Den mest kjente kongen i historien skulle aldri vært konge. Som kongens andre sønn var han myntet på en karriere i kirken. Der ville han ha nådd langt – kanskje helt til pavestolen. Og Henry kom til å få stor innflytelse på kirken, bare ikke slik man hadde sett det for seg. Best huskes han nok likevel for sine seks koner og reglen: Divorced, beheaded, died. Divorced, beheaded, survivied.

11. februar 1503: Elleve år gamle Henry Tudor er fra seg av sorg. Han har akkurat mistet moren sin i barnefødsel. Elizabeth av York skulle fylt 37 år denne dagen, men i stedet døde både hun og den lille datteren av komplikasjoner ved fødselen. På under ett år hadde Henry mistet både sin bror og sin mor. Livet ble snudd på hodet for den unge prinsen.

Henry ble født 28. juni 1491 og vokste opp på Eltham Palace sammen med moren og søstrene Margaret og Mary. Elizabeth av York var en varm og omtenksom kvinne som ønsket å være tilstede for barna sine, noe som var uvanlig for kongelige på den tiden. Kanskje var det oppveksten sammen med mor og søstre som gjorde at Henry senere trivdes uvanlig godt i selskap med kvinner, men som også gjorde ham bortskjemt og vant til å få viljen sin. Storebror Arthur var arveprins og hadde sin egen husholdning hvor han gikk i lære for å ta over tronen en dag.

Mye tyder på at Elizabeth selv lærte barna å lese og skrive. Henrys signatur ligner mye på morens. De skrev begge bokstaven «r» på en måte som fikk den til å se ut som en «z». Senere fikk Henry en privatlærer som het John Skelton. Han var en prest og poet som skrev sarkastiske og til dels upassende dikt og som fikk en stor innflytelse på gutten. Et møte med Erasmus i 1499 skal ha gjort sterkt inntrykk på Henry og visversa. Henry fikk en førsteklasses utdannelse og han var spesielt glad i poesi, skuespill og musikk, og han komponerte også musikk selv i voksen alder.

Hertug av York

Faren var ganske fraværende de første årene av Henrys liv. Han var mer opptatt av arveprinsen Arthur. Henry VII var ekstremt opptatt av mytene om den legendariske kong Arthur og ridderne av det runde bord. Legenden sier at Arthurs Camelot lå i Winchester, og Henry VII insisterte på at hans eldste sønn skulle bli født i Winchester og få navnet Arthur. På den måten kunne han koble hans egen familie til de eldgamle engelske kongeslektene. Denne fascinasjonen smittet over på den unge Henry og han var hele livet opptatt av ridderlighet, heltemot og dyst.

Den første gangen Henry ble senter for sin fars oppmerksomhet var i 1494. Som treåring ble han utnevnt til hertug av York. Bakgrunnen for dette var at en tronepretender som het Perkin Warbeck påsto at han var Richard, hertugen av York – broren til Elizabeth – og dermed hadde krav på tronen. Henry VII svarte med å gi tittelen til sin yngste sønn for å gjøre det klart at det allerede fantes en hertug av York. Deretter nedkjempet Warbeck og henrettet ham.

Livet tar en ny retning

Som kongens andre sønn var det vanlig å velge en karriere innen kirken og slik var planen for Henry også inntil han ble ti år. I 1502 døde arveprins Arthur av svettesyken. Catherine av Aragon, som han hadde giftet seg med bare fem måneder tidligere ble også syk, men hun overlevde. Over natten endret livet seg for Henry. Han skulle nå arve tronen og faren tok en helt annen interesse i ham. Henry VII var en konge som var opptatt av å sikre stabiliteten i landet, men også sitt eget dynasti. For å beholde alliansen med Spania, ble det bestemt at Henry skulle gifte seg med Catherine. Det var mot kirkelig lov å gifte seg med sin brors enke, men Catherine forsikret at ekteskapet med Arthur ikke var blitt fullbyrdet og de fikk en pavelig dispensasjon.

Henry VII døde i april 1509 og Henry ble konge da han var 17 år. Han giftet seg med Catherine i en privat seremoni 11. juni og de ble kronet sammen i Westminster Abbey 24. juni.

Ridderlighet og heltemot

Henry VII hadde ikke vært populær blant adelen. Han ble sett på som gjerrig og paranoid og han var ikke interessert i krig og konflikt. Den nye kongen var stort sett opptatt av å ha det gøy, leve opp til ridderlige forbilder og ønsket berømmelse for heltemot og erobringer. Han ville ha minst mulig å gjøre med den daglige styringen av landet og overlot det til sine rådgivere, spesielt Thomas Wolsey, en energisk og ambisiøs mann uten skrupler som ønsket å samle all makt i kongens (dvs egne) hender.

Henry ønsket å fremstå som en heltekonge og i 1513 gikk han til krig mot Frankrike for å gjenerobre noen av de gamle engelske besittelsene der. Han utnevnte Catherine til regent mens han var borte. Sammen med Thomas Howard forsvarte hun landet mot et angrep fra Skottland, og den skotske kongen James IV ble drept i slaget ved Flodden. I 1514 forhandlet Wolsey frem en fredsavtale med Frankrike og Henry giftet bort sin 18 år gamle søster Mary til den 52 år gamle franske kongen Louis XII. I 1518 fikk Wolsey til en ikke-angrepsavtale mellom England og Frankrike som svar på den osmanske ekspansjonen i Europa. Dette ble feiret ved et møte mellom Henry og den nye franske kongen Francois I i Calais i juni 1520. Dette møtet ble kalt Gullbrokadeleiren. Men avtalen varte ikke lenge i et Europa med stadig skiftende allianser.

De første 15 årene av ekteskapet virket det som at Henry og Catherine var lykkelige sammen. De gikk godt overens selv om hun var seks år eldre enn ham og de var populære blant folket. Det eneste skåret i gleden var mangelen på en sønn. Henry følte sterkt på ansvaret om å skaffe en arveprins og føre dynastiet videre.

De hadde fått en sønn i 1511 som fikk navnet Henry, men han døde etter to måneder. Catherine var gravid hele sju ganger, men det eneste barnet som overlevde var en datter som ble oppkalt etter kongens søster Mary. I 1519 fikk Henry en sønn med hoffdamen Bessie Blount. Han fikk navnet Henry Fitzroy og ble utnevnt til hertug av Richmond og Somerset. Henry vurdere å legitimere ham for å gjøre ham til arving, men han døde i 1536.

The Kings great matter

I 1525 skulle Henry møte en kvinne som kom til å endre både hans og landets fremtid. Han kastet sine øyne på hoffdamen Anne Boleyn.

I motsetning til andre hoffdamer, nektet Anne å bli elskerinnen hans. Henry ble besatt av henne og mye tyder på at de virkelig elsket hverandre. Henry øynet også muligheten for å få en sønn med henne, men for at barnet skulle være legitimt måtte de gifte seg. Han begynte å lete etter en vei ut av ekteskapet med Catherine. Han ba paven om en annullering av ekteskapet med begrunnelse i at de hadde levd i synd siden hun hadde vært gift med broren hans. Han mente at Gud straffet dem ved å ikke gi dem en levende sønn. Dette altoppslukende ønsket om å skille seg fra Catherine og få en ny sjanse til å skaffe seg en arving med Anne ble kjent som «The Kings great matter».

Men Paven var under sterkt press fra den tysk-romerske keiseren Charles V – Catherines nevø. Han nektet å annullere ekteskapet og til slutt brøt Henry med den katolske kirken, og utnevnte seg selv til overhode for den engelske kirken. Han utnevnte Thomas Cranmer til erkebiskop av Canterbury, slik at han kunne annullere ekteskapet med Catherine og godkjenne giftemålet med Anne Boleyn uten godkjennelse fra Paven.

Guds representant i England

Henry var ingen tilhenger av de protestantiske strømningene i Europa på denne tiden. Den engelske reformasjonen handlet om hvem som skulle ha kontroll over kirken i England. Anne Boleyn var sterkt påvirket av renessansen og de nye religiøse trendene og var en intelligent og talefør kvinne, men hun klarte ikke omvende Henry og han forble katolikk hele sitt liv. Det var først under hans sønn Edward VI at protestantismen slo rot i England.

Henry krevde at kongens syn på religion skulle gjelde for alle i landet. Til tider var det umulig å gjette akkurat hva dette synet var. Det endret seg konstant ut fra hva han ønsket å oppnå, og hvem som påvirket ham. Han både henrettet og støttet protestanter ettersom det passet humøret hans. Men han støttet oversettelsen av en engelskspråklig bibel slik at folket selv kunne lese Guds ord. De som ikke anerkjente at kongen var kirkens overhode, ble som regel henrettet for forræderi, blant andre John Fisher og Tomas More.

Oppløsing av klostrene

En annen fordel ved at kongen ble overhode for kirken, var at han fikk tilgang til kirkens enorme rikdommer. Kongens nye rådgiver Thomas Cromwell gikk i gang med en plan om å oppløse klostrene i England og overdra all eiendom til kongen. Hadde Henry forvaltet denne rikdommen riktig, ville det forbedret landets økonomi betraktelig, men dessverre ble det meste sløst bort og gitt bort til venner og forbindelser og kom aldri folket til gode. I tillegg mistet folk det sikkerhetsnettet klostrene hadde vært, siden de drev skoler, ga medisinsk hjelp og hjalp de fattige. Dette førte til opprør, særlig i det mindre heldigstilte nord (Pilgrimage of Grace) der de fleste fortsatt ønsket å høre til Roma.

Ekteskapet med Anne, som han hadde jobbet så lenge for, ble en skuffelse. Barnet hun bar ved bryllupet viste seg å være en jente som fikk navnet Elizabeth. Anne hadde deretter to aborter og Henry begynte å lete etter grunner for å skille seg fra henne også. Cromwell fikk jobben med å lede en kommisjon som skulle finne (opp) anklager mot Anne. Kommisjonen påsto at hun hadde vært utro med intet mindre enn fem menn, inkludert sin egen bror og de fikk henne anklaget for forræderi og heksekunster. Hun ble henrettet 19. mai 1536.

Endelig suksess

Bare dager etter Annes henrettelse, giftet Henry seg igjen med en ny hoffdame – Jane Seymour. Han lagde en lov om arvefølgen, slik at hans barn med Jane skulle arve tronen og at døtrene Mary og Elizabeth ble erklært uekte. I motsetning til Anne var Jane en stille og ettergivende kvinne som gjorde lite av seg. Hun ble den som klarte å gi Henry det han ønsket seg aller mest – en sønn. Han ble født i 1537 og fikk navnet Edward. Dessverre døde Jane noen dager senere. Henry sørget stort og kalte henne sin eneste sanne kone. Han valgte også å bli gravlagt sammen med henne i St. George kapellet i Windsor ti år senere.

Tre ekteskap på tre år

Men en konge måtte ha en dronning og kongelige ekteskap var ofte del av et større politisk spill. Cromwell, som selv var protestant, foreslo en allianse med en av de protestantiske tyske statene. Hertug Vilhelm av Cleve hadde en søster Anne som kunne egne seg. Henry sendte maleren Hans Holbein d.y av gårde for å male henne. Han ble begeistret for resultatet og sa ja til avtalen. Men da bruden kom til England ble Henry svært skuffet over utseende hennes. Han gikk med på giftemålet, men fullbyrdet det ikke og annullerte det senere i juli 1540. Tabben ble Thomas Cromwells bane – han ble dømt og henrettet for forræderi. Anne fikk tittelen «kongens søster», overtok Boleyn familiens gamle slott Hever og levde i England resten av livet – lengst av Henrys seks koner.

Henry hvilte aldri lenge på laurbærene. Han ble snart fortryllet av den unge Catherine Howard, niese av Thomas Howard og kusine av Anne Boleyn. Hun var cirka 17 år. Han var 49. De giftet seg 28. juli 1540, samme dag som Thomas Cromwell møtte øksen. Men Catherine var ikke noe dydsmønster, verken før eller under ekteskapet. Hun ansatte sin tidligere elsker Francis Dereham som sin sekretær og tok en av kongens favoritter ved hoffet, Thomas Culpepper, som sin nye elsker. Om ikke det var forræderi mot konge, var ingenting det. Det gikk som det måtte. Unge Catherine & co mistet hodet.

Henry var nå 51 år gammel. Han var blitt svært overvektig og syk. Hans siste kone ble Catherine Parr, en barnløs enke med et klokt hode. Hun var nok mer sykepleier enn kone, men også en god samtalepartner for kongen. Catherine var smart, belest og protestantisk. Hun og Henry diskuterte ofte religion, noe som kongens katolske rådgiver Stephen Gardiner likte dårlig. Han prøvde å sette en felle for henne, men Henry bet ikke på og Catherine unngikk blokken.

Gjenforent med døtrene

Catherine var også den som forsonte Henry med døtrene som han hadde gjort arveløse. I 1543 skrev han en ny Succession Act som plasserte dem i arverekkefølgen etter Edward, selv om de fortsatt ble ansett som uekte.

Sommeren 1542 ble det en ny krig mot Skottland. Kong James V ble drept og hans datter Mary ble dronning bare seks dager gammel. Henry ønsket å spleise sin sønn Edward med Mary for å forene England og Skottland, men skottene sendte Mary til Frankrike hvor hun vokste opp og forlovet seg med arveprinsen Francois. I 1544 startet Henry et nytt felttog mot Frankrike. Den 14. juli ble han båret inn i Calais som en helt, men han manglet viljen til å fortsette mot Paris, så det ble med det.

Henry ble syk og liggende til sengs i St. James Palace. Han døde 28. januar 1547, men nyheten ble holdt hemmelig i tre dager. Han ble etterfulgt av ni år gamle Edward VI.

Født sånn eller blitt sånn?

Henry VIII fortsetter å fascinere oss, selv nå nesten 500 år etter hans død. Hvordan kan en gutt som hadde poesi, musikk og ridderlighet som sine store interesser i barndommen blir den største tyrannen som noen gang har styrt England? Han ble utvilsomt født med en sterk personlighet og ble kraftig skjemt bort i barndommen, men de første årene av sitt regentskap var han godt likt av folket og ble ansett som en rettferdig konge. På slutten av livet var han fortsatt respektert av folket, men også svært fryktet.

Han henrettet 57 000 mennesker i løpet av sin «karriere», ofte med begrunnelsen at de ikke ville bøye seg for kongens allmektige vilje. Spørsmålet er om det var et utslag av medfødte narsissistiske og psykopatiske trekk som kom mer til syne etter jo eldre han ble. Eller om det var – som noen mener – at personligheten hans ble endret ulykker og sykdom. I 1524 hadde han en ulykke under en turnering der en lanse traff hjelmen hans og i 1525 en ulykke under haukejakt. I 1521 fikk han malaria, i 1528 pådro han seg et sår i låret som aldri ville gro og i 1536 hadde han nok en ulykke under en ridderturnering som slo ham bevisstløs i et par timer. Sammen med et svært usunt kosthold og overvekt (han målte 137 cm rundt livet på slutten) kan dette ha satt sitt preg på mennesket Henry VIII.