Anne Boleyn fremstilles ofte som den ambisiøse, utspekulerte hoffdamen som snurret Henry VIII rundt lillefingeren, ødela kongens ekteskap og endret den engelske historien. Og det er sant at hun ikke fulgte normene for sin tid. Hun var ikke mild og underdanig, men en intelligent, sofistikert og lidenskapelig kvinne med sterke meninger. En type kvinne som var en trussel mot menns makt og spillet ved hoffet.

Man vet det meste om hvordan Anne Boleyn døde. Men man vet ikke sikkert når eller hvor hun ble født. Noen mener det var i 1501, andre så sent som i 1507. Foreldrene var Thomas Boleyn og Elizabeth Howard og hun hadde en søster Mary og tre brødre. Thomas og Henry overlevde ikke barndommen, men broren George hadde hun et spesielt nært forhold til. Boleyn-familien kom opprinnelig fra Blickling i Norfolk, og det kan være her Anne ble født eller det kan ha vært på familiens slott Hever i Kent.

Faren Thomas Boleyn var en svært ambisiøs mann. Han var også en svært rik mann, noe som gjorde det mulig for ham å gifte seg inn i en av de største av adelsfamiliene i England – Howard-familien. Svigerbroren hans var selveste Thomas Howard – hertugen av Norfolk. Anne Boleyn kunne via morens familie spore sine aner tilbake til Edward I, og hadde mer blått blod i årene enn Jane Seymour, Catherine Howard og Catherine Parr. Navnet Boleyn ble også skrevet Bullen og de hadde en okse i familievåpenet. Da Anne var i Nederland i tenårene, brukte hun navnet Anna de Boullan.

Gjennom sin forbindelse til hertugen av Norfolk, steg Thomas Boleyn i gradene ved hoffet og han ble etter hvert en del av kongens råd og ambassadør til Frankrike. For å styrke familiens posisjon ytterligere, var det viktig å sikre barnas fremtid.

Fransk utdannelse og livsstil

Anne fikk en god og variert utdannelse. Da hun var rundt tolv år, ble hun sendt til Nederland og var hoffdame for Margaret av Østerrike. I 1514 giftet Mary Tudor seg med Louis XII og Anne ble sendt til Frankrike for å være hoffdame for henne. Da Louis XII døde kort tid etter bryllupet, dro Mary tilbake til England mens Anne ble værende som hoffdame for den nye franske dronningen Claude.

Disse årene ved hoffet i Frankrike skulle forme Anne Boleyn til en kompleks og sofistikert person. Hun lærte franske manerer og så hva det krevdes av en dronning. Mange hevder at Anne fikk opplæring i seksuelle kunster i sin tid ved det franske hoffet, men dronning Claude var en gudfryktig person og hoffet hennes var neppe et løssluppent sted. Men Anne lærte en viktig ting ved det franske hoffet og det var det de kalte «courtly love» – flørting. Hun skal ha vært spesielt flink til å flørte med øynene.

Det franske kongeparet var opptatt av renessansen og de var omgitt av en intellektuell og kunstnerisk elite. De inviterte blant annet Leonardo da Vinci til Frankrike, og det er godt mulig at Anne møtte ham der. Hun ble også kjent med kongens søster Marguerite de Navarre – beskytter for humanister og religiøse reformere og opptatt av religiøs mystisisme. Anne tok med seg mange av de nye religiøse trendene og strømningene tilbake til England.

I kongens søkelys

Anne ble kalt hjem for å gifte seg med sin irske fetter James Butler, jarlen av Ormond, men bryllupet ble ikke noe av. Isteden ble hun hoffdame for Catherine av Aragon. Tidlig i 1523 ble hun hemmelig forlovet med Henry Percy, sønnen av jarlen av Northumberland, men jarlen nektet å godkjenne forholdet da sønnen var ment for en annen. Anne ble sendt hjem til Hever for å bryte forholdet. Kongens rådgiver Thomas Wolsey skal også ha hatt en finger med i spillet og Anne tilga ham aldri.

Da Anne kom tilbake til det engelske hoffet, var søsteren Mary Henry VIIIs elskerinne. Mary var blitt sendt hjem fra Frankrike i 1519 etter angivelig å ha hatt et forhold til den franske kongen. Hun giftet seg med William Carey i februar 1520 og ble senere Henrys elskerinne. Det er mulig at Henry var far til ett eller begge av barna hennes selv om han aldri vedkjente seg dem.

Anne gjorde sin entre på Green Castle 4. mars 1522 i et skuespill hvor hun spilte Perseverance (utholdenhet). Hun ble straks kjent som en av de mest elegante kvinnene ved hoffet og svært populær blant de unge mennene.

Anne beskrives som middels høy og slank, med langt mørkt hår og brune øyne. Hun hadde en sterk nese, en vid munn med tynne lepper og olivenhud. Det sies også at hun hadde seks fingre på høyre hånd, men dette ble nok funnet opp senere for å forbinde henne med heksekunst. Man fant i hvert fall ikke tegn til dette da man undersøkte levningene hennes. Hun beskrives som søt og munter, men også intelligent og elegant med sine franske manerer. Hun kunne også være svært direkte, hadde sterke meninger, en lidenskapelig personlighet og et fryktet temperament.

Det var først i starten av 1526 at Henry VIII la merke til Anne. Han begynte å skrive kjærlighetsbrev til henne og sende henne gaver. Å få kongens oppmerksomhet på denne måten kunne by på store muligheter for henne og familien, men var ikke uten risiko. Både Anne og faren hennes hadde sett hvordan Mary var blitt brukt og kastet av kongen, og de bestemte seg for å prøve en annen taktikk. Anne nektet å bli kongens elskerinne og faren sendte henne hjem til Hever.

Løfte om en sønn

Både Henry og Anne var dyktige i det man kalte «courtly love» – flørting. Det er liten tvil om at Henry var stormende forelsket, men hvor dypt Annes følelser stakk er vanskelig å si. Henrys originale brev er å finne i Vatikanets bibliotek som en del av saken om annullering av ekteskapet med Catherine, men Annes brev er borte.

Men ganske nylig er det oppdaget en skjult korrespondanse mellom Henry og Anne i Annes bønnebok som finnes i British Library. Den poetiske utvekslingen mellom de to ser ut til å være datert til 1528 og er skrevet nederst på to spesielle sider i boken.

Henry har valgt en side med bilde av en mishandlet og pisket Jesus Kristus som tegn på den smerten han følte over å ikke kunne få sin elskede. Han skrev:

«If you remember my love in your prayers as strongly as I adore you, I shall hardly be forgotten, for I am yours. Henry R. forever.«

Annes svar viser tydelig hva hun lovet ham hvis han bare ville gifte seg med henne. Hun valgte en side i bønneboken som viser engelen Gabriel som kommer for å fortelle Maria at hun skal få en sønn. Hun skrev:

«By daily proof you shall me find / To be to you both loving and kind.»

Beskjeden var klar. Gift deg med meg og jeg skal skaffe deg den sønnen du lenger etter.

Et annet sted i boken skrev hun «The time will come. I, Anne Boleyn». Kanskje følte hun på seg at hun kom til å oppnå noe stort.

Henry fridde og hun aksepterte. De forventet sikkert at en annullering av ekteskapet med Catherine skulle gå greit, noe vi vet det ikke gjorde. Nesten sju år skulle gå før de fikk hverandre og Henrys brev tyder på at forholdet ikke ble fullbyrdet i denne perioden. Begge skjønte nok at en sønn måtte bli født innenfor ekteskapet for å kunne arve tronen.

The kings great matter

I 1528 fikk Anne svettesyken. Henry rømte fra London – han var livredd for sykdom, men han fortsatte å skrive til henne. Anne overlevde den svært dødelige sykdommen, slik Catherine av Aragon hadde gjort i 1502.

I 1529 skrev Henry et dokument til kirkens menn om at ekteskapet med Catherine plaget samvittigheten hans. Han var sikker på at Gud straffet dem fordi han hadde giftet seg med sin brors enke, noe som i følge Bibelen var en synd og skulle straffes med barnløshet. Han ba Paven om en annullering av ekteskapet. Han nevnte ingenting om sitt ønske om å gifte seg med Anne. Men Paven var tatt til fange av Catherines nevø Charles V og torde ikke etterkomme Henrys ønske.

Da Henrys direkte kontakt med Paven ikke førte frem, ba han Thomas Wolsey ordne en høring i London som heller ikke førte noen vei. Paven nektet å annullere ekteskapet og Henry fikk heller ikke gifte seg på nytt uten en godkjennelse fra Roma. Anne var overbevist om at Wolseys lojalitet lå i Roma. Hun hadde heller ikke glemt Wolseys rolle i å ødelegge hennes forhold med Henry Percy, og hun sørget for at han fikk sparken i 1529. I 1531 ble Catherine forvist fra hoffet og Anne overtok dronningens rom.

En ny engelsk kirke

Anne var tilhenger av en reformasjon av kirken og støttet arbeidet med å oversette Bibelen til engelsk. Hun fikk tak i William Tyndales bok «The obidience of a Christian man» fra 1526, hvor Tyndale hevder at Bibelen har større autoritet enn paven og at det er kongen som skal ha kontroll over kirken, ikke paven.

Anne ga denne boken til Henry i 1530 og ga ham dermed en løsning på problemet deres. Bibelens ord om at ekteskapet med Catherine var synd veide tyngre enn pavens ord. Og like viktig: Ingen kunne stå mellom Kongen og Gud. Henry brøt med Roma og dannet en ny kirke med seg selv som overhode.

Samtidig fikk de to viktige støttespillere. Thomas Cranmer, Boleyn familiens tidligere prest ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury. Og da Thomas More, kongens rådgiver og rikskansler, gikk av fordi han ikke kunne godta kongen som kirkens overhode, tok Thomas Cromwell over. Det var han som fikk igjennom flere lover i Parlamentet, noe som sikret kongen herredømme over kirken.

Målet var nådd – nesten

I denne perioden spilte Anne en viktig rolle i Englands internasjonale posisjon ved å skape en allianse med Frankrike. Hun kjente det franske kongeparet godt fra før. I 1532 dro Henry og Anne til Calais for å få anerkjennelse for sitt forestående ekteskap av den franske kongen. Francois I viser sitt samtykke ved å danse med Anne på festen. Møtet ble arrangert av Thomas Cromwell og etterpå fikk han trykket opp et nyhetsbrev om at Anne er godtatt av Frankrike og spredde dette blant Londons innbyggere for å skape aksept for Anne også hjemme.

Anne fikk tittelen markise av Pembroke i september 1532 og ble den høyest rangerte kvinnen i landet. Hun kunne nå sitte ved kongens side som en dronning. De hadde ventet i sju år, men nå ble de elskere. De giftet seg i hemmelighet 14. november 1532 og Anne ble raskt gravid. Et offisielt, men privat bryllup ble holdt 25. januar 1533 for å sikre legimiteten til barnet. Erkebiskop Cranmer erklærte at Henrys ekteskap med Catherine var ugyldig den 23. mai og det nye ekteskapet for gyldig 28. mai. Da Anne ble kronet til dronning 1. juni var alt satt i scene av Cromwell. Hun red gjennom London med pomp og prakt, men mange av tilskuerne buet. De ville ha Catherine tilbake.

Anne tok mottoet «The most happy» og hun hadde en hvit falk som sitt symbol som tegn på renhet, kyskhet og nåde.

Den 7. september 1533 fødte Anne en datter. Henrik svelget skuffelsen. Anne var fruktbar og det var bare et spørsmål om tid før de fikk en sønn. Barnet fikk navnet Elizabeth og ble sendt til sitt eget hoff ved Hathfield hvor Anne var jevnlig på besøk.

Det begynner å rakne

I 1534 erklærte paven at ekteskapet med Catherine fortsatt var gyldig og han krevde at Henry gikk tilbake til henne. Henrys svar var at alle i landet måtte sverge en ed knyttet til The First Succession act som benektet pavens autoritet i England og anerkjente Anne som dronning. De som nektet ble anklaget for forræderi og henrettet, blant disse John Fisher og Thomas More.

Resten av det katolske Europa anerkjenner heller ikke Anne som dronning og hun søkte igjen til Frankrike for hjelp. Hun prøvde å få til en forlovelse mellom Elisabeth og den franske kongens sønn, men Francois I var nå motvillig. I tillegg ble hun uvenner med sin mektige onkel Thomas Howard og begynte å føle seg isolert og alene.

I over to år var Anne og Henry lykkelig gift. Men Annes skarpe tunge og sterke meninger om politikk var ikke like velkommen i en kone som i en elskerinne. Da hun mistet et barn i julen 1534 diskuterte Henry med Cromwell og Cranmer muligheten for å skille seg fra henne uten å måtte gå tilbake til Catherine. Men Henry og Anne fant tilbake til hverandre igjen og tilbrakte sommeren 1535 på reise rundt i landet. I oktober var Anne gravid igjen.

Henry var som andre på den tiden ekstremt opptatt av ære, maskulinitet og å ha kontroll over sin egen husholdning, særlig sin kone. Maleriene av ham fra denne tiden er svært fokusert på maskulinitet, potens og fruktbarhet. Det var selve essensen av hans selvbilde. Derfor ble mangelen på en sønn en flekk på Henrys image og image var alt i Tudor-tiden. Det hvilte nå et enormt press på Anne om å få en sønn.

Sammensvergelsen

I januar 1536 døde Catherine. Det sies at Henry og Anne bar gult og feiret. Anne ble nå enda mer oppmerksom på at hun måtte føde en sønn. Klarte hun ikke det, kunne Henry finne på å annullere ekteskapet deres og så gifte seg igjen uten trusselen om å måtte gå tilbake til Catherine. Han skulle snart kaste sine øyne på Jane Seymour.

Senere samme måned falt Henry av hesten under en turnering og fikk et skikkelig slag i hodet. Han lå bevisstløs i to timer og det gamle såret i beinet hans åpnet seg opp igjen. Anne skal ha blitt så opprørt at hun snart aborterte barnet hun gikk med. Det skjedde på dagen for Catherines begravelse. Barnet var en gutt.

Henry mente nå at han var blitt lurt inn i ekteskapet med heksekunster og ønsket seg ut av det. Ikke lenge etterpå ga Thomas Cromwell, som var en venn av Seymour-familien, fra seg rommene sine ved hoffet og Jane flyttet inn. Anne begynte å frykte for sin stilling.

Det begynte å florere rykter om at Anne var utro. Hun var riktignok flink til å flørte, men hun var også intelligent nok til å forstå at det ville være forræderi mot kongen. Henry ba om at det ble nedsatt en kommisjon som skulle finne sannheten, men mange tror at hennes fall ble konstruert av Thomas Cromwell. Anne skal ha kranglet med Cromwell om redistribusjonen av kirkens verdier etter nedleggelsen av klostrene og om utenlandspolitikken. Hun ville at inntektene fra kirkene skulle gå til veldedighet og undervisningsinstitusjoner og at man skulle ha en allianse med Frankrike. Cromwell derimot ønsket å fylle kongens (og egne) lommer og ha en allianse med det tysk-romerske imperiet. I tillegg hadde han ikke glemt at Anne var en av dem som sørget for at hans kjære venn Wolsey falt fra makten.

Første engelske dronning til å miste hodet

I slutten av april ble en musiker ved Annes hoff, Mark Smeaton arrestert og han tilsto utroskap med dronningen etter å ha blitt torturert. Henry Norris (kongens nærmeste venn) ble også anklaget etter at noen hadde overhørt en samtale mellom ham og Anne der hun ertet ham med at han ønsket å gifte seg med henne dersom kongen døde. Å forestille seg kongens død var forræderi. Frank Weston og William Brereton ble også anklaget og Annes bror George ble arrestert og anklaget for incest og forræderi.

Anne ble arrestert 2. mai av sin egen onkel Thomas Howard og brakt direkte til Tower via Traitors gate. Først her fikk hun vite om anklagene mot henne. Anklagepapirene sa at Anne hadde forførte alle disse mennene og hun ble fremstilt som et seksuelt rovdyr. Det var Henrys ønske at det skulle fremstilles slik. For hvem kunne vel holde kontroll på en kone med en slik appetitt? Selv ikke en konge.

Anne sverget at hun var uskyldig. Hun hadde aldri vært utro mot kongen, sa hun, bare skyldig i å ikke være en lydig og ydmyk kone. Anne var intelligent, utadvendt og viljesterk og hun kranglet ofte med kongen. Hun sa sin mening og hun kunne være flørtende – alt annet enn det som ble forventet av en kvinne på den tiden. Akkurat det som hadde tiltrukket Henry i utgangspunktet ble brukt mot henne.

Hun hadde også skaffet seg mange fiender ved hoffet, særlig blant de som ville beholde den gamle troen. Hun var rett og slett en trussel mot det gamle systemet og hadde fått for stor makt. Og når hun feilet i sin viktigste oppgave – å føde en sønn – så de sitt snitt til å felle henne ved å spre rykter.

Den 15. mai ble hun dømt til døden for forræderi. I juryen satt både hennes onkel Thomas Howard og hennes gamle forlovede Henry Percy. Henry gjorde om dommen fra brenning til halshugging og innvilget at henrettelsen skulle utføres av en fransk sverdspesialist. Anne Boleyn ble henrettet ved Tower Green 19. mai 1536.

Ekteskapet mellom Anne og Henry VIII ble kjent ugyldig av Thomas Cranmer 14. mai og Henry forlovet seg med Jane Seymour 20. mai.

23 år senere ble Annes datter Elizabeth dronning av England. Hun arvet sin fars personlighet og sin mors intelligens.

tudor