De første 300 årene av Plantagentstyret i England hadde vært blodig, men det var ingenting mot det som fulgte de neste 32 årene. Etterkommerne av Edward III havnet i en bitter strid om hvem som hadde størst krav på tronen. Det ene slaget avløste det andre, allianser ble inngått og brutt og kronen vekslet mellom Lancaster og York før Plantagenet-dynastiet endte i 1485.

Da Henry V døde i 1422, var sønnen Henry bare ni måneder gammel. Frem til han ble gammel nok til å overta, ble landet ble styrt av rivaliserende råd. Den unge kongen var omgitt av upopulære regenter og rådgivere som Edmund Beaufort og William de la Pole, som ble anklaget for å vanskjøtte landets økonomi og krigsinnsatsen i Frankrike. England kom til å lide under Henrys svake styre og innen 1450-årene ble han ansett som uegnet som konge.

Lancaster-familien (Den røde rosen)

Henry VI var ingen kriger. Han var svært religiøs og mest opptatt av å bygge skoler og kirker. Samtidig nektet franskmennene – anført av Jeanne d’Arc – å godta en engelsk konge og kronet den franske arveprinsen til Charles VII. I England forsøkte man å få Henry til å sloss for rettighetene i Frankrike, men uten hell. Farsarven i Frankrike begynte å glippe ut av hendene hans.

I 1444 inngikk Henry en hemmelig avtale med franskmennene om å gifte seg med Charles VIIs niese, Margaret av Anjou. Vanligvis ville bruden ha med seg med en stor medgift inn i ekteskapet, men ikke denne gangen. Isteden gikk Henry med på å gi området Maine i Frankrike til brudens familie. Dette var stedet hvor den første Plantagenet-kongen ble født. Bryllupet førte ikke til fred og litt etter litt mistet Henry familiens landområder i Frankrike. Til slutt gjensto bare den lille enklaven Calais.

Bare en uke etter at området Gascogne var tapt i 1453, gikk Henry VI inn i en katatonisk tilstand. I mer enn et år var han uten kontakt med omverdenen. Han fikk ikke en gang med seg at dronningen fødte en Lancaster-sønn og arving, Edward av Westminster. Antagelig arvet Henry VI de mentale problemene fra sin franske bestefar som var kjent som Den gale kongen. Mens kongen var syk ble det opprettet et regentråd ledet av en Lord Protector –  Richard av York. Han var etterkommer av både Edward IIIs andre sønn Lionel og fjerde sønn Edmund. Han kalte seg Richard Plantagenet og var den første til å bruke dette som familienavn.

York-familien (Den hvite rosen)

Edward III hadde gjort sin fjerde sønn Edmund til hertug av York i 1362. Edmunds sønn Richard av Coinsburg giftet seg med Anne Mortimer, oldebarn av Edward IIIs andre sønn Lionel. Richard av Coinsburgh ble henrettet og mistet hertugdømmet York, men sønnen Richard Plantagenet fikk det tilbake i 1426.

Ettersom han stammet fra Edward III på både fars-og morssiden hadde Richard av York et sterkt krav på den engelske tronen. Med alle sine eiendommer var han den rikeste og mektigste adelsmannen etter kongen. Han giftet seg med Cecily Neville, barnebarn av John av Gaunt og fikk minst 13 barn med henne, blant annet

• Edward IV
• Edmund
• Margaret, gift med hertugen av Bretagne
• George Plantagenet, far til Edward av Warwick og Margaret de la Pole
• Richard III

Da Richard ble utnevnt til regent for Henry VI, fikk han en sterk alliert i Richard Neville, jarlen av Warwick – også kalt The Kingmaker. Dronning Margaret av Anjou og hennes støttespiller Edmund Beaufort kjempet samtidig for å sikre arveprins Edwards rettigheter.

Da Henry ble frisk igjen i desember 1454, tok han tilbake makten, men Richard av York og Richard Neville utfordret og slo Lancaster-familien i slaget ved St Alban 22. mai 1455. Richard beholdt sin dominerende posisjon, men kom stadig i konflikt med Margaret om hvem som skulle etterfølge Henry. Margaret overtalte Henry til å sende Richard til Irland, men i London vendte folk seg da til Richard Neville isteden. De var lei Henrys vanstyre.

Den 10. juli 1460 vant Neville-familien slaget ved Northampton og tok Henry VI til fange. Richard av York returnerte fra eksil og gjorde på nytt krav på tronen. I oktober kom Parlamentet frem til et kompromiss gjennom Act of Accord som anerkjente York som tronarving. Margaret dro nordover og samlet en hær sammen med huset Lancaster.

Richard av York dro for å møte Margaret til kamp ved Wakefield i desember 1460, men falt i slaget sammen med sønnen Edmund. Margaret ga ordre om at hodene deres skulle plasseres over byporten i York.

De tre solene

Richards sønn Edward var nå i henhold til Act of Accord tronarving. Han var bare 18 år, men ledet York-siden til seier ved Mortimers Cross. Han inspirerte sine menn med «et syn» av tre soler ved daggry som skulle symbolisere Richard av Yorks tre gjenlevende sønner – ham selv, George og Richard.

Sammen med Warwick red Edward inn i London og ble hilst hjertelig velkommen av innbyggerne. Han ble uoffisielt kronet som konge. Det var nå to Plantagenet-konger i England og bare en krone. Slaget for å avgjøre det hele sto ved Towton i Yorkshire Palmesøndag 1461. Det var snøstorm og det er sagt at det var det blodigste slaget på engelsk jord. Nesten 30 000 menn falt. De fleste i adelen støttet Lancaster, men York hadde bedre styrker og vant. Henry, Margaret og sønn flyktet til Skottland og senere Frankrike. Henry var syk i perioder, så det var Margaret som fortsatte kampen for sønnens arverett.

Venner blir til fiender

Edward IV vant snart støtte fra adelen og regjerte ganske fredelig i ti år. Men etter hvert ble forholdet til Warwick forverret. Edward elsket damer og i 1464 giftet seg i hemmelighet med den unge enken Elizabeth Woodville. Ikke bare var hun engelsk og av lavadel, men familien var også Lancaster-støttespillere. Men giftemål på denne tiden var politikk og strategi og jarlen av Warwick – Richard Neville – som hadde forhandlet frem et giftemål for kongen med en fransk prinsesse ble nå ydmyket. I tillegg tok Elizabeths familie over plassen som kongens favoritter fremfor Neville-slekten.

Som hevn bestemte Warwick og Edwards bror George seg for å hjelpe dronning Margaret med å få Henry tilbake på tronen. Richard Neville forlovet sin datter Anne med Edward av Westminster, nedkjempet sin gamle venn Edward IV og satte Henry tilbake på tronen i 1470.

Edward IV og broren Richard rømte landet og Henry var for noen måneder igjen konge før Edward returnerte i 1471 og vant slagene ved Barnet, hvor han drepte Warwick og Tewkesbury, hvor drepte Henrys sønn Edward. Henry VI ble satt i Tower, hvor han senere ble myrdet og dermed var huset Lancaster så godt som utryddet.

Fra 1471 var det huset York som regjerte og det var rolig i landet. Edward IV og Elizabeth fikk to sønner og fem døtre som levde opp.

Dronning Elizabeth hadde ti brødre og søstre som steg i gradene ved hoffet og overtok viktige posisjoner fra den gamle adelen, blant annet fikk de ansvaret for å oppdra de to prinsene. Det dannet seg en sterk splittelse mellom dronnings familie og resten av hoffet. Da Edward IV brått døde 9. april 1483 ble det ny strid om tronen. Edward IV hadde på dødsleiet utnevnt sin bror Richard som rikets beskytter. Han tok nå den 12 år gamle Edward V og broren Richard til fange. Richard så muligheten til å ta kronen selv. Han fikk Parlamentet til å erklære Edwards ekteskap med Elizabeth ugyldig og sønnene som uekte. Parlamentet sa seg enig.

Slutten på et dynasti

Richard III tok tronen 6. juni 1483 og satt de to unge prinsene i Tower. De ble aldri sett igjen. Det var ikke første gang en Plantagenet-onkel ble beskyldt for å rydde nevøer av veien. Men denne gangen kom det til å føre til dynastiets fall.

Da sønnen Edward døde, sto Richard III uten arving. Woodville-familien og Lancaster-slekten inngikk nå en konspirasjon om å fjerne Richard.

Henry Tudor var en av de siste Lancaster-arvingene til tronen. Han mente at han hadde krav på tronen etter sin mor Margaret Beaufort, oldebarn av John av Gaunt. Han hadde levd i landflyktighet i Frankrike og vunnet støtten til Plantagenet-familiens gamle fiende – kongen av Frankrike. I august 1485 kom han til Millford Haven med en fransk hær og samlet både walisisk og engelsk støtte på sin vei mot London. Han møtte Richard ved Bosworth Field ved Leicester. Richards hær var overlegen, men det var tvil om lojaliteten til noen av støttespillerne hans. Han ble forrådt av Lord Stanley og Richard III ble drept med et slag mot hodet. Kronen hans ble funnet og plasser på hodet til Henry Tudor.

Noen mener at Rosekrigene endte her i 1485, mens andre mener den sluttet med slaget ved Stoke Field i 1487 da Henry Tudor måtte forsvare tronen mot Lambert Simnel. Han utga seg for å være Edward, jarlen av Warwick, Kongemakerens barnebarn og Edward IV nevø og gjorde krav på tronen. Men jarlen av Warwick satt lys levende i fangenskap i Tower og Simnels plan mislyktes.

Henry giftet seg med Elizabeth av York, forente den røde og den hvite rosen og startet Tudor-dynastiet som du kan lese mer om her.

Plantagenet-familien kom til makten i England etter tiår med borgerkrig. Over 300 år senere var det en borgerkrig mellom to grener av deres egen familie som sørget for dynastiets fall. Det lengst regjerende dynastiet i engelsk historie sørget for å endre kulturen og politikken i England. De inspirerte og provoserte frem noen av de viktigste institusjonene og lovene. Og de brukte symboler som representere nasjonen den dag i dag.