Helt siden hun var tre år gammel visste Catherine av Aragon at hun skulle bli dronning av England. Utstyrt med sin mors kampvilje og stahet og sin egen urokkelige katolske tro, kjempet hun seg gjennom all motgangen hun møtte i jakten på sin skjebne.

Catherine ble født 16. desember 1485 og var det yngste barnet til Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragon. Hun blir beskrevet som liten av vekst, med langt rødt hår, blå øyne og rundt ansikt. På morens side nedstammet hun fra Edward III av England via John Gaunt og Lancaster-slekten. Dette gjorde at hun faktisk hadde et sterkere krav på den engelske tronen enn Henry VII som nedstammet fra den «uekte» del av Lancaster-familien.

Catherine fikk en solid utdannelse i ulike fag som matematikk, jus, litteratur, filosofi og historie samt huslige sysler. Hun snakket latin, fransk og gresk i tillegg til spansk. Hun fikk en streng religiøs oppdragelse i den katolske tro og var inspirert av sin sterke mor, som selv deltok i kamper for å forene Spania og å fordrive muslimer og jøder fra landet under den spanske inkvisisjonen. Sammen med ektemannen sponset Isabella også Christoffer Columbus på hans reiser til den nye verden.

Prinsesse av Wales

Huset Trastamara som regjerte i Spania var det mest fornemme i Europa. Henry VII mente derfor at et giftemål mellom arveprinsen Arthur og Catherine ville gi hans eget styre enda mer legitimitet overfor de andre kongehusene i Europa. Tre år gammel ble Catherine forlovet med Arthur. De korresponderte på latin gjennom oppveksten, men da de møttes, klarte ikke snakke sammen fordi de hadde lært ulike uttale. Catherine ankom England i november 1501 og hadde med seg flere afrikanere i sin tjenerstab, noe som ble sett på som svært eksotisk og luksuriøst. Det unge paret giftet seg i den gamle St. Pauls katedralen med mye pomp og prakt. Halvparten av medgiften hennes på 200 000 dukater ble betalt rett etter.

Hva som egentlig skjedde på bryllupsnatten deres er det ingen som vet. Men dagen etter sto Arthur opp og ba om å få litt vann fordi han «hadde vært i Spania» og arbeidet som ektemann var «thirsty business». Det er mulig han bare kjekket seg for tilhørerne – han var tross alt bare 15 år. Catherine kom nemlig alltid til å hevde at ingenting skjedde mellom dem. De nygifte dro til Ludlow slott på grensen til Wales, hvor Arthur skulle lære å bli konge som prinsen av Wales. Fem måneder senere ble begge syke av svettesyken og den 2. april 1502 døde Arthur. Catherine overlevde. Plutselig var hun alene i et fremmed land.

Sju år i limbo

Henry VII ville helst slippe å betale tilbake medgiften hennes. Etter at dronning Elizabeth av York døde i februar 1503, vurderte han å gifte seg med Catherine selv, men faren hennes nektet. Isteden ble det bestemt at hun skulle gifte seg med den nye arveprinsen Henry, som var nesten seks år yngre enn henne.

Da Isabella døde, sank Catherine verdi på ekteskapsmarkedet. Castilla var et mye større rike enn Aragon og hennes søster Joanna arvet tronen der. Ferdinand nølte med å sende resten av medgiften, og han og Henry VII kranglet om hvem som skulle forsørge henne. I mellomtiden levde hun nesten som en fattig fange i Durham House i London og måtte selge personlige eiendeler for å forsørge seg selv og tjenerstaben.

Ekteskapet med Henry var avhengig av dispensasjon fra paven fordi hun hadde vært gift med Arthur og kirkeloven forbød en mann å gifte seg med sin brors enke. Catherine sverget på at ekteskapet aldri var blitt fullbyrdet og dispensasjonen ble gitt. Hva som var sannheten får vi aldri vite. Det kan godt være sant siden de begge var svært unge og trengte tid til å bli kjent med hverandre.

På den annen side kan Catherine ha forstått at hele hennes fremtid var avhengig av at hun fortsatt var jomfru. Helt siden hun var tre år hadde hun fått innprentet at hennes skjebne var å bli dronning av England, og hennes mor hadde oppdratt henne med en sterk grad av ære og pliktfølelse. Man kan ikke se bort fra at hun gjorde det hun måtte for å oppfylle sin skjebne.

Skår i gleden

Hun giftet seg med Henry 11. juni 1509 i en privat seremoni i Observant Friars kirken utenfor Greenwich Palace. Henry var 17 år og hadde akkurat arvet tronen etter sin far. De ble kronet sammen 24. juni i Westminster Abbey etterfulgt av en bankett i Westminster Hall. Den nye dronningen var svært godt likt av folket. Hun var vennlig og snill samtidig som hun utviste mot og verdighet.

Catherine valgte granateplet i sitt monogram. Det kom opprinnelig fra Spania og de mange frøene i frukten så hun som symbol på alle barna som ville komme.

Catherine ble gravid hele sju ganger. Det første barnet kom i januar 1510 og var en dødfødt jente. Året etter ble sønnen Henry født. Gleden var stor og han fikk tittelen hertug av Cornwall, men døde etter bare 52 dager. Tidlig i 1513 var Catherine gravid igjen. På denne tiden dro Henry ut i krig med Frankrike og utnevnte henne til regent i seks måneder. Da Skottland angrep i nord, red hun nordover i full rustning for å forsvare landet selv om hun var høygravid. Hun oppildnet soldatene med en stor tale før slaget ved Flodden hvor James IV av Skottland ble drept.

Hun sendte en del av James’ blodige jakke til Henry i Frankrike og han brukte det som banner under beleiringen av Tournai. I september fødte hun en sønn som døde. I 1514 kom enda en sønn som kun levde i kort tid. 18. februar 1516 født hun endelig en velskapt datter på Greenwich Palace. Hun fikk navnet Mary etter Henrys søster. Hennes to siste graviditeter endte med abort høsten 1517 og en datter som døde etter få timer i 1518.

Det har vært spekulert i om årsaken til de mange abortene hennes var den fanatiske fastingen som fulgte med Catherines strenge katolske tro. Den var på grensen til anoreksi og kan ha vært uheldig for svangerskapene.

The Kings great matter

Henry VIII var desperat etter en sønn. Riktignok hadde de en levende datter, men sist gang en kvinne hadde prøvd å regjere i England, hadde hun mistet tronen og det var blitt borgerkrig i landet. Henry hadde dessuten Rosekrigen friskt i minne og følte presset om å sikre arverekkefølgen. Han trengte en mannlig arving for å sikre dynastiet.

Etter 16 års ekteskap gikk Catherine inn i overgangsalderen og kunne ikke lenger få barn. I 1525 ble Henry betatt av hoffdamen Anne Boleyn. Med utsikter til å starte på nytt og muligheter for å få den etterlengtede sønnen, ønsket han å annullere ekteskapet med Catherine. Henry var overbevist om at Gud straffet ham. I Bibelen står det nemlig at det er en synd å gifte seg med sin brors enke og at den som gjør det skal forbli barnløs. Henry mente at Paven ikke hadde autoritet til å sette seg over Bibelens ord i saken som skulle bli kjent som «The Kings great matter».

Catherine ble bedt om å trekke seg stille tilbake til et kloster, men hun nektet. I egne øyne var hun og kom alltid til å være rettmessig dronning av England. Samtidig var Paven tatt til fange av Catherines nevø keiser Charles V og han hadde vanskelig for å etterkomme Henrys ønske om annullering. Henry la saken i Thomas Wolseys hender. Paven sendte kardinal Campeggio til London for å høre saken, men ba han drøye så lenge som mulig for å ikke fornærme Charles V.

Bruddet med Roma

En høring ble holdt i juni 1529 der både Henry og Catherine var tilstede.  Etter at kongen hadde talt, gikk Catherine ned på kne og sverget på at hun hadde vært en «true and honorable maiden» ved bryllupet deres.  Deretter forlot hun retten og kom ikke tilbake selv om Henry ropte etter henne. Henry var ydmyket og rasende. Den 28. juni holdt biskop Fisher en flammende tale for Catherines forsvar. Campeggio ville ikke dømme i saken og oppløste retten 31. juli. Wolsey hadde feilet i sin oppgave og mistet jobben. Han prøvde nå å snakke med Paven bak Henrys rygg. Da dette ble oppdaget, ble Wolsey arrestert og ville blitt henrettet hadde det ikke vært for at han var dødssyk og døde i 1530. Henry brøt med deretter med den katolske kirken og gjorde seg selv til overhode for den engelske kirken.

I 1531 ble Catherine forvist fra hoffet og rommene hennes gitt til Anne. Henry nektet henne å se datteren og korrespondere med henne, men trofaste tjenere formidlet brev mellom mor og datter.

Henry giftet seg med Anne i hemmelighet i november 1532 og igjen i januar 1533 da det ble klart at Anne var gravid. Den 23. mai erklærte erkebiskopen av Canterbury Thomas Cranmer at Henry og Catherines ekteskap var ugyldig. Han anerkjente kongens ekteskap med Anne for gyldig 28. mai.

I motsetning til Catherine som alltid var mild og vennlig, ble Anne mislikt av folket. Henry tvang alle til å sverge en ed der de godtok Anne som dronning og ham som leder for kirken. Catherine og datteren Mary nektet og de anså seg som kongens rettmessige hustru og datter. Catherine hadde mange støttespillere blant andre John Fisher, Thomas More, kongens søster Mary Tudor, Maria de Salinas, Charles V, pave Paul III, Martin Luther og William Tyndale, hvorav flere ble henrettet for å nekte å ta eden.

Sann mot sitt kall til det siste

Sine siste år bodde Catherine på Kimbolton slott. Hun kalte seg alltid kongens eneste sanne kone. Henry derimot kalte henne enkeprinsessen av Wales. Han tilbød henne og Mary bedre leveforhold dersom de ville anerkjenne Anne som ny dronning, men begge nektet.

Catherines religiøse engasjement økte med alderen, og det gjorde også hennes interesse for læring. Catherine ønsket å utdanne datteren Mary og utdanning for kvinner kom på moten i England. Hun bestilte et verk av Juan Luis Vives som het The Education of a Christian woman i 1523, og hun startet et program for å hjelpe fattige. Hun var mesen for renessansehumanisme og en venn av Erasmus og Thomas More.

Hun gjorde så sterkt inntrykk på folk at selv Thomas Cromwell sa «If not for her sex, she could have defied all the heros of history».

Catherine av Aragon døde 7. januar 1536. Henry og Anne kledde seg i gult da de fikk nyheten. Gult var ofte et tegn på feiring, men også et tegn på sorg i Spania. så det er uvisst hva de ville gi uttrykk for. Den dagen Catherine ble begravet, aborterte Anne et guttebarn, noe som raskt skulle føre til hennes eget fall.