Claude var datteren til Louis XII og dronningen til Francois I. Hun var også regjerende hertuginne av Bretagne som hun arvet av sin mor Anne av Bretagne.
Claude ble født 13. oktober 1499 og oppkalt etter helgenen Claudius de Besancon som moren Anne ba til under en pilegrimsreise for å be om et levende barn. Til tross for Annes 14 graviditeter var det bare to døtre som vokste opp – Claude og søsteren Renée som ble født i 1510.
Claude var arvingen til Bretagne, men kunne i følge salisk lov ikke arve den franske tronen. Moren ønsket å holde Bretagne selvstendig og foreslå et giftemål for Claude med den fremtidige tysk-romerske keiseren Charles V. Det ble forhandlet frem en ekteskapsavtale i 1501 og avtalen i Blois i 1504 skulle sikre Claude en stor medgift med blant annet områder som Burgund og Milano. Louis XII ønsket derimot at datteren skulle gifte seg med Francois, hertugen av Valois som var den neste i arverekken dersom han selv ikke fikk noen sønn. På denne måte kunne han beholde Bretagne under den franske kronen. Den fremtidige rivaliseringen mellom Charles V og Francois I startet altså lenge før noen av dem kom på tronen.
Moralsk hoff
Da Louis XII ble alvorlig syk i 1505, var han redd for å dø og sørget for å bryte forlovelsen mellom Claude og Charles til fordel for Francois til tross for Annes protester. Anne døde 9. januar 1514 og Claude ble hertuginne av Bretagne. Fire måneder senere giftet hun seg med Francois. Louis XII døde 1. januar 1515, tre måneder etter at han hadde giftet seg med Mary Tudor og Francois og Claude var det nye kongeparet.
Som hertuginne overlot Claude styret av Bretagne til ektemannen slik han ønsket. Men hun nektet å overføre området til den franske staten og testamenterte det til sin eldste sønn.
Som dronning ble hun satt på sidelinjen av svigermoren Louise av Savoy og svigerinne Marguerite av Navarra. I motsetning til sin søster Renée var hun lite interessert i styre og politikk, og konsentrerte seg heller om religion. En av Claudes hoffdamer var Anne Boleyn som blant annet fungerte som oversetter ved anledninger som Gullbrokadeleiren i 1520. En annen av hennes hoffdamer var Diane de Poitiers, som var en pådriver for den franske renessansen og som ble den livslange elskerinnen til Claudes sønn Henri II.
Utmattet av graviditeter
Claude ble omtalt som en god og omtenksom kvinne som var snill mot alle rundt seg. Hun førte et strengt moralsk hoff til tross for at ektemannen hadde flere elskerinner. Hun hadde en rekke årlige graviditeter. Claude var kortvokst og led av skoliose og hadde en skjev ryggrad og haltet på et bein. De mange graviditetene gjorde henne i tillegg ganske tjukk, noe som gjorde at hun ble latterliggjort ved hoffet.
Claude døde 20. juli 1524, bare 24 år gammel. Til tross for dette fikk hun og Francois sju barn sammen. Noen tror hun døde i barsel eller fordi hun var utmattet etter så mange graviditeter. Andre mener hun døde av bein-tuberkulose som sin mor eller at Francois smittet henne med syfilis. Hun ble gravlagt i St Denis.
Hennes eldste sønn Francois arvet Bretagne og da han døde i 1536 gikk det videre til sønnen Henri som også ble konge av Frankrike. Sju år etter Claudes død giftet Francois I seg med Eleanor av Østerrike og hoffet ble langt mer utsvevende.
