsoning i juli 1170 og Becket returnerte til England mens Henry var i Normandie. Her bannlyste han raskt tre av Henrys tilhengere. Fire soldater ble sendt til Canterbury for å overbevise Becket om å trekke dette tilbake. Da han nekter å la seg arrestere i det hellige kirkerommet, trakk soldatene sverdet og myrdet ham foran alteret 29. desember 1170. Soldatene mente de handlet på indirekte ordre fra Henry. Som straff måtte Henry love å dra på korstog, men det gjorde han aldri. Becket ble helgenerklært tre år senere.
Familieforviklinger
Henrys forhold til sin egen familie var komplisert. I begynnelsen av ekteskapet stolte han på Eleanor og overlot mye styret av England og Aquitaine til henne. De fikk fem sønner og tre døtre sammen – den første sønnen William døde tidlig. Etter hvert som sønnene vokste til og krevde makt, skiftet Eleanors lojalitet over til dem og familien ble splittet av rivalisering og fiendskap.
Henry var begynt å tenke på arverekkefølgen og bestemte seg for å dele opp riket mellom sønnene – eldstesønnen Henry skulle få England og Normandie, Richard Aquitaine og Geoffrey Bretagne. Som den største landeieren i Frankrike, var Henry underlagt den franske kongen som vasall. Dette var kime til mang en konflikt med Louis VII. Det ble forsøkt løst med et giftemål mellom Henrys eldste sønn Henry og Louis’ datter Margaret og Richard og Louis’ datter Alys. Alys kom til England, men ble Henrys elskerinne og giftet seg aldri med sønnen. Louis passet på å oppmuntre til spenningene mellom Henry og sønnene hans.
I 1173 var den unge kong Henry lei av å vente. Han hadde fortsatt ingen reell makt og Henry II holdt tilbake økonomiske midler. Dette resulterte i The Great Revolt (Det store opprøret) hvor unge Henry – støttet av Frankrike, Skottland og Flandern og til Henry IIs store overraskelse Richard, Geoffrey og Eleanor – gikk til borgerkrig mot ham. På vei til Paris for å møte Louis ble Eleanor tatt til fange av Henrys styrker og satt i husarrest. Konflikten pågikk til 1174 da Louis ba om en fredsavtale og Henry inngikk avtaler med sønnene. Eleanor ble holdt i husarrest til Henry døde. Han forsøkte å få ekteskapet annullert, men paven satte en stopper for det. Den eneste som ser ut til å ha vært lojal mot Henry var sønnen John, som var ved hans side under opprøret og som mange så på som hans favorittsønn. Han ble belønnet med tittelen Lord av Irland.
I 1182 vendte brødrene seg mot hverandre. Familiekonfliktene fortsatte frem til den unge Henry døde 11. juni 1183. Richard ble den nye arvingen til England. Henry bestemte at John skulle overta Aquitaine fra Richard, noe Richard nektet. I 1186 døde også sønnen Geoffrey og det skapte igjen uroligheter om arverekken i Henrys store rike. Dette passet den nye franske kongen Philippe II August godt. Han lagde snart en allianse med Richard mot Henry. Dette sammenfalt med Saladins erobring av Jerusalem og behovet for et nytt korstog. Richard ønsket å dra, men ble igjen opptatt med krig mot faren i 1188.
Paven forsøkte å mekle mellom dem, men i 1189 ble Henry syk med et blødende magesår. Han forsøkte å kommer seg til Anjou for å dø i fred, men ble jaget av Richard og Philippe som invaderte Anjou i sommeren 1189. Henry måtte til slutt gå med på en avtale hvor han utnevnte Richard til sin etterfølger. På dødsleiet fikk han vite at John hadde gått over på Richards side og dette sviket tok hans siste krefter. Han døde 6. juli 1189, 56 år gammel.
Selv om Henrys styre la grunnlaget for mye av lov- og finanssystemet, det engelske monarkiet og et forent Storbritannia, var han i sin samtid ingen populær mann. William of Newburgh skrev i 1190: “In his own time he was hated by almost everyone”.
