Francois I ble konge av Frankrike da hans slektning og svigerfar Louis XII døde uten mannlig arving. Under ham skjedde flere viktige endringer i Frankrike, som sentralisering av makten, innføringen av humanismen og protestantismen samt utforskningen av Amerika. Han var en stor tilhenger av kunsten og bidro til den franske renessansen ved å invitere mange italienske kunstnere til hoffet sitt, blant annet Leonardo da Vinci.
Francois ble født som Francois av Orléans 12. september 1494. Han var sønn av Charles av Orléans, greven av Angoulême og Louise av Savoy og var tipp-oldebarn av Charles V. Det var lite sannsynlig at han kom til å arve den franske tronen, men da Louis XII døde uten arvinger var han etter salisk lov den neste i arverekken. Som barn ble han forlovet med Louis XIIs datter Claude, som var arving til hertugdømmet Bretagne etter sin mor Anne av Bretagne. Etter at Anne døde, giftet de seg 18. mai 1514. Den 1. januar 1515 døde også Louis XII og det nye kongeparet ble kronet i Reims 25. januar 1515.
Kunst og kultur
Francios fikk en solid utdannelse i en rekke ulike fag. Fra moren arvet han interessen for italiensk kunst og lærerne hans var også inspirert av den italienske renessansen. I løpet av sin styringstid samlet Francios store mengder italiensk kunst som la grunnlaget for den samlingen vi i dag ser i Louvre. Han inviterte blant annet Leonardo da Vinci til Frankrike mot slutten av hans liv. Selv om Da Vinci ikke malte så mye etter at han kom til Frankrike, tok han med seg maleriet Mona Lisa, som forble i Frankrike etter hans død. Francois var også en litteraturens mann og fremmet det franske språket. Han støttet en rekke forfattere og skrev også poesi selv. Han utvidet det kongelige biblioteket og hadde agenter i utlandet som lette etter gamle, sjeldne manuskripter og kunst. Ikke bare var han uvanlig som konge ved at han lese mye av dette selv, men han åpnet også biblioteket for andre lærde fra hele verden for å spre kunnskap.
Francios brukte også mye penger på arkitektur inspirert av den italienske renessansen, for eksempel Château de Chambord. Han ferdigstilte Château d’Amboise og restaurert Château de Blois, Château de Fontainebleau og bygget om Louvre fra et middelalderfort til renessanseslott.
Francois I brukte salamanderen som sitt emblem og hadde valgspråket “Jeg dyrker det gode og utrydder det onde”. Han fikk kallenavnet Francois du Grand Nez (Francois med den store nesen). Til tross for sin innsats for kulturen, hadde han lenge et dårlig ettermæle på grunn av dårlige militære vurderinger. Han fikk sju barn med Claude, men ingen med sin andre kone Eleanor av Østerrike. Han hadde to offisielle elskerinner og muligens var også Mary Boleyn, Anne Boleyns søster hans elskerinne.
Krig og fangenskap
Francios arvet de italienske krigene som hadde startet samme året som han ble født og som fortsatte også etter hans død. Militært sett var ikke Francios innsats særlig vellykket, men han hadde noen seire, som for eksempel i 1515 da han midlertidig tok Milano. I 1519 forsøkte han å bli valgt til tysk-romersk keiser, men tapte mot Charles V av Spania som ble hans livslange rival. Mye av Francois’ militære fokus var på Charles V ettersom han var både keiser, konge av Spania og Østerrike og var en trussel som omringet Frankrike.
Francois forsøkte å danne en allianse med Henry VIII ved Gullbrokadeleiren i 1520, men de fikk ikke til noen avtale. De var begge opptatt av personlig og dynastisk makt og ære, og Henrys ønske om å gjenerobre deler av Nord-Frankrike gjorde dem etter hvert til intense rivaler.
Francios I led sitt største militære nederlag 24. februar 1525 i slaget ved Pavia. Han ble tatt til fange og sendt i fangenskap i Madrid. Han måtte gjøre store innrømmelser til Charles V i avtalen i Madrid 14. januar 1526 før han ble løslatt i mars. Han måtte gi avkall på alle krav på Milano og Napoli i Italia og anerkjenne Burgund som en uavhengig stat. Han måtte også forlove seg med Charles’ søster Eleanor og godta at hans to sønner Francois og Henry overtok hans plass i fangenskap i Spania. Etter at han ble satt fri, avviste han avtalen ettersom sønnene fortsatt var gisler og fornyet en allianse med England.
Han gikk også sammen med pave Clement VII som ønsket spanjolene ut av Italia i en krig i 1526-1530. Alliansen var svak og krigen endte med avtalen i Cambrai, som ble forhandlet frem av Francois’ mor og Charles’ tante. Sønnene ble løslatt og Francois giftet seg med Eleanor.
Religion
Gjennom Spania hadde Charles V og det tysk-romerske keiserriket fått kontroll over store deler av den nye verdenen. Francois ønsket sin del av dette og sendte skip til Amerika og Det fjerne Østen. I Amerika gjorde man krav på Newfoundland og områdene rundt Quebec. Francois I fikk god god kontakt med det ottomanske riket og etablerte gode handelsforbindelser i Middelhavet samt en viktig militær allianse. Denne avtalen med et ikke-kristent land ble sett på som en stor skandale, men avtalen med Suleiman I fungerte godt i mange år. De hadde en felles front mot Charles V, og i 1543 gjennomførte de en beleiring av Nice fra sjøsiden.
Francois var i utgangspunktet tolerant overfor den protestantiske reformasjonen, mye på grunn av sin elskede storesøster Marguerite, dronningen av Navarra som var tiltrukket av Luthers teologi. Han synes også det var politisk nyttig ettersom mange tyske fyrster ble protestanter og snudde ryggen til Charles V. Men dette snudde i 1534 da noen løpesedler begynte å fornekte den katolske messen. Francois så på denne bevegelsen som et plott mot ham selv og begynte å forfølge protestantene. De ble fengslet, torturert og henrettet og ledende protestanter som John Calvin ble tvunget i eksil.
Francois I døde ved Château de Rambouillet 31. mars 1547. Han ble gravlagt sammen med sin første dronning Claude i St Denis, men gravene ble ødelagt under revolusjonen i 1793.
