Mary Tudor var datter av Henry VIII og Catherine av Aragon. Hun er best kjent for sitt forsøk på å reversere den engelske reformasjonen. I løpet av hennes fem år på tronen ble over 280 protestanter brent på bålet og Mary fikk kallenavnet Bloody Mary av sine motstandere. Etter hennes død ble gjeninnføringen av katolisismen reversert av hennes halvsøster Elizabeth I.
Mary ble født 18. februar 1516 og var et etterlengtet barn for foreldrene som hadde opplevd å miste fire barn før henne. Men hun var ingen sønn og Henry VIII kom etter hvert til å skille seg fra Cathrine av Aragon og erklære Mary for uekte i sin jakt på den etterlengtede arveprinsen.
Et etterlengtet barn
Men før det var Mary et lykkelig barn. Hun hadde i mange år Margaret Pole, grevinnen av Salisbury som sin guvernante og nære støttespiller. Moren tok seg av den tidlige utdannelsen hennes ved hjelp av den spanske humanisten Juan Luis Vives og i en alder av ni kunne Mary lese og skrive latin og hun studerte fransk, spansk, musikk og dans. I 1525 ble hun sendt til Wales av sin far for å holde sitt eget hoff ved Ludlow Castle, noe som vanligvis var forbehold prinsen av Wales. Gjennom hele barndommen ble det stadig forhandlet frem mulige fremtidige giftemål for henne, blant annet med Francois, sønnen til Francois I av Frankrike og sin egen 22 år gamle fetter den tysk-romerske keiseren Charles V, alt ettersom hvilke allianse Henry VIII var interessert i for øyeblikket.
Da Mary returnerte til London i 1528 var faren godt i gang med å planlegge skilsmissen fra Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og forhåpentligvis få den sønnen han lengtet etter. Catherine ble sendt vekk fra hoffet og Mary fikk ikke lov til å ha kontakt med henne. Fra 1531 kom Mary til å lide av sterke menstruasjonsplager og depresjon, men det er usikkert om dette skyldtes stress eller mer dyptliggende plager. Da Henry VIII giftet seg med Anne Boleyn i 1533 ble Mary ansett som uekte fordi ekteskapet mellom foreldrene aldri hadde vært gyldig og hun mistet sin plass i arverekken. Hun mistet også sitt eget hushold og ble sendt til Hatfield for å tjene i huset til sin nye søster Elizabeth.
Trofast katolikk
Mary nektet å anerkjenne Anne som dronning, noe som gjorde Henry rasende. Far og datter snakket ikke sammen på tre år og Eustace Chapuys, ambassadør for det tysk-romerske riket, ble i denne perioden hennes nærmeste rådgiver. Hun fikk fortsatt ikke besøke moren og da Cathrine døde i 1536 var Mary utrøstelig.
Henrys neste kone Jane Seymour ga han sønnen han ønsket seg før hun døde i barsel. Men Jane ba også Henry innstendig om å slutte fred med Mary. Henry insisterte på at hun skulle anerkjenne ham som overhode for den engelske kirken og avvise pavens autoritet. Mary nektet lenge, men var til slutt nød til å godta alle Henrys krav. Hun forble likevel trofast mot den katolske tro og holdt messer i sitt eget private kapell.
Henrys siste kone Catherine Parr klarte å gjenforene hele familien i 1543 og Henry gjeninnsatte både Mary og Elizabeth i arverekken etter Edward, selv om de begge fortsatt ble ansett som uekte barn. Da Henry døde i 1547, arvet Mary eiendommer i Norfolk, Suffolk og Essex, blant annet Hunsdon som ble hennes base. Her oppholdt hun seg mye av tiden mens Edward var konge og var sjelden ved hoffet. Edward var en sterk tilhenger av den protestantiske tro. Han krevde at Mary skulle gi opp sin katolske tro og dette skapte stor splid mellom søsknene. Da Edward skjønte at han kom til å dø bare 15 år gammel, ønsket han ikke å gi kronen videre til katolske Mary og fjernet begge sine søstre fra arverekken med begrunnelsen av de var uekte og utpekte sin kusine Jane Grey som etterfølger.
På tronen
Rett før Edward VI døde ble Mary tilkalt til London for å besøke ham, men hun ble advart om at det var et plott av rikskansler Dudley for å ta henne til fange slik at hun ikke kunne bestride arvespørsmålet. Hun flyktet til East Anglia hvor mange av hennes støttespillere holdt til. Den 9. juli 1553 skrev hun til regjeringen med beskjed om at hun var den rettmessige arvingen. Rådet som opprinnelig hadde godkjent Jane som dronning angret seg i løpet av en ukes tid. Den 19. juli ble Jane avsatt og 3. august red Mary inn i London til jubel fra folkemassene med Elizabeth ved sin side.
Mary løslot mange av sine katolske støttespillere fra fangenskap i Tower, blant annet biskop Stephen Gardiner som kronet henne i Westminster Abbey 1. oktober 1553. I en alder av 37 skulle Mary nå finne seg en ektemann og sikre arverekken med et barn for å forhindre at søsteren Elizabeth, som også var protestant, skulle komme på tronen. Valget av ektemann falt på hennes spanske slektning Philip II, et valg som var svært upopulært, også blant hennes egne støttespillere. De fryktet at England skulle havne under styre av et annet land. Men Mary insisterte og et opprør under ledelse av Thomas Wyatt fra Kent brøt ut. Dette ble slått ned, mange av konspiratørene ble henrettet blant annet Jane Greys far og Jane selv. Opprørerne ville ha Elizabeth på tronen, og selv om Elizabeth selv hevdet sin uskyld ble hun mistenkt for å ha vært del av opprøret og fengslet, først i Tower og deretter i husarrest i Woodstock Palace.
Mary giftet seg med Philip 25. juli 1554 og han ble konge av England, om enn bare så lenge Mary levde. Mary var veldig forelsket i sin yngre ektemann. I september mistet hun menstruasjonen og viste tegn på graviditet. Men da det nærmet seg fødsel året etter skulle det vise seg at det var en falsk graviditet, som var oppstått på grunn av Marys sterke ønske om å bli mor. Etter dette forlot Philip England for å ta hånd om sine mange andre landområder i Europa og Mary falt i en dyp depresjon.
Bloody Mary
Da hun kom på tronen, hadde Mary lovet at hun ikke skulle tvinge noen til å følge hennes tro, men det tok ikke lang tid før hun og Philip fikk overtalt parlamentet til å forkaste Henrys religiøse lover og returnere den engelske kirken til Roma. Hun måtte likevel regjere som overhode av den engelske kirken. Kjetterilovene ble gjenopplivet og under Marys styre ble 283 protestanter henrettet, de fleste brent på bålet. Dette førte til anti-katolske og anti-spanske følelser i folket og de henrettede ble sett på som martyrer. Mary fikk ikke gjort noe med å gjenopprette alle klostrene som Henry VIII hadde plyndret. Disse ble i eie hos de rike adelsfolkene som hadde overtatt eiendommene.
I januar 1556 abdiserte Marys svigerfar og Philip ble konge av Spania. Han returnerte ikke til England før i mars 1557 for å overtale Mary til å støtte Spania i en ny krig mot Frankrike. Mary var klart til å støtte ektemannen, men rådet gikk mot dette fordi det ville sette handelsforbindelser med Frankrike i fare. Det ble likevel krig da Thomas Stafford invaderte England med franske skip i et mislykket forsøk på å avsette Mary. I januar 1558 tok franske styrker Calais, det siste området England holdt på kontinentet. Dette ble et stort ideologisk tap som ødela Marys omdømme. Marys regjeringstid ble også preget av matmangel pga vått vær og nedgang i tekstilhandelen med Antwerpen.
Etter Philips besøk i 1557, trodde Mary igjen at hun var gravid. Men det var falsk alarm igjen og Mary måtte innse at Elizabeth kom til å bli hennes etterfølger. I mai 1558 ble Mary syk, antagelig med kreft og hun døde 17. november 1558 ved St James Palace. Philip var i Brussel og skrev til sin søster Joan: «I felt a reasonable regret for her death». Mary ønsket å bli gravlagt med sin mor, men ble gravlagt i Westminster Abbey i en grav hun senere kom til å dele med søsteren Elizabeth. Etter Marys død, ønsket Philip å gifte seg med Elizabeth, men hun avviste ham.
