I tidlig middelalder skal hertugen av Anjou ha blitt fortryllet av en mystisk kvinne. De giftet seg og fikk flere barn, men hertugen var bekymret fordi hustruen alltid forlot kirken før messen begynte. En dag beordret han ridderne sine om å stoppe henne, men hun dro seg fri, fløy ut av vinduet og ble aldri sett igjen. Ifølge denne legenden stammer alle de femten Plantagenet-kongene i England fra denne demoniske hertuginnen som etter sigende skal ha vært Melusine – Satans datter. Det skal være forklaringen på deres hissige temperament, de blodige familiefeidene og brutaliteten som preget England i middelalderen.
Familien, som altså opprinnelig var fransk, hadde den engelske kronen i drøye 300 år – fra Henry II i 1154 til Richard III i 1485. De var drevet av dynastiske ambisjoner utover deres egne landområder i Frankrike, men i prosessen ble en nasjon bygget. Fra å være et lovløst land ble England ett av de best styrte landene i Europa med et nytt lovsystem, innføringen av Parlamentet og byggingen av noen av de mest kjente gotiske bygningene i landet. De erobret Wales, halve Irland og prøvde å ta Skottland. Også innad sloss de – far mot sønn, bror mot bror og onkel mot nevø.
Angevin-linjen (=fra Anjou)
Den første Plantagenet-kongen var Henry II. Han arvet den engelske kronen via sin mor Matilda. Den 26 år gamle Matilda ble sendt til Anjou i Frankrike i 1128 for til å gifte seg med den 15 år gamle Geoffrey av Anjou. Den stolte prinsessen var rasende: hun var den eneste gjenlevende arvingen til Henry I av England, barnebarn av William Erobreren og enke etter den romerske keiseren. Hun titulerte seg keiserinne. Geoffrey var sønn av en enkel greve.
Geoffrey av Anjou var en kjekk mann med rødlig hår og mye energi. Han hadde fått kallenavnet Plantegenet fordi han bar en gul gyvel (planta genesta) i hatten. Navnet kom til å betegne slekten, men ikke før historikere brukte det på 1600-tallet.
Etter en turbulent start på ekteskapet fikk Matilda og Geoffrey tre sønner. Henrik I hadde utnevnt Matilda som sin arving, men da han døde i 1135 tok Matildas fetter Stephen makten. Mathilda måtte kjempe for Henriks arverett og landet ble kastet ut i en borgerkrig som fikk tilnavnet The Anarchy. Da Stephens sønn døde i 1153, ble partene enige om at Henrik skulle være hans arving. Stephen døde året etter.
Henry II giftet seg med Eleanor av Aquitaine. Hun var den mest ettertraktede kvinnen i Europa på grunn av sin skjønnhet og store rikdom. Hun hadde vært gift med den franske kongen Louis VII, men hadde bare født ham to døtre på 15 år og kongen fikk ekteskapet annullert. Eleanor giftet seg med Henry to måneder senere. Den franske kongen mistet store landområder ved annulleringen og da Eleanor og Henry senere fikk fem sønner var ydmykelsen total. Dette ble starten på en langvarig fiendskap mellom England og Frankrike.
Henry II regjerte nå over et landområde som gikk fra den skotske grensen til Pyreneene. Hans første prioritet da han kom til England var å innføre lov og orden i landet. Han rev ned mange av baronenes slott og innførte nye lover slik at Kongen også skulle kunne styre i fredstider. Han ønsket også kontroll over kirken som på denne tiden opererte med egne lover, men drapet på erkebiskopen av Canterbury Thomas Becket kom til å prege hans ettermæle.
Første familiefeide
Det skulle vise seg at Henrys største fiender var hans egen kone og barn. Eleanor var kanskje Henrys dronning, men ikke hans allierte. Hun hadde selv store ambisjoner. Henry og Eleanor fikk åtte barn hvorav to av sønnene kom til å etterfølge faren som konge – Richard I Løvehjerte (Eleanors favoritt) og John uten land (Henrys favoritt).
Den eldste broren Henry ble utnevnt til konge sammen med faren, men var uten egen innflytelse eller inntekt. Støttet av Louis VII av Frankrike startet Henry den yngre et opprør mot faren. Både Geoffrey og Richard ble med, samt flere engelske baroner – og Eleanor.
Henry den yngre ble rammet av dysenteri og døde før faren, men de andre brødrene fortsatt opprøret i lang tid. I 1189 ble Henry II selv syk og døde.
Richard I tok over makten. Han var en blodtørstig kriger og fikk tilnavnet Løvehjerte. Han er blitt fremstilt som en stor engelsk helt, men av hans ti år på tronen, var han kun seks måneder i England og han snakket knapt engelsk. Han så på England bare som en inntektskilde for at han skulle kunne krige og dra på korstog, og han gjorde moren Eleanor til regent i landet.
Yngstebroren John hadde ikke fått tildelt noe land – derav tilnavnet Uten land, men han ble til slutt blitt utnevnt til Lord of Irland. Men han ville også ha Englands krone og han plottet med Philippe II av Frankrike om å ta makten fra Richard. Eleanor gjorde alt for å hjelpe yndlingssønnen sin, men han ble drept av en armbrøstpil våren 1199.
John ble kronet ved Westminster, men ble utfordret av nevøen Arthur (sønn av hans eldre bror Geoffrey), også han støttet av franske kongen. John skal ha drept sin 16 år gamle nevø og kastet ham i Seinen.
Både Richard og John mistet store deler av landområdene i Frankrike til den franske kongen. John mistet også mye av sin autoritet i England og ble tvunget til å undertegne Magna Carta i 1215, noe som begrenset den kongelige makt.
Striden med baronene fortsatte. De ville heller bli styrt av franskmenn enn av John og tilbød kronen til prins Louis, sønn av Philippe II. 1216 døde John av dysenteri. Hans sønn Henry var bare 9 år gammel og halve riket hans var i hendene på den franske prinsen som nå holdt hoff i London.
Etablering av Parlamentet
Henry III ble oppdratt av William Marshall, jarlen av Pembroke og regent i England. Han nedkjempet den franske prinsen, slo tilbake mot de opprørske baronene og sørget for at den unge Plantagenet-kongen beholdt tronen.
Henry III var ingen kriger. Han var mer opptatt av bønn og pilgrimsferder. I 1245 begynte han oppussingen av Westminster Abbey, et arbeid som kom til å oppta ham resten av livet. Henry III var en stor fan av Edward Bekjenneren og kalte sin første sønn for Edward.
Han brukte mye penger, både på Westminster Abby og på å kjøpe kongedømmet Sicilia av paven. Dette provoserte adelen i England (ettersom det var de som forsynte ham med penger) og de var også irritert fordi han fylte hoffet med sine utenlandske slektninger. I 1258 ble Henry konfrontert av sju baroner i Westminster Hall. De krevde at slektningene ble fratatt sine privilegier. Henry måtte gi etter.
Konflikten med adelen fortsatte og i 1264 ble kongen og hans sønn Edward tatt til fange av Simon de Montforts styrker. De neste 15 månedene ble England styrt av de Montfort og The Great Parliament (det første valgte parlamentet). Men Edward rømte, samlet en hær og drepte de Monfort i 1265. Henry III døde i 1272.
Starten på Storbritannia
Edward I (kalt Longshanks fordi han var så høy) hadde lært to ting av farens feil – det gjaldt å holde baronene fornøyd og å ikke gå tom for penger. Men en Plantagenet hadde som alltid store ambisjoner. Edward I var inspirert av den legendariske kong Arthur som ble sagt å ha hersket over et samlet Britannia. Edward så mot Wales. De walisiske prinsene hadde regjert der i århundrer, men i 1282 overlot waliserne Arthurs krone til Plantagenet-dynastiet.
Lenge så det ut til at også Skottland kom til å bli en del av Britannia. I 1286 døde kongen av Skottland uten mannlig arving. Den nærmeste til å arve var det tre år gamle barnebarnet Margaret av Norge. Edward I ville gifte sin lille sønn med henne og forene England og Skottland. Men Margaret døde på vei til Skottland og dermed gikk planen i vasken. En serie kriger fulgte mellom to land med gryende nasjonalfølelse. Edward I døde på vei for å sloss med Robert Bruce i 1307.
Edward I hadde giftet seg med Eleanor av Castille og fått 16 barn, men bare en sønn levde lenger enn faren – Edward som ble den første prinsen av Wales.
Ny sterk dronning – Isabella The She-Wolf
Edward II manglet farens krigerinstinkt. Han foretrakk hagearbeid fremfor å slåss. Han feilet i å videreføre farens arv og hans dårlige dømmekraft truet med å ødelegge hele Plantagenet-dynastiet.
Han giftet seg med Isabella, datteren til kongen av Frankrike. Hun var både vakker og intelligent, men Edward II var mer betatt av sin venn Piers Gaveston og ga ham en spesiell plass ved sin side. Baronene hatet Piers for hans privilegerte stilling og hans arrogante væremåte. Gavenstons innflytelse på kongen ble etter hvert så stor at Parlamentet sendte ham i eksil. Da han returnerte til England fra sitt andre eksil, ble han kidnappet og henrettet.
Men Edward fikk snart en ny favoritt – Hugh Despenser, en mann Isabella hatet.
Men Edward trengte fortsatt Isabella. I 1324 invaderte franskmennene Gascogne, Plantagenets siste eiendom i Frankrike. Edward sendte Isabella til sin bror kongen i Paris for å forhandle om fred. Kongen sa han ville gi Gascogne tilbake hvis Edward kom og knelte for ham. Men Edward ville ikke reise fra landet fordi han lå i konflikt med baronene og sendte isteden sin sønn Edward. Isabella nektet å komme tilbake til England med sønnen på grunn av kongens forhold til Despenser. Den opprørske engelske baronen Roger Mortimer ble snart hennes elsker og de to tok med seg en hær og seilte til England der de fikk støtte av flere fra adelen. Hugh Despenser ble henrettet og Edward II ble tatt til fange. Han abdiserte til slutt til fordel for sin sønn – som den første kongen i England.
Edward II døde senere i fangenskap. Isabella og Mortimer styrte landet i fire år før Edward III tok tilbake kontrollen. Mortimer ble henrettet, men Isabella levde videre i 27 år.
Starten på et engelsk imperium
Edward III var opptatt av å forene baronene. Han brukte en formue på å bygge om sitt fødested Windsor og gjorde det til midtpunktet i riket. Edward III var også opptatt av legenden om Arthur og under ham ble ridderlighet svært viktig ved hoffet. Han valgte også en engelsk kristen helt – St. George og hans røde kors som symbol på England.
Edward var fast bestemt på å vinne tilbake Plantagenets områder i Frankrike.
Da Charles IV av Frankrike døde uten arving i 1328, gjorde Isabella krav på den franske tronen på vegne av sin sønn Edward III – kongens nevø. Det ble likevel Philippe av Valois som ble konge av Frankrike og i 1337 konfiskerte Philippe området Aquitaine fra Edward.
I 1340 gjorde Edward krav på den franske tronen. Dette startet en epoke med krig som varte i generasjoner – Hundreårskrigen. I 1346 invaderte Edward Normandie og han hadde med seg et sjokkerende nytt våpen – kanonen. Etter slaget ved Crecy hvor kongens 16 år sønn Edward – the Black Prince – var med, startet kongen og prinsen Hosebåndsordenen.
Innen 1360 hadde Edward klart å ta tilbake Plantagenets områder i Normandie, Bretagne, Anjou og kystlinjen fra Flandern til Spania. Den svarte prinsen døde derimot snart av dysenteri og broren John av Gaunt overtok lederskapet i Frankrike med varierende suksess.
I 1362 bestemte Edward III at engelsk skulle være det offisielle språket og for første gang åpnet de Parlamentet med en tale på engelsk.
Familien splittes
Edward IIIs lange regjeringsperiode skapte en ny nasjonal identitet i England og han regnes som den første «engelske» kongen.
Ekteskapet mellom Edward III og Philippa av Hainault resulterte i 13 barn og 32 barnebarn. Det er her arverekkefølgen blir komplisert og grunnlaget for de senere Rosekrigene legges. La oss konsentrere oss om sønnene (ettersom det jo bare var de som arvet tronen).
- Edward (1330-1376) – arveprinsen (kalt The Black Prince) døde ett år før sin far og ble aldri konge. Tronen gikk derfor videre til hans sønn Richard II (1367-1400)
- Lionel (1338-1368) – døde også før Edward III og fikk bare en datter Philippa.
- John av Gaunt (1340-1399) – giftet seg med Blanche av Lancaster og fikk seks barn med henne, blant annet Henry Bolingbroke som skulle ta tronen etter Richard II og bli Henry IV. Etter at Blanche døde, giftet John seg med Constance av Castilie og da Constance døde i 1394 giftet John seg med sin mangeårige elskerinne Katherine Swynford som han allerede hadde fire uekte barn med. Både Paven og Richard II legitimerte disse barna i etterkant, men Richard satte som krav at de ikke skulle ha krav på tronen. Ett av disse barna var John – bestefaren til Margaret Beaufort (på Lancaster-siden) og oldefaren til Henry VII.
- Edmund (1341-1402) var grunnleggeren av York-delen av familien og oldefaren til Edward IV.
Etter at Edward III og arveprinsen Edward døde gikk kronen til barnebarnet Richard II. Han var bare ti år gammel og landet ble i en periode ledet av ulike råd. Landets dårlige økonomi og nye skatter førte til et bondeopprør i 1381. Den 14 år gamle kongen rømte til Tower, men red senere ut og fikk opprørerne til å legge ned våpnene.
Den unge Richard var blitt oljet med hellig olje ved kroningen og han trodde han hadde en gudegitt rett til å herske. Det preget resten av regjeringstiden hans og han ble kjent som en tyrannisk konge. Han krevde å bli behandlet med stor respekt og satte seg over adelen, som ble rasende over arrogansen. Både adelen og medlemmer av hans egen familie gjorde opprør mot ham i 1387.
Opprørerne fikk tilslutning av Henry Bolingbroke, sønnen til John av Gaunt, hertugen av Lancaster og Richard IIs fetter. Richard IIs makt ble midlertidig redusert, men etter en tid klarte han å gjenopprette sin stilling og Henry ble tvunget i eksil.
Da John av Gaunt døde i 1399 gjorde Richard II Henry arveløs, men Henry invaderte England for å ta tilbake farsarven. Adelen flokket seg rundt ham. De tenkte at hvis Richard kunne konfiskere fetterens eiendommer, var ingen andre heller trygge. Henry styrtet Richard fra tronen og kronet seg selv til konge.
Lancaster tar makten
Henry IV var en dyktig ridder og populær blant adelen. Han hadde fire sønner, mens Richard var barnløs. Henrys overtagelse av tronen ble godkjent av Parlamentet og bekreftet i en seremoni i Westminster Hall. Men noen mente Henry begikk en store synd ettersom Richard var utnevnt av Gud.
Fire måneder senere døde Richard – sultet i hjel på ordre av Henry. Med Richard døde hovedlinjen i Plantagenet familien ut. Mye av grunnlaget for de senere konfliktene i familien stammer fra Henry IVs maktovertagelse – i løpet av hundre år kom fire Plantagenet-konger til å bli drept av sin egen familie.
Lancaster-slekten ble beskyldt for å ha tatt tronen med makt og York-slekten mente at kronen heller skulle gått til etterkommerne etter Lionel (Edward IIIs andre sønn). Hans oldebarn Anne Mortimer giftet seg sønnen til Edmund (Edward IIIs fjerde sønn) og de ble foreldre til Richard Plantagenet av York.
Henry IV giftet seg med Mary de Bohun og de fikk sju barn, heriblant Henry V. Datteren Philippa ble gift med Erik av Pommern, konge av Danmark, Norge og Sverige i 1406.
Da Henry V kom til makten i en alder av 26, var han allerede kjent som en sterk kriger og leder. Han ville gå til krig for å vinne tilbake sin føderett i Frankrike. Han startet med å ta Normandie og så gikk han mot Calais i nord. Franskmennene sperret veien ved Agincourt. Slaget som sto her 25. oktober 1415 er det mest kjente slaget i engelsk historie og gjorde Henry V til den største krigerkongen i slektens historie. En seier i krig var et tegn på Guds vilje og dermed ble tvilen om Henrys rett til å regjere fjernet. I 1420 hadde han tatt over en tredjedel av Frankrike.
Den franske kongen Charles VI slet med mental sykdom og landet var herjet av borgerkrig. Han skrev en avtale med Henry om at etter hans død skulle Henry og hans etterkommere styre Frankrike i all fremtid. I mellomtiden skulle Henry være regent av Frankrike og den franske arveprinsen ble gjort arveløs. For å forsegle avtalen giftet Henry seg med kongens datter Catherine av Valois (Catherine skulle senere gifte seg med Owen Tudor og ble bestemor til Henry Tudor – les mer her).
De fikk en sønn – enda en Henry.
Henry V døde snart av dysenteri og like etter døde den franske kongen. Den ni måneder gamle Henry VI var nå konge av England og Frankrike. Han ble kronet i Westminster Abbey i 1429 og i Notre Dame 1431 og er den eneste kongen som er blitt kronet i begge land. Men den franske adelen gjorde opprør på vegne av Dauphinen og bare en ny stor krigerkonge kunne redde Plantagenets imperium. Men Henry VI skulle vise seg å være verken kriger eller leder. Han var mer opptatt av religion og slet også med mentale problemer. Dette kom til å sende England ut i en ny borgerkrig som ble kalt Rosekrigen og det var starten på slutten for Plantagenet-dynastiet i England.
Du kan lese resten av Plantagenets historie her.