Anne av Cleve var kanskje den heldigste av Henry VIIIs seks koner. De var bare gift i seks måneder, fordi Henry syntes at hun var stygg og følte seg lurt inn i ekteskapet. Hun ble godt behandlet etter at ekteskapet var annullert, fikk en god pensjon og flere eiendommer, og hun levde lenge nok til å se to av Henrys barn på tronen.
Anne ble født 22. september 1515 i Dusseldorf i Tyskland. Hun var den andre datteren til Johan III og Maria av Cleve. Hun vokste opp i Schloss Burg ved Solingen sammen med to søstre og en bror.
Annes far Johan var en av støttespillerne til Erasmus og gjorde opprør mot den tysk-romerske keiseren Charles V. Europa var splittet av religiøse stridigheter og både Johan og Henry VIII løsrev landene sine fra Pavens kontroll. Da William av Cleve overtok tittelen fulgte han farens linje, og Annes søster Sibyll giftet seg med John Frederick, overhodet for den protestantiske konfederasjonen i Tyskland.
Det er ikke så mye vi vet om Anne før 1527. Da ble hun forlovet med Francois, sønnen til Antoine, hertugen av Lorraine. Forlovelsen ble inngått da de var 11 og 9 år gamle, men avlyst i 1535.
Behov for en allianse
I 1539 begynte forhandlingene om et nytt ekteskap for Henry VIII. Henry hadde vært tynget av sorg etter tapet av Jane, men han trengte nå en allianse med en utenlandsk makt. Det tysk-romerske imperiet og Frankrike hadde inngått en fredsavtale hvor de var enige om å ikke lenger inngå noe samarbeid med England. Annes bror William var leder for den protestantiske delen av Vest-Tyskland, og en allianse med ham kunne hindre potensielle angrep fra Frankrike og keiserdømmet. Forlovelsen ble sterkt støttet av Thomas Cromwell, som hevdet at han hadde hørt mange lovord om Annes skjønnhet, til tross for rykter om det motsatte.
Henry var skeptisk, og krevde å få se sin brud før han inngikk noen avtale. Det var viktig for ham at hun var vakker. Han sendte maleren Hans Holberg d.y. til Cleve for å male portretter av Anne og hennes yngre søster Amalie. Henry ba kunstneren være så nøyaktig som mulig. Da Holbein kom tilbake med et portrett av Anne, ble Henry gledelig overrasket og sa seg enig i giftemålet. En ekteskapsavtale ble signert 4. oktober 1539.
Et skjebnesvangert møte
Anne kom til England 27. desember 1539, og Henry var så spent at han red til Rochester for å møte henne på nyttårsdagen 1540. Henry hadde alltid vært opptatt av ridderlighet og romantiske forestillinger. Han forestilte seg at når to elskende møttes for første gang, ville de øyeblikkelig gjenkjenne og bli betatt av hverandre. Henry var vant til å være den vakreste prinsen i Europa, et hode høyere enn alle andre og slank og atletisk, Men slik var det ikke lenger. Han var blitt gammel, tjukk og hadde et sår i benet som stinket. Likevel fulgte han og følget hans en tradisjon etter «høvisk kjærlighet» og iførte seg en forkledning før de gikk inn til bruden.
Anne sto ved vinduet og så ut på en oksekamp på gårdsplassen da kongen plutselig omfavnet og kysset henne. Hun må ha blitt både overrasket og sjokkert over at en fremmed og lite attraktiv mann tok seg den frihet å kysse henne. Kanskje registrerte Henry både dette og noe som lignet avsky i øynene hennes. Hun takket ham, men forsto ikke at det var kongen hun snakket med og snudde seg deretter for å se på det som foregikk utenfor vinduet. Henry må ha blitt flau og sint over reaksjonen hennes og gikk inn i et annet rom og tok på seg en kappe av lilla fløyel før han kom tilbake.
Var hun virkelig så stygg?
Anne ble beskrevet av den franske ambassadøren Charles de Marillac som høy og slank, med et pent ansikt og lyst hår. Hun skal ha vært høyere og mer grovbygget enn Henrys første koner, og det kan ha overrasket ham. I tillegg var hun enklere i stilen og mindre utdannet og sofistikert enn det Henry var vant med. Hun kunne lese og skrive, men bare på tysk. Men hun var god til å sy og til å spille kort, og hun var jomfruelig og føyelig og burde dermed behage kongen.
Nå var han derimot rasende og brukte i hvert fall utseendet hennes som en unnskyldning for å prøve å slippe unna ekteskapet. «She is nothing so fair as she hath been reported” sa han til Cromwell som fikk mye av skylden for situasjonen han nå befant seg i.
Det er likevel lite sannsynlig at Holbein skal ha tatt lett på oppgaven og bevisst malte Anne penere enn hun i virkeligheten var. Dersom Holbein hadde forsøkt å lure kongen, ville han neppe kommet ustraffet fra det og fått fortsette å jobbe ved hoffet. Vi kan dermed anta at portrettet av Anne er ganske naturtro, og det viser at hun var en attraktiv kvinne. Det er mer nærliggende å tro at kongens sårede stolthet var grunnen til at han fikk så sterk motvilje mot ekteskapet.
Henry og Anne møttes igjen 3. januar 1540 til en offisiell mottakelse ved Greenwich Park. Henry presset Cromwell for å finne en lovlig måte å unngå ekteskapet på, men det var for sent. Alliansen med Tyskland kunne ikke settes i fare. Det ble bryllup 6. januar ved Palace of Placentia i Greenwich, og Anne konverterte til den anglikanske tro. Bryllupsnatten ble derimot ingen suksess. Henry fortalte Cromwell at ekteskapet ikke ble konsumert og sa «I liked her before not well, but now I like her much worse».
Annullering
Anne var ikke blitt godt forberedt på ekteskap og livets realiteter. Hun kalte Henry en omtenksom ektemann og sa: «When he comes to bed he kisseth me, and he taketh me by the hand, and biddeth me Good night, sweetheart (…)”. Og trodde tydeligvis det kom til å bli barn av dette, inntil Lady Rutland forklarte: «Madam, there must be more than this, or it will be long ere we have a Duke of York (…)”.
I løpet av våren ble Henry igjen fortryllet av en av dronningens hoffdamer, den pur unge og livlige Catherine Howard. Han fikk dermed enda et påskudd for å komme seg ut av ekteskapet med Anne.
Den 24. juni ble Anne bedt om å forlate hoffet og fikk beskjed om at kongen revurderte ekteskapet. Anne ble bedt om å samtykke til en annullering og det godtok hun. Ekteskapet ble annullert 9. juli 1540 fordi det ikke var blitt fullbyrdet og på grunn av hennes tidligere forlovelse med Francois av Lorraine. Hun fikk et generøst oppgjør med blant annet en god pensjon og slottene Richmond Palace og Hever Castle.
Thomas Cromwell ble nå pågrepet og anklaget for forræderi på grunn av sin rolle i ekteskapsavtalen. Han ble henrettet 28. juli 1540. Samme dag gifter Henry seg med Catherine Howard. Henry angret senere på at han fikk sin gamle venn og fortrolige rådgiver henrettet.
The Kings beloved sister
Henry var svært fornøyd med at Anne godtok ordningen uten protester og de to ble etter hvert gode venner. Endelig en kvinne som gjorde som hun ble fortalt! Hun ble æresmedlem av den kongelige familien og ble kalt The Kings beloved sister. Hun ble invitert tilbake til hoffet og fikk rang etter hans nye kone og døtre. Det ble til og med rapportert at hun fikk danse med den nye dronningen, sin tidligere hoffdame, og at de to gikk godt overens. Dette er enda en indikasjon på at Anne ikke kan ha vært så stygg som Henry ville ha det til. For å bli godtatt ved hoffet var det ikke nok å være rik og adelig. Hoffet var også et utstillingsvindu, der det å være vakker – en pyntegjenstand – var et krav.
Etter at Henry kappet hodet av sin femte kone Catherine Howard, ble det foreslått at Henry skulle ta Anne tilbake, men det nektet han å gjøre. I stedet giftet han seg med Catherine Parr. Også etter Henrys død fortsatte Anne å være en del av familien. Da Mary I kom på tronen i 1553, var Anne en del av kroningsfølget. Siden den nye dronningen var katolikk, konverterte Anne igjen. Men hun mistet sin plass ved hoffet året etter som følge av Wyatt-opprøret mot Marys plan om å gifte seg med Philip II av Spania. Anne var nemlig også en nær venn av Elizabeth, og ble mistenkt for å samarbeide i et plott for å få Elizabeth på tronen.
Etter dette levde Anne tilbaketrukket til sin død i juli 1557. Hun ba Mary og Elizabeth om å overta tjenerstaben sin og hun ble huske som en svært generøs og god arbeidsgiver. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Hun er den eneste av Henrys koner som er begravet der, og den som overlevde dem alle.
