Som barnebarn av William Erobreren og nevø av Henry I mente Stephen av Blois at han hadde større krav på den engelske tronen enn Henrys datter Matilda. Den engelske adelen likte heller ikke tanken på en kvinne på tronen. De gikk tilbake på eden om å støtte Matilda og valgte Stephen til konge. Men Stephens regjeringstid ble preget av uro og borgerkrig, og hans sønner kom ikke til å arve tronen.
Stephen ble født i Blois i Frankrike, enten i 1092 eller 1096. Foreldrene var grev Stephen-Henry av Blois og Adela av Normandie, datter av William Erobreren. Faren deltok i korstogene og døde da Stephen var ung, mens moren, som var kjent for sin fromhet og politiske talent, hadde stor innflytelse på Stephen. Stephen hadde flere søsken, men var mest knyttet til sin yngre bror Henry. Moren oppmuntret Stephen til å bli ridder samtidig som han fikk utdannelse i latin og historie, og Henry styrte hun mot en karriere i kirken. Stephen hadde et nært forhold til sin onkel Henry I i England og tilbrakte mye tid ved hoffet hans. Han fikk en rekke titler og landeiendommer, og i 1125 sørget kongen for at han giftet seg med Matilda av Boulogne.
Kuppet
I 1120 skulle Stephen seile fra Barfeur med skipet White Ship, men ombestemte seg i siste liten fordi han mente at det var overfylt. Skipet sank like utenfor havnen og 300 mennesker druknet, inkludert Henry Is sønn William Adelin. Kongen hadde bare et barn til – datteren Matilda, og selv om han prøvde å få flere sønner med sin nye dronning Adeliza, skjedde det ikke. En kvinnelig arvtager var lite populært hos adelen, men Henry I fikk dem til slutt til å sverge på å støtte Matilda. Stephen var en av dem.
Matilda var først gift med den tysk-romerske keiseren Henry V, men han døde i 1125 og Matilda kom tilbake til England. I 1128 giftet Henry I henne bort til Geoffrey av Anjou. Anjou var tradisjonelt en fiende av Normandie, så tanken var kanskje å få til en forsoning. Keiserinne Matilda var ikke spesielt begeistret for å gifte seg med en ussel greve, og starten på ekteskapet var ikke vellykket, men etter hvert skaffet paret Henry I to barnebarn – Henry og Geoffrey.
Da Henry I døde i 1135, var Stephen en velkjent og populær mann ved hoffet. Han var svært rik, men beskjeden, veloppdragen og godt likt av adelen. Broren Henry hadde også fulgt med til England. Han hadde steget i gradene i kirken og blitt utnevnt til biskop av Winchester. Keiserinne Matilda og grev Geoffrey befant seg i Anjou, mens Stephen, som var i Boulogne kom seg raskt til London. Han påberopte seg arverett som barnebarn av William Erobreren og ble valgt til konge, støttet av folket i byen og velsignet av kirken takket være broren Henry. Biskop Henry fikk også Henry Is tjener Hugh Bigod til å si at kongen hadde angret seg på dødsleiet og utnevnt Stephen til arvtaker. Han ble kronet i Westminster Abbey 22. desember 1135.
The Anarchy
I Stephens første år ved makten stabiliserte han forholdet til Skottland, avverget angrep på Normandie fra Geoffrey av Anjou og hadde et godt forhold til kongen av Frankrike og de fleste engelske baronene. Men etter hvert følte flere av baronene seg snytt for godene kongen hadde lovet dem, og samtidig begynte Stephen å gå tom for penger på grunn av et kostbart hoff og behovet for leiesoldater i England og Frankrike.
Robert, jarlen av Gloucester, var den uekte sønnen til Henry I og en av de mektigste baronene i landet. I 1138 erklærte han sin støtte til halvsøsteren Matilda og startet et opprør i Kent som skulle bli inngangen til borgerkrigen man kaller The Anarchy. Samtidig invaderte Geoffrey av Anjou Normandie igjen og David av Skottland begynte å marsjere sørover i støtte for sin niese. Stephen svarte med flere militære motangrep hovedsakelig i England. Dronning Matilda sendte styrker fra Boulogne til Kent for å ta tilbake havnebyen Dover og forhandlet frem en fredsavtale med David av Skottland.
I påvente av en invasjon fra Robert og keiserinne Matilda, opprettet Stephen en rekke nye adelige titler for å sikre seg lojale og dyktige militære ledere. Han fikk fjernet noen biskoper som han mistenkte for å støtte Matilda og konfiskerte deres eiendommer. Dette likte ikke biskop Henry siden Stephen hadde lovet å respektere kirkens frihet og det skadet forholdet mellom Stephen, biskopen og kirken.
Kampen mellom Matilda og Matilda
I september 1139 gikk keiserinne Matilda og Robert av Gloucester i land i England med 140 riddere. Matilda var invitert av enkedronning Adeliza til å gå i land ved hennes slott Arundel. Matilda ble der mens Robert dro til Bristol for å skaffe støtte til invasjonen. Stephen dro straks sørover og beleiret Arundel. Biskop Henry overtalte Stephen til å slippe Matilda fri og hun ble gjenforent med Robert. Matilda og hennes støttespillere klarte å ta kontroll i Sørvest-England og fikk også støtte fra adelen i nord. I slaget ved Lincoln 2. februar 1141 kjempet Stephen selv mot Roberts menn, og ble til slutt tatt til fange. Robert tok ham med til Gloucester og fengselet i Bristol slott. Da Geoffrey av Anjou hørte at kongen var tatt til fange, invaderte han Normandie igjen. Mange av Stephens støttespillere forlot ham nå av frykt for å miste eiendommene sine i England og Normandie.
Keiserinne Matilda begynte forberedelsene til sin egen kroning i London, noe som krevde en avtale med kirken. Som pavens representant sammenkalte Henry, Stephens bror, et kirkelig råd. Han inngikk en privat avtale med Matilda som skulle sikre henne godkjennelse fra kirken mot at han fikk kontroll over kirkens forretninger i England. Kirkelederne samlet seg i Winchester i påsken og erklærte Matilda som “Lady of England and Normandie” som en forberedelse til kroningen hennes. I London møtte Matilda derimot et opprør til støtte for Stephen og måtte flykte til Oxford. Matilda av Boulogne samlet lojale støttespillere, marsjerte inn i London og biskop Henry skiftet side igjen.
I juli beleiret Robert og keiserinnen biskop Henry i Winchester. Men Matilda av Boulonge gikk til angrep og tok Robert til fange. Situasjonen syntes fastlåst, men i november 1141 ble de to Matilda’ene enige om å utveksle fanger – Robert mot Stephen. Henry holdt et nytt kirkeråd som bekreftet Stephens rett til å styre og Stephen og hans Matilda ble kronet på nytt i julen. Men krigen var ikke over med det. Allerede året etter beleiret Stephen Oxford slott der keiserinnen oppholdt seg og det ble en lang beleiring. Rett før jul klarte Matilda å snike seg ut av slottet, krysse den frosne elven til fots og rømme til Wallingford. Krigen fortsatte å bølge frem og tilbake med skiftende allianser frem til 1147. Da døde Robert av Gloucester og Matilda returnerte til Normandie hvor Geoffrey var blitt utnevnt til hertug av den franske kongen.
Seier til slutt
Matilda og Geoffreys sønn Henry Fitzempress (sønn av keiserinnen) gjorde et mislykket forsøk på å invadere England i 1147 og prøvde igjen i 1149. Henry ble sett på som en dyktig militær leder og var utnevnt til hertug av faren. I 1152 overrasket han mange ved å gifte seg med Eleanor av Aquintaine som nylig hadde skilt seg fra den franske kongen og han fikk herredømme over store deler av Sørvest-Frankrike.
Stephen begynte nå å fokusere på arverekkefølgen og ville at hans eldste sønn Eustance skulle arve tronen. Han ønsket å krone sønnen mens han selv levde slik skikken var i Frankrike, men han hadde igjen lagt seg ut med kirken og de nektet å krone Eustance.
I begynnelsen av 1153 invaderte Henry Fitzempress igjen England og fikk støtte i nord og sørvest. Men nå var adelen så lei krigingen at det ble forhandlet frem en fredsavtale uten Stephen og Henrys samtykke. Stephens sønn Eustance ble på dette tidspunktet syk og døde, og det var beleilig for de som ønsket varig fred i England. Noen halvhjertede kamper fulgte før de møttes i Winchester og signerte en avtale der Stephen anerkjente Henry som sin adoptivsønn og arving på bekostning av Stephens andre sønn William. Henry skulle på sin side respektere Stephens styre så lenge han levde.
Men allerede sommeren 1154 ble Stephen syk av en mageinfeksjon og han døde 25. oktober. Han ble gravlagt ved Faversham Abbey sammen med Matilda og Eustance. Keiserinne Matildas sønn tok nå tronen som Henry II.
