Huset Capet (også kalt kapetingerne eller Det Franske Huset) er kongeslekten som i en eller annen form styrte Frankrike fra 987 til 1789. Arveretten fulgte gammel salisk lov – en sedvanerett fra de saliske frankerne nedskrevet på starten av 500-tallet. Den fastslo at ingen kvinner kunne arve tronen selv om det ikke fantes mannlige arvinger. I så tilfelle måtte man gå bakover i slekten og finne mannlige tronarvinger i sidegrener av familien. På denne måten oppsto de senere Valois- og Bourbon-dynastiene.
Den siste karolingerkongen Louis V døde uten arving i 987 og Hugues Capet ble valgt til konge av adelen. Han var en adelsmann fra Île-de-France og skal ha fått etternavnet Capet fordi han gikk med en kort frakk kalt cappa. Familiens opphav var Robert den sterke som var greve av Paris på 800-tallet. Capet-familien var svake herskere av kongedømmet og styrte egentlig bare området rundt Île-de-France (Paris) og Orléans. Resten av landet ble styrt av grever og hertuger som var vasaller av kongen, og det var ofte uro og kriger mellom dem.
Arvelig tronfølge
Familien Capet hadde likevel to ting som kom til å sikre dem en lang regjeringstid. For det første hadde de støtte fra kirken og for det andre var Hugues Capet lurt nok til å utnevne og krone sin sønn Robert til medregent. På denne måten etablerte han en arvelig tronfølge mens han ennå levde og tronen gikk problemfritt videre til Robert da Hugues døde. De yngre sønnene fikk store apanasjer slik at de ikke skulle gjøre krav på tronen. Dersom de ambisjoner om noe mer, ble disse som regel rettet mot utenlandske troner i for eksempel Spania og Italia. På denne måten gikk den franske tronen direkte fra far til sønn fra 987 og til Hundreårskrigen på 1300-tallet.
Hugues’ sønn Robert II hadde til tross for tilnavnet Den fromme få venner og mange fiender, deriblant sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugues Magnus døde i et oppgjør med faren og de andre sønnene startet en borgerkrig. Robert den fromme ble etterfulgt av sin andre sønn Henri I til tross for at adelen ønsket seg hans bror Robert som konge. Henri fikk støtte av keiser Conrad II og hertug Robert av Normandie. I 1035 ble Henri I formynder for Robert av Normandies sønn William, mannen som erobret England i 1066.
Korstog
Da Henri I døde i 1060, kom hans sju år gamle sønn Philippe på tronen. Hans russiske mor Anne virket som regent til 1066 og var den første kvinnelige regent i Frankrike. Philippe I fikk fem barn med sin dronning Bertha av Holland. Men da han forelsket seg i Bertrada av Monfort, kvittet han seg med Bertha fordi «hun var blitt for tykk», og giftet seg med Bertrada isteden. For dette ble han bannlyst av paven. Det var under Philippe Is styre at Det første korstoget fant sted i 1095, men Philippe kunne ikke selv delta på grunn av bannlysningen.
Philippes sønn Louis VI regjerte i 29 år og fikk hele sju sønner. Sammen med sin rådgiver abbed Suger effektiviserte han administrasjonen i landet. Han var i krig med Henry I av England, men tapte i 1191. Abbed Suger bygget for øvrig den første gotiske katedralen Saint-Denis i Paris, hvor de franske kongene ble begravet.
Louis VII økte kongehusets makt i Frankrike da han giftet seg med Eleanor, den rike arvingen til det store området Aquitaine. Men ekteparet gikk dårlig sammen og Eleanor ga kongen bare to døtre. For å sikre seg en mannlig arving, skilte Louis seg fra Eleanor. Hun beholdt Aquitaine og giftet seg raskt igjen med Henry av Anjou, som senere ble hertug av Normandie og kong Henry II av England. Ikke bare tok kongen av England nå kontroll over store landområder i Frankrike, men Eleanor fødte ham også fem sønner, noe som gjorde Louis VII rasende. Dette skal ha vært starten på den århundrelange rivaliseringen mellom Frankrike og England.
Helgenkongen
Louis VII fikk til slutt en sønn med sin tredje kone Adèle av Champagne. Philippe II Auguste ble en av de mest suksessrike kongene i Frankrike og utvidet monarkiets områder og innflytelse. Tidligere hadde kapetingerne vært konger av frankerne. Philippe II Auguste ble den første kongen av Frankrike. Han reorganiserte regjeringen, stabiliserte økonomien i landet og fordelte en del av adelens makt til den voksende middelklassen. Han klarte også å erobre de fleste engelske områdene i landet.
Sønnen Louis VIII giftet seg med Blanche av Castille, barnebarn av Eleanor og Henry II. På vegne av henne gjorde han krav på Englands trone. Mens han ennå var prins invaderte han England i 1216 på invitasjon av de engelske baronene som ønsket å kvitte seg med kong John. Louis ble kortvarig utnevnt til konge av England, men aldri kronet. I fredsavtalen ved Lambeth i 1217 måtte han skrive under på at han aldri hadde vært konge av England og overlate landet til Henry III. På den annen side erobret han området Poitou i Vest-Frankrike og la det under den franske tronen.
Louis VIII døde etter bare tre år på tronen og overlot makten til sin unge sønn Louis IX. Enkedronning Blanche kom til å fungere som regent for sønnen og viste seg å være en dyktig og handlekraftig hersker. Til tross for at Louis IX tømte statskassen til fordel for korstogene da han kom til makten, ble han beundret for sin fromhet, tapperhet og hengivenhet til Frankrike. Han kom også til å grunnlegge Bourbon-slekten som kom til makten på 1600-tallet. Da han døde var Frankrike den mest fremstående makten i Vest-Europa. Louis IX ble som eneste franske monark erklært som helgen av pave Bonifatius VIII i 1297.
Tempelridderne
Louis IX dro på Det åttende korstoget sammen med sin sønn Philippe, men døde på reisen og sønnen ble utropt til Philippe III. Philippe fikk tilnavnet den dristige og la ytterligere land til kronen, deriblant Toulouse.
Hans sønn Philippe IV giftet seg med Jeanne av Navarra og kunne legge Navarra og Champagne til den franske kronen. Han støttet seg på et profesjonelt byråkrati og la grunnlaget for det moderne Frankrike. Han sammenkalte den første Estates General – Stenderforsamlingen – og inngikk en allianse med skottene. På lik linje med Edward I i England drev han med jødeforfølgelse og han havnet også i krangel med den katolske kirken fordi han skattla dem tungt. Han kidnappet pave Bonifatius VIII som døde i hans fangenskap. Kongen sikret seg en mer imøtekommende pave i franske Clemens V og flyttet pavestolen til Avignon i Frankrike (se bildet øverst i saken, foto: Wikipedia, Jean-Marc Rosier).
Han forbød også Tempelridderordenen og konfiskerte alle verdiene deres i 1307. I 1314 fikk han Tempelriddernes stormester Jacques de Molay brent på bålet som kjetter. De Molay forbannet kongen og hele hans familie. Philippe IV døde samme året og ingen av hans tre sønner – Louis X, Philippe V og Charles IV – klarte å få en mannlig arving.
Tour de Nesle affæren
Philippe IV hadde fått vite at hans svigerdøtre var utro med to riddere. Noen sier at det var hans egen datter Isabella (dronning av England) som fortalte ham det. Philippe IV skal ha tatt to av dem på fersken i 1313 og kastet dermed alle tre svigerdøtrene i fengsel. Legitimiteten til barnebarna hans ble nå ansett som tvilsom. Eldstesønnen Louis X arvet tronen og siden hans første kone Marguerite hadde dødd mens hun satt i fengsel, giftet han seg på nytt. Dronning Clémence var gravid da Louis X døde og hun fødte en sønn, men han døde etter bare fem dager. Dette førte til en arvekrise siden Louis X ellers bare hadde en datter Jeanne med sin først utro kone. På grunn av usikkerhet om Jeannes farskap, gjenopptok man bruken av salisk lov som kun godtok mannlige arvinger.
Dermed ble det Louis Xs bror Philippe V som overtok. Hans kone Jeanne av Burgund hadde blitt renvasket for utroskapsanklagene, men de fikk heller ingen sønn og da Philippe V døde i 1322 overtok lillebror Charles IV. Til tross for at han var gift tre ganger klarte heller ikke han å få en sønn og i 1328 gikk tronen videre til brødrenes fetter Philippe, en etterfølger etter Charles av Valois som var en yngre sønn av Philippe III.
Men Philippe IV hadde som sagt en datter Isabella som var gift med Edward II av England. Hun styrtet sin mann fra tronen i England sammen med sin elsker Roger Mortimer og satte sin sønn Edward III på tronen. Da broren hennes Charles IV døde uten arvinger, krevde hun den franske tronen på vegne av sin sønn Edward III av England. Kravet ble avvist. Ikke bare ble kvinner ekskludert fra å arve tronen, men også deres mannlige etterkommere. Denne arvekonflikten startet Hundreårskrigen mellom Frankrike og England.