Edward VI ble konge av England da han var 9 år gammel og regjerte i seks år. Hans korte regjeringstid satte likevel varige spor i England. Edward var tross sin unge alder en ivrig protestant og han la grunnlaget for den anglikanske kirken. Hans tidlige bortgang førte til at arvestriden blusset opp igjen og det var duket for tre kvinnelige regenter på slutten av Tudor-tiden.

Den etterlengtede sønnen til Henry VIII ble født 12. oktober 1537 ved Hampton Court Palace. Han ble døpt tre dager senere med sin 21 år gamle søster Mary som gudmor og søsteren Elizabeth på 4 år til stede. Han ble utnevnt til hertug av Cornwall og jarl av Chester. Moren Jane Seymour så ut til å komme seg raskt etter fødselen, men ble plutselig syk av en infeksjon og døde 24. oktober.

Edward blir beskrevet som «a tall and merry child». Han vokste raskt og holdt seg stort sett frisk. Historiene om at han var et syklig barn har i senere tid blitt tilbakevist, og bortsett fra dårlig syn hadde han generelt god helse frem til de siste seks månedene av sitt liv.

Den religiøse bakgrunnen

Frem til han var seks år ble han oppdratt av kvinner på samme måte som sin far. Husholdningen ble ledet av Margaret Bryan og deretter Blanche Herbert. Halvsøstrene Mary og Elizabeth bodde også sammen med ham i perioder. Henry VIII stilte strenge krav til sikkerhet og renhet i hjemmet ettersom sønnen var landets mest dyrebare juvel.

Da han var seks år begynte utdannelsen hans. Lærerne var Richard Cox og John Cheke, men han fikk også opplæring av Elizabeths lærer Roger Ascharm. Lærerne var reformvennlige og ansatt av Catherine Parr, Edwards stemor, som var en tilhenger av den nye religionen. Edward hadde allerede lært å lese og skrive engelsk. Nå studerte han andre språk, religion, filosofi, vitenskap, geometri og musikk. Han samlet på kart og globuser og hadde god kunnskap om økonomi. Den religiøse opplæringen fikk han av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer som ivret for religiøs reform. Dette kommer tydelig fram i skoletekstene til Edward. Tolv år gammel skrev han blant annet en tekst om paven som Antichrist.

Han ble utdannet sammen med andre adelige sønner, blant annet irske Barnaby Fitzpatrick som ble en nær og livslang venn. Men Edward tok skolearbeidet mye mer på alvor enn kameratene, var svært pliktoppfyllende og ønsket å konkurrere med søsteren Elizabeths akademiske ferdigheter.

Begge søstrene hans besøkte ham jevnlig og Edward var spesielt glad i Mary, selv om hun var katolikk. I 1543 inviterte Henry VIII alle de tre barna til julefeiring og våren 1544 ble døtrene gjeninnført i arverekken i Third Succession Act. Denne familiegjenforeningen var takket være Catherine Parr som Edward var svært glad i. Hun var hans eneste morsfigur og han kalte henne også «most dear mother».

Ung konge

Den 1. juli 1543 signerte Henry VIII og skottene en fredsavtalen og forseglet den med forlovelse mellom Edward og den sju måneder gamle skotske prinsessen Mary. Henry ville forene de to landene, men skottene gikk tilbake på avtalen i desember samme år og fornyet sin allianse med Frankrike. Henry sendte Edwards onkel Edward Seymour, jarlen av Hertford av gårde for å rasere Skottland og brenne ned Edinburgh.

Den 28. januar 1547 døde Henry VIII og den ni år gamle Edward ble konge av England. Edward Seymour valgte å holde kongens død hemmelig inntil han fikk hentet Edward fra hans hjem Hertford. Han tok ham med til Enfield hvor Elizabeth bodde og der fikk de vite om farens bortgang. Edward Seymour ville ha den unge kongen trygt plassert i London før noen andre fikk vite at Henry var død. Derfor fikk ikke parlamentet vite noe før 31 januar. Edward Seymour tok rollen som Lord Protector og leder av regentrådet selv om enkedronning Catherine Parr tidligere var tiltenkt denne stillingen.

Edward ble kronet i Westminster Abbey 20. februar 1547. Ved kroningen oppfordret erkebiskop Cranmer ham til å fortsette reformasjonen av kirken.

Et lite kupp

I sitt testamente hadde Henry VIII navngitt 16 medlemmer av et råd som skulle styre for Edward til han ble 18 år. Rådet kom til å bli dominert av reformvennlige medlemmer og prominente konservative personer ble fjernet. Det er blitt hevdet at Henry ble manipulerte på dødsleiet eller at noen endret kongens testamentet for å få fordeler. Det kom også til en klausul i siste liten som gjorde det mulig for testamentforvalterne å dele ut land og titler til seg selv og hoffet. Særlig gjaldt dette Edward Seymour som ble Lord Protector, verge for kongen og hertug av Somerset.

Den 4. februar 1547 stemte rådet for å samle nesten all kongelig makt i Edward Seymours (heretter kalt Somerset) hender. De fleste av rådsmedlemmene ble godt belønnet. I mars 1547 fikk Somerset lov av Edward VI til å utnevne medlemmene av rådet selv og til å konsultere dem bare når han selv mente det var nødvendig.

Somerset ble bare utfordret av rikskansler Thomas Wriothesley og sin egen bror Thomas Seymour. Wriothesley fikk snart sparken, men som onkel til kongen ønsket også Thomas Seymour seg mer makt. Somerset prøvde seg med å gi ham rollen som Lord Admiral, en barontittel og et sete i rådet, men det var ikke nok for Thomas. Han prøvde å påvirke kongen ved å gi ham lommepenger (noe Somerset ikke unnet ham). Men Edward var for pliktoppfyllende og ville ikke trosse rådets beslutninger.

Thomas Seynour prøvde nå andre måter å sikre sin stilling på. Allerede våren 1547 giftet han seg med enkedronningen Catherine Parr i hemmelighet og fikk Jane Grey (11) og Elizabeth (13) inn i sin husholdning. Da Catherine døde i barsel, planla Thomas å gifte seg med Elizabeth. Han planla også å gifte bort Edward til Jane Grey. Han ble arrestert og henrettet 20. mars 1549.

Maktskifte

Somerset fortsatte sin krig mot Skottland, men hans mål om å forene rikene ble mer og mer urealistisk. Et fransk angrep på Boulogne i august 1549 gjorde at Somerset måtte trekke seg tilbake fra Skottland. Krigene hadde vært så kostbare at landet var på randen av ruin.

Hjemme i England var det sosial uro og i 1549 brøt det ut en serie opprør blant annet Bønnebokopprøret og Kett-opprøret. Opprørerne trodde de hadde Somersets godkjennelse fordi han kom med tvetydige utsagn om at han støttet folkets rettigheter mot overklassen. Regentrådet ga Somerset skylden for urolighetene i landet. I oktober fikk han høre at hans stilling var usikker og tok Edward med seg og forskanset seg på Windsor slott. Men Edward mislikte dette og gikk for første gang mot onkelen sin. Den 11. oktober ble Somerset arresterte.

I februar 1550 ble John Dudley, jarlen av Warwick, ny leder av rådet. Somerset ble løslatt 14. januar 1550 og fikk igjen bli en del av rådet, men ble henrettet i januar 1552 etter forsøk på å ta tilbake makten.

John Dudley ble hertug av Northumberland i 1551. Han har blitt anerkjent for å gjenoppreise rådets autoritet etter Somersets fall, men også sett på som en opportunist. Han byttet ut rådsmedlemmer og satte medlemmer av egen familien inn i kongens husholdning. Han opptrådde også som en «kvasi-konge», men med den forskjellen at det nå så ut som at Edward selv hadde kontrollen.

Dudley drev en mer pragmatisk utenlandspolitikk. Landet var ruinert og hadde ikke råd til mer krig. Han signerte en fredsavtale med Frankrike i 1550 og forlovet Edward med Elizabeth av Valois, Henri IIs datter. Hjemme kontrollerte han uroen ved å utplassere folk han stolte på lokalt som rapporterte tilbake til sentrale myndigheter. Under hans styre ble valutaen styrket, prisene falt og handelen forbedret seg. Men økonomien ble aldri helt gjenopprettet før Elizabeths tid.

Ny arvestrid

Edward fikk størst innflytelse på de religiøse sakene. Rådet førte en streng protestantisk politikk på vegne av Edward, men den mannen Edward stolte mest på var erkebiskop Cranmer. Han innførte en rekke religiøse reformer og gjenopptok konfiskeringen av kirkens eiendommer. Dette var like mye en politisk som religiøs beslutning fordi kronen og adelen tjente store penger. Ved slutten av Edwards styre var kirken ruinert.

Cranmer skrev en felles liturgi som ble obligatorisk i Act of Uniformaty i 1549. Act of  Uniformaty II i 1552 og Bønneboken fra 1552 ble grunnlaget for den engelske kirken. Cranmer fikk ikke implementert alt han ønsket da det våren 1553 ble klart at Edward var døende.

I februar 1553 hadde Edward blitt syk med feber og hoste, og selv om det så ut til at han ble bedre i løpet av våren, ble det klart i juni at han ikke kom til å overleve. I følge Henry VIIIs testamente var den neste i arverekken søsteren Mary. Men hvis hun kom til makten, ville det sette reformasjonen i fare. Edward selv var sterkt imot at Mary skulle arve, både fordi hun og Elizabeth var erklært uekte og var kvinner, men aller mest fordi hun var katolikk.

Edward satte opp et dokument som han kalte «My devise for the succession» hvor han gikk inn for å endre arverekkefølgen som Henry hadde satt opp. Han valgte sin16 år gamle kusine Jane Grey som etterfølger. Hun var protestant og hadde giftet seg med Guildford Dudley (Johm Dudleys sønn) 25. mai 1553. I utgangspunktet skulle bare mannlig avkom av Jane eller søstrene hennes kunne arve. Men ettersom døden nærmet seg, endret Edward (muligens oppmuntret av Dudely) testamentet til at Jane selv kunne arve.

Ni dagers dronningen

Tidlig i juni gikk han gjennom alt med advokatene sine og 15. juni innkalte han landets dommere som skulle sørge for at det gikk gjennom i parlamentet. Flere uttrykte tvil, men Dudley truet dem til enighet og 21. juni ble loven undertegnet.

Edward VI døde 15 år gammel 6. juli 1553. Man tror han døde av tuberkulose etter å ha hatt meslinger og vannkopper i 1552, noe som ødela immunsystemet hans. Han ble gravlagt i Henry VIIs Lady Chapel i Westminster Abbey 8. august.

Dudley utsatte kunngjøringen av dødsfallet mens han samlet sine styrker og fraktet Jane Grey til Tower of London. Den 10, juli ble hun erklært som dronning til stor misnøye i Londons gater. De ønsket at Henry VIIIs ønske om arverekkefølgen skulle respekteres. Da det kongelige rådet så hvor stor støtte Mary hadde i folket, gikk de tilbake på sine løfter til Edward og den 19. juli erklærte de at Mary var den rettmessige arvingen. Både Dudley, Jane Grey og flere som var involvert i «kuppet» ble etter hvert henrettet.

Ettermæle

Edward regjerte bare til han ble 15 år, men hans sterke protestantiske tro var avgjørende for at reformasjonen kunne fortsette. Den reformasjonen som hadde startet under hans fars styre, var de siste årene av Henrys liv gradvis stoppet opp og han hadde gått tilbake til mange konservative ideer. Under Edwards styre gikk man fra katolsk liturgi og struktur til en protestantisk kirke. Spesielt var det introduksjonen av Book of Common Prayer, Ordinal of 1550 og Cranmers Forty-two articles som kom til å danne grunnlaget for den engelske kirken man kjenner i dag. Edwards korte regjeringstid satte varige spor i England.

Mary I var katolikk og mente paven var kirkens overhode. Hun måtte likevel styre England som konstitusjonelt overhode av en protestantisk kirke fordi mange av reformene var umulige å reversere. Som en absurd motsetning forfulgte og brente hun 280 protestanter på bålet. Da hun døde i 1558, ble Edwards reformer videreført i Elizabeth Is anglikanske kirke.