Etter de blodige Rosekrigene, opplevde England en fredeligere periode under Tudor-dynastiet. Tudorene styrte England, Wales og Irland fra 1485 til 1603. I denne perioden regjerte seks Tudor-monarker, tre menn og tre kvinner, skjønt en av dem bare i ni dager. De mistet den siste resten av sine landområder i Frankrike, men vendte blikket mot nytt land på den andre siden av Atlanterhavet og la grunnlaget for England som verdensmakt.

Den første Tudor-kongen, Henry VII kom til makten da han vant over Richard III i slaget ved Bosworth 22. august 1485. Kravet på kongemakten var svakt, noe som gjorde det avgjørende å vinne kronen i kamp. Men Henry VII hadde faktisk både engelsk og fransk kongelig blod i årene.

Tudor-rosen

Kort fortalt var Henrys far Edmund Tudor sønn av Catherine av Valois, fransk prinsesse, dronning av England, og mor til Henry VI. Hun hadde giftet seg på nytt etter at Henry V døde med Owen Tudor fra Penmynydd i Wales. Edmund Tudor var altså halvbroren til Henry VI, men ingen direkte arving til tronen av England.

Henry VIIs krav på tronen kom fra moren Margaret Beauforts side. Hun var etterkommer etter Edward III via John av Gaunt og hans elskerinne Catherine Swynford. Deres barn var blitt legitimert av paven og Richard II etter at de senere giftet seg, men ikke gitt noen rett til tronen. De anså seg likevel som en del av Lancaster-familien. I mangel på andre mannlige arvinger etter at Henry VI og sønnen Edward døde, samlet familien seg om Henry Tudor.

For ytterligere å legitimere sitt krav på tronen, samt for å ende den lange Rosekrigen, giftet Henry Tudor seg med Elizabeth av York, eldste datter og arving etter Edward IV. Dermed var den røde og den hvite rosen forenet til Tudor-rosen og dette ga barna deres en enda sterkere rett til tronen. Henry VII måtte likevel forsvare kronen mot flere såkalte tronepretendere, blant annet Perkin Warbeck.

Henry VII sluttet fred med både Frankrike og Skottland og konsentrerte seg om å styrke den engelske økonomien som var i ruiner etter Rosekrigene. Han styrket dynastiet sitt ytterligere ved å gifte bort barna sine til viktige allierte land. Datteren Margaret ble giftet bort til den skotske kongen, James IV og arveprinsen Arthur giftet seg med Catherine av Aragon, datter av Ferdinand og Isabella av Spania. Senere giftet datteren Mary seg med kongen av Frankrike.

Da arveprinsen Arthur døde, arvet den yngre broren Henry både kronprinstittelen og Catherine og det ble han som etterfulgte faren som Henry VIII.

Behovet for en arving

Henry VIII var i utgangspunktet ikke så interessert i å styre landet. Han var mer opptatt av det gode livet og av sport. I sine første år som konge er han blitt beskrevet som en vennlig og gavmild mann som var opptatt av religion og kultur. Men ettersom ekteskapet med Catherine ikke produserte andre arvinger enn datteren Mary, begynte Henry å forandre seg. Han begynte å bli redd for at Tudor-dynastiet skulle ende med ham og søkte råd hos sin førsteminister kardinal Thomas Wolsey. De bestemte seg for å annullere ekteskapet med Catherine med begrunnelse i at de levde i synd ettersom hun hadde vært gift med hans bror Arthur. Men Paven var lite villige til å annullere ekteskapet på grunn av dispensasjonen som var gitt tidligere og press fra Catherines nevø – den tysk-romerske keiseren Charles V.

Da Wolsey mislykkedes med annulleringen, ble han erstattet som minister av Thomas Cromwell. I tillegg var Henry nå forelsket i Anne Boleyn og ønsket å gifte seg med henne. For at Henry skulle kunne skille seg fra Catherine og gifte seg med Anne, innførte parlamentet en lov som brøt med kirken i Roma og gjorde den engelske kongen til kirkens overhode. Dette gjorde at den nye erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, selv kunne erklære ekteskapet mellom Henry og Catherine for ugyldig og sørge for at Henry fikk gifte seg med Anne.

Seks dronninger

Anne var allerede gravid da de giftet seg, og i september 1533 fødte hun en jente som fikk navnet Elizabeth. Etter at de neste to graviditetene endte i spontanaborter, mistet Henry tålmodigheten. Han anklaget Anne for forræderi og incest og fikk henne dømt til døden. Hun ble halshugget på Tower Green 19. mai 1536.

Allerede dagen etter forlovet Henry seg med Jane Seymour. Og endelig skulle hellet stå kongen bi – Jane fødte ham en sønn som fikk navnet Edward. Dessverre døde dronningen av fødselskomplikasjoner bare noen dager senere.

Nå så Thomas Cromwell sitt snitt til å arrangere et ekteskap med en protestantisk alliert i Europa. Henry var selv ikke protestant – han forble katolikk, men nektet å la Roma bestemme over kirken i England – men sa motvillig ja til å gifte seg med Anne av Cleve etter å ha sett et svært flatterende maleri av henne. Han ble derimot så skuffet over brudens utseende da de møttes at han raskt annullerte ekteskapet og sendte Cromwell til skafottet.

Den neste kongen kastet sine øyne på, var den unge Catherine Howard. Hun var niese av hertugen av Norfolk, som ønsket å vende Henry tilbake til den katolske kirken. Cathrine, som ble tvunget inn i ekteskapet med en mann som var 30 år eldre enn henne,  ble raskt tatt i utroskap med Thomas Culpeper og endte sitt liv på blokken 13. februar 1542.

Tilhengerne av den katolske tro hadde nå mistet sin innflytelse hos Henry. Hans sjette og siste kone var Catherine Parr, en intelligent, protestantisk kvinne som nok fungerte mer som sykepleier enn kone. Hun klarte å gjenforene Henry med døtrene før han døde i 1547 og han endre loven slik at prinsessene igjen kom inn i arverekkefølgen.

Religionskamp

Sønnen Edward var bare ni år og sykelig da han tok over tronen. Siden han var mindreårig, var det hans onkel Edward Seymour som tok kontrollen. Hans mål var å forene England og Skottland ved å gifte Edward VI med den unge skotske dronningen Mary. Men skottene motsatte seg dette og sendte Mary til Frankrike for å gifte seg med kronprinsen der. Edward Seymour ble etter hvert fjernet som Lord Protector av kongens råd og erstattet av John Dudley. Da Edward VI ble syk i 1553, fryktet mange tanken på at den katolske søsteren Mary skulle arve tronen. Edward var selv protestant og omgjorde farens arverekkefølge i sitt testament. Han utnevnte Jane Grey som sin etterfølger. Jane var barnebarn av Mary Tudor, Henry VIII søster og protestant (og tilfeldigvis John Dudleys svigerdatter).

Men Mary nektet å oppgi tronen og hadde mye støtte i både Parlamentet og folket. Jane, som bare var femten år og ikke hadde noe ønske om å bli dronning i det hele tatt, ble erstattet av Mary etter bare ni dager. Hun ble tiltalt for høyforræderi og henrettet sammen med ektemannen Guildford Dudley.

Bloody Mary

Mary giftet seg med Felipe II av Spania, noe som var upopulært i England. Man fryktet at dersom kongeparet fikk barn ville landet bli underlagt Spania. Thomas Wyatt ledet et opprør for å få Elizabeth på tronen i stede, men dette ble slått ned og Wyatt henrettet. Elizabeth ble satt i Tower, anklaget for å ha vært involvert i plottet, men senere løslatt.  Mary regjerte bare i fem år før hun døde av sykdom i 1558. Selv om hun flere ganger trodde hun var gravid fikk hun aldri noen barn og kronen gikk deretter til søsteren Elizabeth. Mary blir kalt Bloody Mary fordi hun brente hundrevis av protestanter på bålet. Hun er også den som mistet kontroll over området Calais, Englands siste rest av fransk territorium. På den annen side åpnet hennes ekteskap med Felipe opp for økte handelsruter for England og stabiliserte økonomien.

Jomfrudronningen

Elizabeth I var godt utdannet og snakket latin, fransk, italienske og litt gresk og var en god skribent og musiker. Hun hadde hatt en vanskelig barndom og ungdom i ulike hjem etter at moren ble henrettet og hun selv erklært uekte. Likevel mente at det var hennes gudegitte rett å herske da hun inntok tronen. Til tross for innstendige ønsker fra Parlamentet om at hun skulle gifte seg og sikre en ny Tudor-arving, nektet hun å gifte seg. Det kan være mange forklaringer på dette. Elizabeth var sterk og bestemt og hun hadde sett hva som skjedde da søsteren giftet seg med en utenlandsk prins og hun fryktet nok å miste sin egen rett til å styre landet. Det gikk også rykter om at hun var blitt utsatt for overgrep av sin verge Thomas Seymour under oppveksten. Dessuten var hun svært betatt av Robert Dudley, en gift adelsmann som neppe ville blitt godtatt av Parlamentet som en verdig ektemann for dronningen.

I 1564 fikk hun kopper og var døden nær og utnevnte sin yndling Robert Dudley til Lord Protector. Da hun var frisk igjen, utnevnte hun ham til leder av rådet og jarl av Leicester med håp om at han ville gifte seg med Mary, dronning av Skottland. Hun giftet seg heller med Henry Stuart, Lord Darnley, en etterkommer av Henry VII. Mary var etterkommer etter Henry VIIIs søster Margaret og mente at hun selv hadde rett på den engelske tronen. Men Elizabeth ville ikke utnevne Mary til sin etterfølger fordi hun var katolikk. De engelske katolikkene prøvde likevel å erstatte Elizabeth med Mary gjennom ulike plott. I 1570 ble Elizabeth lyst i bann av pave Pius V som erklærte at hennes undersåtter var befridd for troskap til henne. Parlamentet satte press på Elizabeth for å henrette Mary for å unngå flere plott, men Elizabeth var motvillig til å henrette en annen kronet dronning. I 1587 signerte hun likevel ordren.

Elizabeth ble en av de lengst regjerende monarkene i England og satte utvilsomt sitt preg på landet. Hun fikk en hel epoke oppkalt etter seg – den elisabethanske perioden. Hun tok del i utforming av lover, økonomi og politikk både hjemme og i utlandet. Hun utnevnte sir William Cecil som sin førsteminister og han var hennes støtte i store deler av regjeringstiden. Under Elizabeth ble England konger på verdenshavet og koloniserte deler av Amerika.

Elizabeth giftet seg aldri og fikk ikke barn, så da hun døde i 1603 var den nærmeste arvingen James VI av Skottland – sønn av Mary Stuart og oldebarn av Margaret Tudor. Han ble James I av England og Skottland ved The union of the Crowns 24. mars 1603.