Ifølge salisk lov kunne ikke kvinner arve den franske tronen. Dermed oppsto det en uventet arvekrise da ingen av de tre sønnene til Philippe IV fikk en mannlig arving. Philippe IV hadde riktignok en dattersønn, men han var konge av England og det var utenkelig at Frankrike skulle styres av en engelskmann. Edward IIIs krav ble avfeid med bakgrunn i at man ikke godtok arvinger via den kvinnelige arvelinjen. Isteden gikk tronen til Philippe IVs nevø – Philippe VI.

Valois-grenen av Capet-familien kom til å regjere i Frankrike fra 1328 til 1589. Heller ikke denne delen av familien klarte å opprettholde en direkte arverekkefølge over tid og ble delt opp i følgende grener: Valois direkte, Valois-Orléans og Valois-Angoulême. Valois-dynastiet nedstammet fra Charles, greven av Valois som var den tredje sønnen til Philippe III. Da man sto uten mannlige arvinger etter Charles IV, ble Charles av Valois’ sønn Philippe valgt til konge av Frankrike. Kongedømmet Navarra gikk derimot til Louis Xs datter Jeanne ettersom man godtok kvinnelige arvinger der.

Hundreårskrigen

Edward III opprettholdt sitt krav på den franske tronen som barnebarn av Philippe IV og dette utløste Hundreårskrigen. Edward III og Philippe VI møttes i slaget ved Crécy hvor franskmennene tapte stort, men det eneste engelskmennene fikk ut av dette var området Calais.

Philippes sønn Jean II ble konge i 1350 og fikk litt å stri med. Også Charles II av Navarra gjorde krav på den franske tronen som sønn av Jeanne og oldebarn av Philippe IV. Men lojaliteten hans vekslet hele tiden mellom den franske og den engelske siden og førte til at han til slutt ble stående alene. I tillegg kom Svartedauen til Frankrike og tok livet av 40% av befolkningen. I slaget ved Poitiers i 1356 tapte Jean II stort mot engelskmennene og ble tatt til fange. Mens han satt i fangenskap i London, var hans sønn Charles regent. For å løslate faren inngikk han en fredsavtale i Brétigny i 1360 hvor Frankrike måtte avgi store territorier i sørvest-Frankrike, samt betale en stor løsesum. For å skaffe løsepengene, ble kongen løslatt mot at hans andre sønn Louis, hertugen av Anjou tok hans plass i fangenskap. Jean II etablerte det franske francet for å stabilisere valutaen. Da han fikk høre at Louis hadde rømt, dro han frivillig tilbake til fangenskap i London, hvor han døde i 1364.

Krigen tok seg opp igjen etter at prins Edward av England (The black prince) hevet skattene så mye i Aquitaine at befolkningen appellerte til den nye franske kongen Charles V. Han bygget opp en ny flåte og en ny hær. Han var også veldig interessert i kultur og samlet mange av Europas vitenskapsmenn, forfattere, kunstnere og intellektuelle rundt seg. Da han døde i 1380, hadde England tapt alt igjen unntatt Calais, Bordeaux og Bayonne.

Kortvarig engelsk styre

Sønnen Charles VI var bare 11 år da han arvet tronen og det var hans tre onkler som var regenter. De kastet bort mange av nasjonens ressurser på sine egne hertugdømmer. Charles VI tok selv makten da han ble 21 år. Starten på styret hans var lovende inntil det viste seg at han hadde arvet en psykiske lidelse fra sin mors familie. Dette skulle bli katastrofalt for Frankrike. Under hans mange psykotiske episoder var det hans tre onkler og dronning Isabeau som styrte. Hertugen av Burgund (onkel) og kongens bror Louis prøvde begge å overta makten, noe som førte til borgerkrig mellom Burgund og Orléans.

I 1415 invaderte Henry V av England (oldebarn av Edward III) Frankrike og slo franskmennene ved Agincourt. Han erobret også Normandie. I fredsavtalen i Troyes ble Henry V av England regent i Frankrike og utnevnt til tronfølger på bekostning av Charles VIs sønn. Han giftet seg med den franske kongens datter Catherine av Valois. Men avtalen ble bare godkjent i de engelskkontrollerte områdene i nord og av hertugene av Burgund og Bretagne. Henry V døde før den franske kongen og overlot arven til sin nyfødte sønn Henry og sin bror John, hertugen av Bedford. Henry VI er den eneste kongen som er kronet både i England og Frankrike. Bedfords effektive styre hindret den franske kongesønnen Charles i å ta makten tilbake i Nord-Frankrike inntil Jeanne d’Arc ledet et opprør i Orléans og fikk Charles kronet til Frankrikes konge i Reims.

Henry VI var en svak konge som hadde arvet sin morfars sinnssykdom. Innen 1453 hadde Frankrike tatt tilbake alt land som England hadde erobret unntatt Calais. Dette endte Hundreårskrigen, men startet Rosekrigen i England. Selv om England tapte den lange konflikten, opprettholdt de kravet på den franske tronen frem til 1801.

Europas ledende makt

Etter at Charles VII overtok tronen, etablerte han igjen Frankrike som den ledende makten i Europa. Han fikk da også tilnavnet Den seiersrike. Han opprettet den første stående hæren siden romersk tid og begrenset pavens makt i landet. Men hans siste år var preget av krangel med sønnen Louis som ble forvist fra hoffet. Han søkte tilflukt hos farens fiende Philippe den gode av Burgund og kom ikke tilbake til Frankrike før Charles VII døde.

Louis XI reverserte mye av sin fars politikk. Som prins hadde han alliert seg med adelen mot faren, men da han selv ble konge fant han ut at den eneste måten å kontrollere dem på, var å undertrykke dem. Dette førte til at han fikk livslange fiender blant adelen, inkludert sin egen bror hertugen av Berry. Louis ønsket å unngå krig og satset mer på intriger, konspirasjoner og diplomati og ble kalt det europeiske diplomatiets far. I 1477 tok han store deler av det burgundiske riket da hertug Charles den modige døde. Louis XI anses av mange som en av de største monarkene i Frankrike – begavet, velutdannet og handlekraftig.

Sønnen Charles VIII overtok i 1483 i en alder av 13. Igjen prøvde adelen å ta makten, men de ble forhindret av Charles’ søster Anne av Frankrike. Charles giftet seg med Anne av Bretagne i 1491 selv om hun allerede var gift med den tysk-romerske keiseren Maxmillian I. Charles krevde også arveretten til Napoli og startet De italienske krigene. Han klarte å ta Napoli i 1495, men dette skremte resten av Italia og det ble dannet et forbund av Venezia, Firenze, Milano, Mantua, kongen av Spania, den tysk-romerske keiseren og paven mot Charles. Charles tapte mot dem i slaget ved Fornovo og døde i en ulykke i 1498. Med ham døde hovedlinjen til huset Valois ut og han ble etterfulgt av sin fetter, hertugen av Orléans – Louis XII.

Folkets far

Louis giftet seg med sin forgjengers dronning – Anne av Bretagne – for å beholde kontrollen over dette området. Han fortsatte også kampanjen i Italia og krevde hertugdømmet Milano ettersom han var en etterkommer etter Valentina Visconti. Det var nå indre ro i Frankrike og Louis var en populær konge som ble kalt Folkets far. Hans to første ekteskap resulterte ikke i noen mannlig arving og i en alder av 52 giftet han seg med Mary Tudor, den 19 år gamle søsteren til Henry VIII av England i et håp om å få en sønn. Han døde knapt tre måneder etter bryllupet og overlot tronen til sin slektning og svigersønn Francois av Valois-Angoulême-slekten.

Den franske renessansen

I valget av ny tysk-romersk keiser i 1519 tapte Francois I for Charles V fra Spania. Stemningen ble ikke bedre av at den nye keiseren tok Milano fra Frankrike i 1521 og ble støttet av både paven og England. Denne rivalisering mellom Frankrike og habsburgerne kom til å vare hele 1500-tallet. I slaget ved Pavia i 1525 tapte Frankrike og Francois I ble selv tatt til fange. For å slippe fri måtte han blant annet gi opp kravet på Napoli og Milano, avstå Burgund til Spania og overgi to av sine sønner som gisler. Ettersom Frankrike ofte sto alene i kampen mot keiseren, søkte Francois I en allianse med det ottomanske riket, noe som ble en skandale i det kristne Europa.

Francois I var interessert i kunst og innledet den franske renessansen. Han inviterte mange italienske kunstnere til Frankrike for å jobbe ved Château de Chambord, blant annet Leonardo da Vinci som brakte med seg Mona Lisa. Sammen med sin dronning Claude bidro han til fremveksten av humanismen, protestantismen og utforskningen av den nye verden i Amerika. Han var positiv til protestantismen i starten og var særlig påvirket av sin søster Marguerite av Navarra som var tiltrukket av Luthers teologi. Han støttet de tyske fyrstene som konverterte til protestantismen fordi det ga ham økt støtte i kampen mot keiseren, men han kom til å undertrykke protestanter i sitt eget land. Etter Placard-affæren i 1534 hvor den katolske messen ble fordømt, tok Francois det som et angrep på kongemakten og begynte å forfølge, forvise og henrette protestanter.

Religionskrigene

Da Henri II kom på tronen i 1547 fortsatte han sin fars politikk med å forfølge protestantene i Frankrike og behandle dem som allierte i utlandet. Han og broren Francois var de to sønnene som satt fire år som gisler i Spania for å frigjøre faren i 1525. Storebror Francois skulle arvet tronen, men døde 18 år gammel. Det ble spekulert i om han ble forgiftet, men man tror at helsen aldri ble den samme etter oppholdet i Spania og at han døde av tuberkulose.

Henri giftet seg med Catherine de’Medici fra Firenze i 1533 da de begge var 14 år. Året etter innledet han et forhold til den 35 gamle enken Diane de Poitiers som han lenge hadde hatt et nært vennskap med. De neste 25 årene var det hun som var hans fortrolige ved hoffet, men hun insisterte på at han skulle tilbringe tid sammen med Catherine slik at de fikk sønner.

Krigen i Italia fortsatte med franske tap helt til 1559. Samme år døde Henri II i en ulykke under en turnering og sønnen Francois II overtok. Han var gift med Mary Stuart og derfor allerede konge av Skottland. Marys franske familie på morssiden – huset Guise – fikk en spesiell maktstilling hos kongen med Catherine de Medicis velsignelse. De hevdet at de nedstammet fra Charlemagne og hadde en egen rett på den franske tronen. De så på seg selv som forsvarere av den katolske tro og deres svorne fiender var huset Bourbon som var protestanter. De fremste i Bourbon-slekten var brødrene Antoine, konge av Navarra og Louis, prinsen av Condé.

Den unge kong Francois døde etter bare et år på tronen og broren Charles IX overtok. Han var mindreårig og moren Catherine de’Medici virket som regent og hadde stor innflytelse på ham. Massakren på protestantene i Vassy startet den første religionskrigen mellom katolikkene og hugenottene. Senere fulgte den berømte Bartolomeus-massakren: I et forsøk på å forene protestanter og katolikker beordret Charles IX i 1572 at søsteren Marguerite skulle gifte seg med den protestantiske Henri, kongen av Navarra. I den anledning var mange av de rikeste og mest fremtredende hugenottene til stede i det katolske Paris. Etter et drapsforsøk på hugenottlederen Gaspard de Coligny, klarte Catherine de’Medici å overbevise sønnen om at hugenottene planla å ta livet av ham. Charles IX beordret så drapet på en rekke hugenottledere. Massakren spredde seg i Paris og videre utover i landet. Det førte til en eskalering av fiendskapen mellom katolikker og protestanter.

Kongens bror Henri var til tross for ryktene om hans homoseksualitet en av frierne til Elizabeth I av England. Han ble i 1573 valgt til konge av Polen, men ble tilbakekalt til Frankrike etter bare tre måneder da Charles IX døde av tuberkulose og han måtte overta tronen som Henri III.

Henri III mente selv at et sterkt og religiøst tolerant monarki ville redde Frankrike fra kaos, men ble presset av Den katolske ligaen til å nekte protestanter å ha kongelige titler. Etter at den siste gjenlevende kongesønnen – Francois, hertugen av Anjou døde i 1584, var plutselig Henri av Navarra (en protestant) den neste i arverekken. Dette førte til Krigen mellom de tre Henri’ene – royalistene ledet av Henrik III, hugenottene ledet av Henri av Navarra og Den katolske ligaen ledet av Henri av Guise. Henri III fikk Henri av Guise snikmyrdet og slo seg sammen med Henri av Navarra. Da de skulle innta Paris ble Henri III myrdet av en prest som hevn for drapet på Guise. Dermed var slektslinjen Valois kommet til veis ende etter 261 år på tronen.

Bourbonerne stammet fra den yngste sønnen til Louis IX som hadde giftet seg med arvingen til Bourbon. Henri av Navarra var den eldste i denne slektslinjen. Han tok over tronen som Henri IV og konverterte til katolisismen i et forsøk på å forene nasjonen.