Charles IX var konge av Frankrike fra han var 10 år til han døde 24 år gammel. Under hans styre brøt de franske religionskrigene ut. Han var sterkt påvirket av moren Catherine de’Medici og i utgangspunktet var tolerant i religiøse spørsmål, men dette endret seg med Bartolomeus-massakren.
Charles Maximilien var den tredje sønnen til Henri II og Catherine de’Medici. Han fikk tittelen hertug av Angoulême og etter at broren Louis døde overtok han også tittelen hertug av Orléans. Broren Francois II var konge i halvannet år før han døde av sykdom og overlot tronen til den ti år gamle Charles 5. desember 1560. Han ble straks kronet og det kongelige rådet utnevnte moren til regent.
Religionskrig
Etter Amboise-plottet i 1560 for å kidnappe Francois II, var spenningen stor mellom katolikker og protestanter (hugenottene). Catherine de’Medici forsøkte å få til en forsoning mellom dem, men etter massakren i Vassey 1. mars 1562, hvor hertugen av Guise’s tropper drepte og såret 100 hugenotter, startet de franske religionskrigene. Lederen for den protestantiske delen var Louis av Bourbon, prins av Condé. Den første krigen endte med at regenten forhandlet frem en våpenhvile i 1563.
De neste fire årene var det en skjør fred mens Catherine de’Medici forsøkte å føre en samlet kamp for å ta tilbake havnebyen Le Havre fra engelskmennene. I august 1563 erklærte Charles seg myndig og tok over styret, men moren hadde fortsatt sterk innflytelse på ham. I mars 1564 dro mor og sønn på en to år lang rundtur i landet, hvor de blant annet besøkte Nostradamus.
I 1567 brøt krigen ut igjen. Charles hadde forsterket sin personlige livvakt med 6000 sveitsiske soldater og hugenotten tok det som et tegn på at et katolsk angrep var underveis. De forsøkte å kidnappe kongen ved Meaux og massakrerte katolikker ved Nîmes. Denne korte krigen endte med freden i Longjumeau i 1568. Men det varte ikke lenge før krigen blusset opp igjen. Nederland, England og Navarra ga sin støtte til den protestantiske siden, mens Spania, Toscana og paven støttet katolikkene. Kongens økonomiske problemer og ønske om fred førte igjen til en våpenhvile i Saint-Germain-en-Laye i august 1570 der hugenottene oppnådde en del fordeler.
26. november 1570 giftet Charles seg med Elisabeth av Østerrike og fikk en datter med henne. Han fikk også en sønn med elskerinnen Marie Touchet.
Bartolomeus-massakren
Etter freden i Saint-Germain-en-Laye ble Charles påvirket av den nye lederen for protestantene – Admiral Gaspard de Coligny. Catherine de’Medici var skeptisk til Colignys økende makt fordi han søkte en allianse med England og Nederland. Hertugen av Guise hatet også Coligny og beskyldte ham for å ha beordret henrettelsen av faren hans, Francois av Guise.
Som en del av forsøket på fred mellom partene, ble det arrangert ekteskap mellom Charles’ søster Marguerite av Valois og Henri, den protestantiske arvingen til Navarra 18. august 1572. Mange hugenotter kom til Paris i forbindelse med bryllupet. Den 22. august var det et attentatforsøk mot Coligny og spenningen mellom besøkende hugenotter og katolikkene i Paris økte. På morgenen 24. august hevnet hertugen av Guise drapet på faren, drepte Coligny på rommet hans og kastet liket ut på gaten.
Dette utløste en nedslakting av hugenotter som strakk seg over fem dager og som fikk navnet Bartolomeus-massakren. Henri av Navarra unngikk å bli drept ved å konvertere til katolisismen. I ukene som fulgte spredde uroen seg til andre deler av Frankrike og til sammen ble nesten 10 000 hugenotter drept. En ny runde med krig startet og den endte til slutt med avtalen i Boulogne i 1573, der hugenottene fikk amnesti og begrenset religionsfrihet.
Bartolomeus-massakren påvirket Charles IXs mentale og fysiske helse. Humøret hans svingte mellom å skryte av hendelsen og å slite med dårlig samvittighet. Han vekslet på å skylde på seg selv og moren. Catherine svarte med at hun hadde fått en galning til sønn. Våren 1574 ble han stadig dårligere med noe som lignet tuberkulose. Han døde ved Château de Vincennes 30. mai 1574. Broren Henri som skulle overta etter ham var allerede konge i Polen og moren ble igjen regent i påvente av han skulle komme hjem.
