Élisabeth Vigée Le Brun
Élisabeth Vigée Le Brun var en fransk maler som spesialiserte seg på portretter i sen rokokko og nyklassisistisk stil. Hun var hoffmaler for Marie Antoinette og andre europeiske aristokrater og var medlem av 10 ulike kunstakademier. Hun malte 660 portretter og 200 landskapsmalerier.
Élisabeth Vigée ble født i 1755 i Paris. Faren Louis Vigée var også portrettmaler og døde da Elizabeth var 12 år. Moren giftet seg på nytt med en mann Elisabeth hatet og de flyttet til Rue Saint-Honoré nær Palaise Royal. Hun begynte å studere de gamle mesterne Van Dyck, Rubens og Rembrandt og male profesjonelt fra hun var tenåring.
I 1774 ble hun medlem av Académie de Saint-Luc og i 1776 fikk hun i oppdrag å male den fremtidige Louis XVIII. I 1778 ble hun Marie Antoinettes offisielle portrettmaler og malte over 30 portretter av henne og familien.
Det førte til en stor skandale da hun i 1783 malte Marie Antoinette i en enkel musselinkjole fordi dronningen ble fremstilt så alminnelig. Maleriet ble raskt malt om. Portrettet av Marie Antoinette og barna hennes fra 1787 var et forsøk på å bedre imaget til dronningen.
I 1776 giftet Élisabeth seg med Jean-Baptiste-Pierre Le Brun. Han brukte alle pengene hennes på gambling og utroskap. De fikk en datter i 1780 som het Jeanne Lucie Louise, men som de kalte Julie.
I 1787 ble det en liten skandale da hun stilte ut et bilde av seg selv og datteren Julie som viste dem smilende med åpen munn, noe som var mot tradisjonene.
I opptakten til den franske revolusjonen ble Le Brun utsatt for sjikane og hærverk pga sin forbindelse til Marie Antoinette. Hun forlot Paris samme dag som kongeparet ble tvunget til å forlate Versailles – 5 oktober 1789. Hun tok en hestevogn til Lyon og videre ut av landet.
I sitt 12 år lange eksil fra Frankrike bodde hun i Italia, Østerrike og Russland hvor hun malte portretter av Europas aristokrati. Etter et kort opphold i Frankrike i 1802 dro hun til England og Sveits. Hun returnerte til Frankrike og opplevde gjenopprettelsen av monarkiet og Napoleons tilbakekomst i 1814. Hun forble rojalist hele livet.
I 1819 døde datteren Julie og året etter døde Elisabeths bror Étienne. Hun tilbrakte sine siste år med niesene Caroline Rivière og Eugénie Tripier-Le Franc, som hun anså som sine egne barn. De hjalp henne med å skrive memoarene hennes.
