Stuartene 1603-1714

Da Elizabeth I døde barnløs i 1603, ble etterfølgeren hentet fra den skotske delen av familien. De sju Stuart-monarkene regjerte i hundre år preget av religiøse konflikter, krangling med Parlamentet, borgerkrig og revolusjon, men også kulturell og vitenskapelig oppblomstring.

Familienavnet Stuart kommer fra yrkestittelen High Steward of Scotland. High Stewart var den som hadde orden på innenrikssakene til kongen. Den første i familien som hadde denne tittelen var Walter Fitz Alan i ca 1150. Den første skotske kongen i Stewart-slekten var Robert II i 1371. og det var Mary “Queen of Scots” som begynte å bruke den franske stavemåten Stuart etter at hun hadde vokst opp i Frankrike.

Union of the Crowns

James IV giftet seg med Margaret Tudor, Henry VIIIs søster i 1503 og de to kongehusene ble koblet sammen. Da Elizabeth I døde barnløs i 1603, overtok James VI (Margaret’s oldebarn) den engelske tronen i det som ble kalt Union of the Crowns. Dette var kun en forening av kongemakten. Landene hadde fortsatt separate parlamenter, kirker og lover. James ivret imidlertid for en full sammenslåing og ville gjerne kalle seg King of Great Britain. Han trodde på kongens gudommelige rett til å styre og mente at han sto til ansvar for Gud alene. Han oppløste Parlamentet i lange perioder og forbød annen tolkning av religion enn sin egen. Likevel var han godt likt av folket som levde med lave skatter og langvarig fred i hans regjeringstid.

På grunn av James Is sviktende helse på slutten av livet ble stadig mer av styret overlatt til sønnen Charles og hertugen av Buckingham, George Villiers. Fra 1624 var Buckingham den reelle herskeren av England helt til han ble myrdet i 1628. Den nye kongen Charles I trodde også på kongens gudommelige rett til å styre og hadde problemer med å samarbeide med Parlamentet. I 1629 oppløste han Parlamentet og startet på en 11 år lang periode med personlig styre.

Borgerkrig

Parlamentet var på denne tiden en midlertidig, rådgivende forsamling som ble innkalt av kongen når han trengte penger. Det var bare Parlamentet som kunne kreve inn skatt. Kongen kunne deretter oppløse Parlamentet når han ikke trengte det lenger. Men uten Parlamentet var det vanskelig å kreve inn pengene som kronen trengte. James fant smutthull i loven og begynte å selge monopoler, kreve inn penger for titler og innkassere skatter til seg selv som egentlig skulle til andre formål. Han kom også i religiøs konflikt med skottene.

Resultatet ble opprør og uroligheter som endte i Bispekrigene (1639-1640) og Den Engelske Borgerkrigen i 1642–1645 der parlamentarianerne vant over rojalistene. Den andre borgerkrigen i 1648–1649 førte til at Charles I ble arrestert og henrettet i januar 1649.

Etter farens henrettelse ble sønnen Charles II formelt anerkjent som konge av Skottland og Irland, mens man i England innførte et republikansk samvelde. Oliver Cromwell tok tittelen Lord Protector. Hans parlament bestod av noen få utvalgte støttespillere og var ikke populært verken hjemme eller ute. Han ble etterfulgt av sønnen Richard som ikke hadde noe ønske om å styre landet. Etter at Oliver Cromwell døde i 1658 gikk samveldet gradvis i oppløsning.

Under det engelske samveldet levde Stuartene i eksil i Europa. Parlamentet ba Charles II om å returnere til England i 1660 for å ta tilbake tronen. Gjeninnføringen av monarkiet i 1660 bygget på at både kongen og parlamentet var nødvendige.

Charles II ble kjent som ‘The Merry Monarch’ på grunn av sin interesse for selskap, musikk og teater. Han styrte med moderasjon og selvbeherskelse. Han forsøkte å ha et godt forhold til alle og ga maktposisjoner til gamle venner og allierte, men også tidligere motstandere. Religion fortsatte å være det største konfliktområdet.

The Glorious Revolution

Også Charles døde uten rettmessige arvinger og James II etterfulgte sin bror på tronen. James hadde konvertert til katolisismen og var nært knyttet til den franske tronen. Folket ønsket snart at den protestantiske svigersønnen William av Orange skulle overta tronen sammen med James’ datter Mary. I 1688 invaderte William England i det som blir kalt The Glorious Revolution. James II flyktet til Frankrike hvor han levde til sin død i 1701.

Britene ser på avsettingen av James II i 1688 som et avgjørende øyeblikk i deres historie. Parlamentet ble kongen overlegen og man fikk en lov om like rettigheter for alle. William av Orange sto for religiøs toleranse for alle typer protestanter, fri debatt i Parlamentet, individets rettigheter og økt fokus på handel.

William III og Mary II ble felles overhoder av England i 1688 og akseptert av Skottland året etter. William tok avgjørelsene når han var i England, og Mary bestemte når han var ute av landet samt tok hånd om kirkesaker. Men i Irland, hvor man hovedsakelig var katolikker, forble man lojale til James II. William og James møttes i et slag ved Boyne i 1690 der William vant. Dette slaget skaper fortsatt konflikter i Nord-Irland den dag i dag.

James II hadde fått en sønn med sin nye kone Mary av Modena i 1688 og oppdratt ham i den katolske tro. James II, sønnen James Francis Edward Stuart og barnebarnet Charles Edward Stuart (Bonnie Prince Charlie) fortsatte å hevde at de var de rettmessige Stuart-kongene, men alle deres forsøk på å gjenerobre tronen mislykkes.

Den siste Stuarten

Mary II døde i 1694 og William styrte alene til sin døde i 1702. Anne var søsteren til Mary II og gift med prins George av Danmark. Hun var 37 år da hun overtok tronen etter sin barnløse svigerbror i 1702. Hun var en engasjert protestant og hadde støttet The Glorious Revolution. The Act of Union i 1707 forente endelig kongedømmene England og Skottland på alle måter. Anne var den siste monarken i Stuart-linjen ettersom ingen av hennes 18 svangerskap resulterte i en arving. Anne var sterkt involvert i styringen av landet og en velgjører for teater, diktning og musikk.

Anne ble etterfulgt av George I av Hanover. Han var barnebarnet til Charles Is søster Elizabeth Stuart.