Duccio di Buoninsegna (1255 – 1318/19) var fra Siena i Toscana. Han levde samtidig med maleren Cimabue og var en sentral skikkelse i Sienaskolen.
Det er få opplysninger om hans privatliv som er bevart for ettertiden. Man tror at han stort sett oppholdt seg og jobbet i Toscana. Han skal ha hatt sju barn og hatt problemer med stor gjeld. Noen mener han studerte under Cimabue. Andre sier at han muligens reise til Konstantinopel og studerte under en bysantinsk malemester. Det er mulig at han også har virket i Paris, Assisi og Roma.
Selv om han var aktiv fra ca 1268 til 1311, har bare 13 av hans verk overlevd til i dag og bare to kan sikkert tidfestes. Dette er hans to største arbeider eller mesterverk:
Rucellai Madonna
Rucellai Madonnaen fra ca 1286 ble laget for et kapell i Santa Maria Novella i Firenze. Det ble feilaktig tillagt Cimabue. Bestilling på maleriet ble gjort 15. april 1285 og er det eldste italienske dokumentet av sitt slag. Her står det blant annet at Duccio skal få betalt 150 lire og at hele maleriet må gjøres av ham selv, ikke av hans assistenter. Det ble krevd at han skulle bruke ultramarin farge på Madonnaens kappe og bladgull til bakgrunnen.
Rucellai Madonnaen henger nå i Galleria degli Uffizi i Firenze sammen med Cimabue’s Santa Trinita Maestà (1285) og Giottos Ognissanti Madonna (1306).
Maestàen i Siena katedralen
Maestàen til høyalteret i Siena katedralen ble malt i 1308-1311 og er et mesterverk satt sammen av mange individuelle malerier.
Frontpanelet er et stort bilde av Madonna med barn, helgener og engler og en predella under med scener fra Jesu liv. Baksiden har 43 små bilder med motiver fra livet til Maria og Jesus (som en tegneserie) hvorav mange er gått tapt eller er spredd på ulike museer rundt i verden.
Motivet har streng bystantinsk symmetri, men figurene er mer avslappet, med mykere konturer i draperiene, fargene er sterkere og det er mer bevegelse og drama i bildene.
I 1711 ble maleriet tatt ned for å deles mellom to alter. Det fem meter høye verket ble saget opp og ødelagt i prosessen. En delvis restaurasjon ble gjort i 1956, men mange deler er spredd rundt i Europa og USA. Det som er igjen i Siena finnes i Museo dell’Opera del Duomo i katedralen i Siena. Sentralpanelet, de lave panelene og bakpanelet er utstilt hver for seg i samme rom.
Duccios stil
Duccio førte kunsten i Siena i en annen retning enn den i Firenze. Bildene hans er mer lyriske og melodiøse enn den dramatiske og realistiske retning man finner hos Giotto. En av grunnene til det er at han ble påvirket av gotisk kunst fra Frankrike.
Duccios utgangspunkt var den senbysantinske stilen som kom til Italia med greske kunstnere og importerte ikoner. Dette ses spesielt i fargebruken med f eks grønn undermaling og grønne skygger i gjengivelse av hud (karnasjon).
Duccio malte stort sett på trepanel med tempera (maling blandet med egg). Han bruker den samme gylne bakgrunnen og religiøse motivene som i bysantinsk kunst, men han malte mer naturlige og ledige figurer og brukte lys og skygge til å definere mer av kroppen under kappene.
Han ble også kjent for en mer avansert organisering av figurene i bildet og han var en av de første malerne som satte figurene inn en arkitektonisk miljø og begynte å utforske rom og dybde – han gjør et forsøk på å få til perspektiv. Han la også mer vekt på følelser hos figurene.
Senere malere som Simone Martini og brødrene Ambrogio og Pietro Lorenzetti var påvirket av Duccio.
Duccio virket også som glassmaler og laget glassmaleriet i absiden i katedralen i Siena i 1287-88. Dette er et av de tidligste arbeidene innen italiensk glasskunst.
