Catherine Howard var Henry VIIIs femte kone og hans «juvel blant kvinner». I hvert fall i et drøyt års tid. Spørsmålet er om Catherine til slutt ble offer for sin egen lettsindighet eller om hennes fall var resultatet av menns misbruk siden hun var 13 år gammel.
Catherine var datter av Edmund Howard og Joyce Culpeper, niese av Thomas Howard og kusinen til Anne Boleyn. Hun ble antagelig født i 1523 i Lambeth, men datoen er ukjent.
Faren Edmund var ingen rik mann ettersom han var den tredje sønnen i en barneflokk på 21. Loven var nemlig slik at den eldste sønnen arvet hele farens formue – i dette tilfellet onkel Thomas Howard. Da Edmund giftet seg med Joyce, hadde hun fem barn fra et tidligere ekteskap og de fikk seks barn sammen. Catherine var morens tiende barn. Økonomien var trang og faren måtte stadig be om hjelp fra sine mer bemidlede slektninger. Joyce døde i 1528 og faren rakk å gifte seg to ganger til før han døde i 1539.
Etter at moren døde i 1528, ble Catherine og noen av søsknene hennes sendt til farens stemor, enkehertuginnen av Norfolk, Agnes Tilney. Hun hadde store eiendommer i Sussex og Lambeth hvor hun var verge for mange av barna til sine fattige slektninger. Dette var vanlig praksis i mange aristokratiske hjem på denne tiden. Men tilsynet med barna var dårlig siden Agnes ofte var ved hoffet og lite involvert i selve oppdragelsen av barna.
Som et resultat av dette ble Catherine påvirket av noen av de eldre jentene som lot mennene i husholdningen komme inn på sovesalen om natten for «underholdning». Jentene ble belønnet med mat, vin og gaver.
I 1536, da Catherine var ca 13 år, skal hun ha hatt et forhold til eller blitt misbrukt av musikklæreren sin, Henry Mannox. Hva som er sant, kan vi ikke vite, men Mannox skal ha vært i 20-årene og noen mener at han presset den unge jenta til seksuelle tjenester. Relasjonen varte i to år, og man skal ikke undervurdere hva disse opplevelsene gjorde med Catherine. Da enkehertuginnen oppdaget forholdet, måtte Catherine flytte til et annet av hennes hus.
Ekteskapsløfte
I sitt nye hjem ble Catherine snart forført av enkehertuginnens sekretær Francis Dereham. De to ble elskere og kalte hverandre «mann» og «kone». Det kan virke som at de hadde en intensjon om å gifte seg og på denne tiden var muntlige løfter om ekteskap så godt som bindende. Forholdet endte i 1539 da enkehertuginnen oppdaget det og igjen ga hun Catherine skylden.
Catherine var nå blitt foreldreløs. Faren var død etter at han mistet jobben som Controller of Calais, men onkelen, den mektige Thomas Howard ordnet en plass for Catherine ved hoffet som hoffdame for Anne av Cleve. Her fanget hun raskt oppmerksomheten til Henry VIII, kanskje allerede ved juletider 1539. Den 24. april 1540 begynte den aldrende kongen – Henry var 49 på denne tiden – å sende gaver til Catherine. Thomas Howard så nå en mulighet for å gjenvinne den innflytelsen som familien hadde hatt under Anne Boleyns tid.
Den 20. juni fortalte Anne av Cleve sin ambassadør at hun var bekymret for ektemannens interesse for den unge hoffdamen. Catherine ble sendt til Norfolk House i Lambeth. Men det varte bare noen dager før Anne selv ble forvist fra hoffet og Henry begynte å pendle over elven til Norfolk House.
Kongens juvel
Henry giftet seg med den 18 år gamle Catherine den 28. juli 1540 etter at ekteskapet med Anne av Cleve var blitt annullert 9. juli. Catherine tok mottoet «No other wish but his». Hun var ung, glad og bekymringsfri, og Henry skjemte henne bort. Hver dag bar hun kostbare juveler og kledde hun seg i siste franske mote med mottoet sitt brodert i gull på ermene.
Julehøytiden 1541 var en lykkelig tid og Henrys unge brud var hoffets midtpunkt. Den 3. januar fikk Anne av Cleve komme tilbake til hoffet og hun behandlet den nye dronningen med respekt. Anne spiste sammen med kongen og dronningen og de to kvinnene danset sammen. Dagen etter fikk Anne en ring og to hunder av Catherine som hun selv hadde fått av kongen. Catherine hadde derimot ikke noe godt forhold til sin stedatter Mary, som var flere år eldre enn henne selv. Mary var bedre utdannet og av høyere byrd og hadde på sin side liten sans for Catherine.
Hemmelige møter
Men livet med en aldrende ektemann var ingen dans på roser. Da vinteren kom, forverret kongens helse seg og han var i et forferdelig humør. Han anklaget rådet sitt for å være ubrukelige og begynte å savne Thomas Cromwell, som han hadde henrettet i juli.
Ved påsketider ble stemningen bedre. Catherine skal ha fortalt kongen at hun trodde hun var gravid for å muntre ham opp, men det er ingen annen informasjon om dette. Dersom dronningen hadde vært gravid, ville Henry vært klar for å krone henne. Catherine var nå overhode for en stor husholdning og begynte å dele ut viktige poster til medlemmer av familien, blant annet ambassadørposten til Frankrike. Nå dukket også Francis Dereham opp igjen og Catherine gjorde ham til sin privatsekretær – noe hun enten gjorde frivillig eller fordi han truet med å avsløre fortiden deres.
Det er på denne tiden man tror at Catherine begynte å møte en annen mann i hemmelighet. Henrys favoritt ved hoffet, Thomas Culpeper var en fjern slektning av Catherine. Hun hadde flørtet med han mens hun var hoffdame for Anne av Cleve, før Henry fattet interesse for henne. Culpeper var ansatt som tjener i de private værelsene til Henry og sov ofte på rommet til kongen. Han var altså en Henry stole på. Men han var også en mann med en mørk fortid. I sin ungdom skal han ha voldtatt konen til en parkvokter og drept en av landsbyboerne som anklaget ham.
De hemmelige møtene mellom dem ble arrangert av hoffdamen Jane Boleyn, Lady Rochford, enken etter Anne Boleyns bror George. Hun sørget for at de fikk tid sammen på nattestid. Både Catherine og Culpeper hevdet senere at de ikke var elskere, men at de hadde planer om å bli det. Forholdet mellom dem pågikk hele sommeren mens de var med kongen på reise i Nord-England.
Fortiden innhenter dronningen
Da høsten kom, begynte folk som kjente til fortiden hennes under Agnes Tilneys tak å presse Catherine for tjenester og penger. En av hennes gamle venner, Mary Lascelles fortalte broren John om det hun visste om Catherines fortid. John gikk til erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer. Da Cranmer forhørte Mary Lascelles om dette, fortalte hun at Catherine hadde hatt seksuelle forhold mens hun var under verge og før hun møtte kongen.
Cranmer så sitt snitt til å ødelegge sin gamle erkefiende Howard-familien. Den 1. november fikk Henry presentert en arrestordre på dronningen som beskrev forbrytelsene hennes. 7. november ledet erkebiskop Cranmer en delegasjon til Winchester Palace for å avhøre henne. Catherines reaksjon var hysterisk og usammenhengende, og Cranmer synes synd på henne. Han sørget for å fjerne alt som kunne være farlig fra rommet hennes fordi han fryktet hun ville begå selvmord.
Dersom Catherine og Dereham hadde tilstått å ha inngått et ekteskapsløfte, kunne kongen ha valgt å annullere ekteskapet og forvist Catherine fra hoffet. Men begge benektet dette og Catherine fastholdt at Dereham hadde voldtatt henne. Dereham nektet blankt for å ha hatt et forhold til Catherine etter at hun giftet seg med kongen, men under tortur avslørte han et annet navn: Culpeper.
Cranmer forhørte nå Lady Rochford, som i frykt for å bli torturert fortalte hvordan hun hadde holdt vakt mens Culpeper brukte baktrappen for å komme til dronningens rom. Under en ransaking av Culpepers rom fant de et kjærlighetsbrev skrevet av Catherine. Noen har tolket dette brevet som at Culpeper var en av dem som forsøkte å presse Catherine og at han hadde politiske motiv for å bruke henne. Catherine hevdet uansett at Culpeper hadde utnyttet og presset henne.
Øvde seg på henrettelsen
Catherine mistet dronningtittelen 23. november 1541 og ble fengslet i Syon Abbey i Middlesex. Hun ble tvunget til å gi fra seg ringen som var symbolet på hennes kongelige rettigheter. Hun så aldri Henry igjen, men ekteskapet ble aldri formelt annullert.
Både Culpeper og Dereham ble fengslet for forræderi 1. desember og henrettet ved Tyburn 10. desember. Mange av Catherines slektninger ble også arrestert med unntak av Thomas Howard. Han klarte som vanlig å distansere seg fra skandalen og trakk seg tilbake til Kenninghall hvor han skrev et unnskyldende brev til kongen. Han la all skyld på Catherine og enkehertuginnens oppdragelse.
I begynnelsen av februar 1542 kom en lov som sa at det var forræderi og straffbart med døden for en dronning å ikke oppgi sin seksuelle historie for kongen innenfor 20 dagers ekteskap. Dette løste saken med Catherines tidligere forhold og ekteskapsavtale og man fant henne skyldig umiddelbart. Det ble ikke avholdt noen formell rettsak.
Da de kom for å frakte henne til Tower den 10. februar, fikk hun panikk og de måtte tvinge henne ned i båten. På veien seilte de under London Bridge der hodene til Culpeper og Dereham fortsatt sto på staker. Det ble bestemt at henrettelsen skulle finne sted klokken 07.00 mandag 13. februar.
Natten før henrettelsen ba Catherine om å få blokken inn på cellen sin slik at hun kunne øve seg på hvordan hun skulle knele og legge hodet på den dagen etter. Da morgenen kom, trengte hun hjelp for å komme seg opp på plattformen, men selv om hun var blek og livredd klarte hun å beholde en viss verdighet. Hun sa at straffen var rettferdig og ba om nåde for sin sjel og sin familie. I følge myten skal hun ha sagt: «I die a queen, but I would rather have died the wife of Culpeper». Hun ble henrettet med ett enkelt hugg med øksen.
Lady Rochford ble også henrettet like etterpå ved Tower Green. Begge kroppene ble lagt i umerkede graver ved St Peter ad Vincula-kapellet der også Anne og George Boleyn er gravlagt.
