På 1500-tallet flyttet kunstens hovedarenaen seg fra Firenze og til andre deler av Italia. Man kan dele denne perioden opp i høyrenessansen (1492-1527) og senrenessansen/manerismen (1527-1600). Kirken ble den viktigste mesenen og man oppnådde perfeksjon og harmoni i kunsten med de tre geniene Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael.

(Foto over: Wikipedia/lafiguradelpadre_Congreso)

Tidens nye motto var «all’antica» – tilbake til antikkens storhet. I Roma var det gjort mange viktige arkeologiske funn og da paven gjenopprettet pavesetet i Roma etter mange år i Avignon, ble byen et økonomisk senter på starten av 1500-tallet. Donato Bramante gjenopplivet den antikke romerske arkitekturen da han bygget kirken San Pietro in Montorio med Tempietto i 1502.

Høyrenessansens byer

Paven hadde flyttet fra Roma på 1300-tallet og byen ble en provinsby uten økonomisk driv eller kulturell oppdrift. Da paven vendte tilbake på 1400-talle,t ble det lagt store planer for modernisering av byen. Man ville ha Roma tilbake til antikkens storhet – Romerrikets hovedstad.

Pave Julius II var en handlingens mann og ble oppdragsgiver for mange kunstnere som Bramante, Rafael og Michelangelo. Dermed ble det kunstneriske sentrum flyttet fra Firenze til Roma. Sammen med Milano blir byen det nye tyngdepunktet for renessansen. I Milano regjerte den mektige Sforza-familien som blant annet var velgjører for Leonardo da Vinci.

Venezia var et viktig knutepunkt mellom Europa og Østen. Her ble restene av gammel gresk kultur samlet slik at humanister og intellektuelle fikk nye tekster å studere. Denne mektige republikken ble kalt den lysende republikken, og her utviklet det seg en malerskole med fokus på lys og farge – den venetianske skolen – som ble spesielt viktig i senrenessansen.

De tre geniene

De første tiårene av 1500-tallet fikk stor betydning takket være nyskapninger fra tre kunstgenier – Leonardo da Vinci (tegning), Michelangelo (skulpturer) og Rafael (maling). De tre møttes i Firenze på slutten av 1400-tallet og var tre svært forskjellige personligheter.

Leonardo da Vinci:

Leonardo da Vinci var den eldste av dem og han var et universalgeni. Han var maler, arkitekt, sceneograf, billedhugger, oppfinner, anatom, musiker og kunstteoretiker. Men han var også en outsider og hadde et vanskelig liv. Han var et uekte barn som manglet klassisk utdannelse, var venstrehendt og muligens ordblind. Men han var begavet med en usedvanlig rasjonalitet og trang til å lære og var elsket av folk som en stor historieforteller. Han reiste mye rundt og jobbet en lengre periode (1482 – 1499) for Ludovico Sforza, hertugen av Milano. Her designet han flere krigsmaskiner, men fikk også frihet til å utforske verden og naturen. Han satte opp et eget verksted og hadde flere lærlinger under seg. I Milano malte han blant annet Madonna i grotten og det store veggmaleriet Nattverden i klosteret Santa Maria delle Grazie. 1515 ble engasjert av den franske kongen Francois I . Da han dro til Frankrike, tok han med seg Mona Lisa som han hadde malt i 1503-1505.

Michelangelo Bounarrotti:

Michelangelo betraktet seg selv først og fremst som billedhugger, men han var også arkitekt, dikter og maler og behersket alle områder med glans. Han var fra Caprese og var elsket av folket i Firenze. Han var inspirert av Donatello og er mest kjent for sine skulpturer Pieta og David, men også som den som malte taket i det sixtinske kapell og designet kuppelen på Peterskirken i Roma.

Michelangelo var et plaget menneske – sky, innesluttet og mistroisk. Han ble dyrket som en superstjerne i Firenze og Roma, men foretrakk å jobbe alene. Han ble nesten 90 år gammel og sa på slutten av sitt liv: «Jeg lærer fortsatt».

Rafael Sanzio:

I motsetning til Michelangelo var Rafael utadvendt og glamorøs. Han ble født i Urbino i 1483. Han møtte Leonardo da Vinci og Michelangelo da de studerte hos Perugino i Firenze og lærte mye av dem og deres nyvinninger. Han ble engasjert av pave Julius II og dro til Roma i 1508 og ble der til sin død i 1520. Rafael var den ledende maleren i Roma og hadde et aktivt malerverksted med mange assistenter.

Et av hans mest kjente verker er Skolen i Athen fra 1509-1510. Det er en freske i Stanza della Segnatura – en av de fire leilighetene i Vatikanpalasset, og viser den perfekte legemsgjørelse av den klassiske ånd i høyrenessansen.

Den venetianske skolen

Venezia var en sterk og mektig republikk, kalt La Serenissima – den lysende republikken.. Den var en ledende økonomisk handelsmakt pga sin beliggenhet langs handelsrutene fra øst. Byen var omringet av vann, noe som ga helt spesielle lysforhold og fargene var skarpe. Dermed utviklet det seg en egen malekunst i perioden 1525-1600, som kalles den venetianske skolen. I tillegg til lyset, brukte man en ny teknikk. I Firenze bygget man opp maleriet ved først å tegne (desegno) og så male. I den venetianske skolen bygget man maleriet direkte med malingen (colore).

Den venetianske skolens fire mestere:

• Giovanni Bellini var den største kunstneren i Venezia på slutten av 1400-tallet. Han var svogeren til Mantegna og fullførte utviklingen av den venetianske skolen fra ung- til høyrenessansen. Han er kjent for sin bruk av sterke farger og symboler. Giorgione og Tizian var elever av ham.

• Giorgione – Giorgio Barbarelli da Castelfranco (1477-1510). Hans største verk er Stormen/la Tempesta – hvor landskapet for første gang er viktigere enn menneskene. Det er et gåtefullt maleri og antas å være en allegori for Venezia som trues av undergangen. Landskapet avspeiler hans lyriske og dramatiske naturoppfattelse. Det er et bilde som inspirerte Goya, Velazques og Manet.

• Tizian – Tiziano Vecellio (1480-1576) var en pioner innen høyrenessansens billedkunst. Han ledet den venetianske skolen og var svært opptatt av fargebruk. Gjennom å omskape formverdenen til et diffust lys- og fargespill var Tizian av grunnleggende betydning for det moderne maleriet. Kjente verk er blant annet Venus fra Urbino, Jomfru Marias himmelferd og Hellig og profan kjærlighet, hvor han bruker en spesiell rødfarge som fikk navnet Tizian-rødt.

• Tintoretto – Jacopo Robusti (1518-1594) var student av Tizian og inspirert av Michelangelo etter en reise til Roma i 1546-47. Han er den fremste representant for senrenessansen og manerismen. Han ble kalt den lille maleren fordi han var sønn av en farger/maler (tintore). Han studerte en kort tid hos Tizian og fikk sitt gjennombrudd med Markus-underet 1548. Her virkeliggjorde han sitt motto: Michelangelos tegninger og Tizians farger. Bildet viser fremfor alt en ny dramatisk følelse uttrykt blant annet gjennom sterkt markerte forkortninger og ny måte å bruke farger og lys på.

Manerismen

På midten av 1500-tallet var det krise i kunsten. De store mesterne (da Vinci, Michelangelo, Rafael og Tizian) hadde allerede gjort alt det andre strebet etter å gjøre. Ingen tegnekunstneriske problemer eller motiver var for vanskelig for dem.  De hadde vist hvordan skjønnhet og harmoni lot seg forene med naturtro virkelighetsframstilling, og det ble sagt at deres verker overgikk selv de mest berømte greske og romerske statuer. Perfeksjonen var oppnådd – det var ikke mer å forbedre.

Manerismen oppsto rundt 1520 og varte til 1600. og kalles også senrenessansen eller før-barokken. Den oppsto som en reaksjon på høyrenessansens vekt på harmoni, symmetri og balanse. Kjennetegn på manerisme er uortodokse arkitektoniske elementer og teatralske detaljer. Det tidligste eksempelet er antagelig Michelangelos vestibyle for Biblioteca Laurenziana (1523) Han var blant de første som ignorerte alle konvensjonene, særlig i arkitektur.

I malekunsten er kjennetegn på manerismen klare farger, gjennomtenkt komposisjon og overdrevne, dramatiske former og bevegelser i mørkere og mer teatralske bilder. Viktige kunstnere er Tintoretto, Ponromo, Parmigianio og El Greco.

Innen arkitektur er Andrea Palladio (1508-80) en av de største. Mange av hans palasser og villaer rundt Vicenta har vært inspirasjonskilde for senere arkitektur (blant annet slottet i Oslo). Flere av hans bygg er på UNESCO verdensarvliste, blant annet Basillica Palladiana og Il teatro Olimpico fra 1580.

italia kunst kunsthistorie mannerismen medici renessansen roma venezia