Charles ble konge av Frankrike etter sin far Charles V i 1380 da han var 11 år gammel. Mens han var mindreårig styrte et regentråd som besto av fire av onklene hans – hvorav den mest dominerende var Philippe den modige, hertug av Burgund. Selv om den kongelige myndighetsalderen var 14 år, tok ikke Charles selv makten før han ble 21 år.
Landets finansielle ressurser, som Charles V møysommelig hadde bygget opp, ble raskt sløst bort på onklenes personlige forbruk og flere skatter måtte gjeninnføres. Dette førte til store protester fra befolkningen. Da Charles selv tok makten, gjeninnsatte han noen av farens gamle rådgivere til et kongelig råd som skulle hjelpe ham å få orden på landet. Dette rådet ble kalt Marmousetene (Apekattene) og det ble en periode med fornyet respekt for kongemakten. Folket ga Charles tilnavnet “ den elskede”.
Mentalt sammenbrudd
Men det varte ikke lenge. Etter fire år på tronen fikk Charles sin første episode med psykotiske anfall, en sykdom han trolig arvet fra moren Jeanne’s familie. Fra å være “den elskede” ble Charles snart omdøpt til “den gale”. I perioder med anfall kjente han ikke igjen kone eller barn og husket ikke at han var konge. Han kunne løpe skrikende rundt som en villmann i gangene på slottet Hotel Saint-Pol og man måtte sperre utgangene for ham. I 1405 nektet han å bade eller skifte klær på fem måneder og i perioder trodde han at han var laget av glass og var livredd for å knuse.
I de periodene hvor kongen var syk, var det dronning Isabeau som ledet kongens råd. Hertugen av Burgund, Philippe den modige, som hadde ledet landet mens kongen var mindreårig hadde stor innflytelse på henne. Men snart kom en annen konkurrent på banen, kongens yngre bror – Louis, hertugen av Orleans. Ryktene ville ha det til at han og dronningen var elskere.
Borgerkrig
Philippe den modige (og senere hans sønn Jean den fryktløse) og Louis av Orleans kjempet om makten i kongens fravær og fjernet rådet som Charles VI hadde nedsatt. I 1407 ble Louis av Orleans myrdet. Jean, hertugen av Burgund nektet ikke for medvirkning til drapet, men skyldte på at Louis hadde vært en tyrann som sløste bort statens penger. Louis’ sønn Charles, den nye hertugen av Orleans søkte så hjelp hos sin onkel Bernard VII, hertugen av Armagnac for å hevne faren og dermed startet den armagnac-burgundiske borgerkrigen som varte fra 1407-1435.
Samtidig var landet under angrep fra England og i 1419 forsøkte hertugen av Burgund å få til en forsoning med kongefamilien ved å snakke med arveprinsen Charles. De møttes på en bro i Montereau, hvor en av kronprinsens følgesvenner drepte Jean. Dette førte til at Jeans sønn, Philippe den gode allierte seg med engelskmennene mot kongefamilien. Arveprinsen Charles ble gjort arveløs.
Avtalen i Troyes
Under hele Charles VIs styre raste Hundreårskrigen med England. I et forsøk på fred ble Charles’ seks år gamle datter Isabella av Valois giftet bort til den 29 år gamle Richard II av England. De var mer som far og datter i de fire årene ekteskapet varte før Richard døde. Da feiden mellom kongefamilien og hertugene av Burgund tiltok, benyttet de engelske kongene sjansen til å rykke inn og ta deler av Frankrike. I 1415 seiret Henry V i slaget ved Agincourt. I mai 1420 signerte Henry V og Charles VI fredsavtalen i Troyes som utnevnte Henry V til Charles’ etterfølger på Frankrikes trone på bekostning av kronprins Charles. Henry giftet seg også med kongens datter Catherine av Valois. Arveprinsen Charles etablerte sitt eget hoff ved Bourges og fortsatte kampen for tronen.
Charles VI døde i oktober 1422. Da hadde Henry V dødd bare noen uker tidligere i august 1422. Henry etterlot seg en sønn på ni måneder i London som nå var konge både av England og Frankrike som Henry VI. Han ble kronet i England i 1429 og i Notre Dame i Paris i 1431.
Arveprinsen Charles VII fortsatte å kjempe for tronen og ble kronet i katedralen i Reims i 1429 etter at Joan d’Arc hadde ledet troppene til seier over engelskmennene. Charles VII den seiersrike klarte å ta tilbake hele den franske tronen fra England i 1450.
