Huset Bourbon var en gren av huset Capet gjennom Philippe IIIs bror Robert. Han giftet seg med datterdatteren til den siste hertugen av Bourbon. Den første franske kongen av Bourbon-slekten var Henri IV, sønn av hertugen av Vendôme og dronning Jeanne III av Navarra. Grener av familien har også regjert i Napoli og på Sicilia. Det eneste statsoverhodet fra slekten i dag er kong Felipe VI av Spania.

Før Bourbonerne ble innlemmet i Capet-familien, var de på 1200-tallet en adelsfamilie som var vasaller til den franske kongen. I 1272 giftet Robert, greve av Clermont og den yngste sønnen til Louis IX seg med Beatrix av Bourbon. Deres sønn Louis ble hertug av Bourbon i 1327. Hans etterkommer, Charles de Bourbon var den siste av den direkte linjen av Bourbon da han døde i 1527. Slektslinjen fortsatte deretter fra Jacques, den yngste sønnen til Louis, hertugen av Bourbon. Men da hans barnebarn Jacques II døde i 1438, kom resten av Bourbonerne til å stamme fra Jacques IIs yngre bror – Louis, greve av Vendôme.

I 1514 fikk Charles, den nye greven av Vendôme gjort om tittelen til hertug og hans sønn Antoine ble konge av Navarra gjennom et giftemål i 1555. Da huset Valois døde ut i 1589, ble Antoines sønn Henri III av Navarra ny konge av Frankrike som Henri IV.

Religionskrigene

Henri IV ble født 13. desember 1553 i Pau i Navarra (i nordlige Pyreneene). Faren Antoine var niende generasjon etterkommer av Louis IX og moren Jeanne de’Albret var dronning av Navarra og niese av Francois I av Frankrike. Etter at faren ble drept i 1562 ble han hertug av Vendôme i en alder av ti år. Han var blitt døpt som katolikk, men ble nå oppdratt i kalvinistisk tro av sin protestantiske mor.

Da moren døde i 1572 ble han også konge av Navarra. Samme år arrangerte Catherine de’Medici, den franske enkedronningen giftemål mellom ham og datteren Marguerite av Valois for å fremme fred mellom katolikker og protestanter i Frankrike. Mange protestanter samlet seg i Paris for å feire bryllupet, men natten til 24. august ble de angrepet og slaktet ned av katolikker i det som blir kalt Bartolomeus-massakren. Henri reddet livet ved å konvertere til katolisismen, men ble holdt som fange ved Louvre slott frem til 1576 da han rømte og ble leder for hugenottpartiet.

I 1584 brøt det ut borgerkrig etter at Henri IIIs lillebror Francois døde og gjorde Henri av Navarra til den neste arvingen til tronen i Frankrike. «Krigen mellom de tre Henri’ene» ble utkjempet mellom Henri III av Frankrike, Henri av Navarra og den katolske forkjemperen Henri av Guise. Henri III fikk Henri av Guise myrdet og slo seg sammen med Henri av Navarra mot den katolske ligaen. Da kong Henri III ble snikmyrdet som hevn 31. juli 1589, tok Henri av Navarra den franske tronen som Henri IV.

Den katolske ligaen nektet å godkjenne en protestantisk konge og fortsatte krigen for Henri IVs onkel kardinal Charles de Bourbon. I 1590 vant Henri en avgjørende seier. Charles døde samme år, men Paris nektet fortsatt å la seg styre av en protestant. I 1593 konverterte Henri igjen til katolisismen og uttalte: «Paris er vel en messe verdt».

I ediktet i Nantes i 1598 gjorde Henri IV katolisismen til offisiell statsreligion i Frankrike. Samtidig ga han hugenottene forsikringer om religiøse rettigheter og politisk frihet og dermed endte religionskrigene i Frankrike. Henri IV var mer opptatt av å gjenreise den franske staten enn av teologi. Han reduserte skattene, fremmet jordbruket, bygget veier og kanaler og var en folkekjær konge med sans for humor.

Ekteskapet med Marguerite av Valois ble annullert i 1599. Han giftet seg så med Marie de Medici som var niese av storhertugen av Toscana. De fikk en sønn i 1601 som fikk navnet Louis. Da Spania og keiserhuset Habsburg planla å styrke den katolske kirken i Tyskland allierte Henri seg med protestantiske tyske fyrster. På vei til krig i 1610, ble han angrepet av en mobb i Paris og stukket i hjel av en attentatmann. Louis XIII var bare ni år da han overtok tronen.

Louis XIII

Louis XIII viste seg å være en svak leder og hans tid var preget av en serie ulike regimer alt etter som hvem som hadde tilgang på makten. Moren Marie de Medici var regent frem til Louis var femten. Hun sto for en pro-spansk politikk og arrangerte ekteskapet mellom Louis og Anne av Østerrike, datteren til Felipe III av Spania. I 1614 innkalte Louis stenderforsamlingen for å håndtere de finansielle problemene i landet. Det var siste gang stenderforsamlingen ble innkalt før den franske revolusjonen i 1789.  I 1617 kvittet Louis seg med morens innflytelse godt hjulpet av Charles d’Albert. Senere gjorde han kardinal Richelieu til Frankrikes sterke mann.

Richelieu førte en anti-habsburgsk politikk blant annet ved å involvere Frankrike i Tredveårskrigen. Han sørget for at Louis’ søster Henriette-Marie giftet seg med Charles I av England og hennes pro-katolske agenda var en av årsakene til den engelske borgerkrigen. Han la også grunnlaget for det kongelige enevelde som kom til å vare helt frem til revolusjonen. Et av virkemidlene for dette var å frata adelen deres tradisjonelle plikter og privilegier og gi dem til ikke-adelige menn. Richelieu døde i 1642 med Jules Mazarin som sin etterfølger. Louis XIII døde året etter i en alder av 42. Da hadde han og Anne endelig lykkes i å få en sønn, som også fikk navnet Louis.

Solkongen

Louis XIV (Solkongen) kom til makten bare fire år gammel. Han ble den mektigste kongen i fransk historie og er den monarken som har regjert lengst i historien– i 72 år og 110 dager. Han ble født etter at foreldrene hadde vært gift i 23 år og opplevd fire dødfødsler. I barndommen var han flere ganger døden nær av sykdom og han fikk derfor tilnavnet Louis Dieudonné (Louis den gudgitte).

Det var moren Anne som virket som regent med kardinal Mazarin som regjeringssjef. Mazarin avsluttet Tredveårskrigen, men fortsatte krigen med Spania til 1659. Da fredsavtalen ble undertegnet hadde Frankrike erstattet Spania som den mektigste staten i Europa. Louis giftet seg med sin kusine, den spanske kongens datter Marie-Thérèse. De fikk sønnen Louis i 1661. Samme år døde Mazarin og Louis XIV sjokkerte landet ved å si at han ville regjere selv. Han innførte totalt enevelde, styrte med støtte fra dyktige rådgivere og sørget for at adelen mistet all makt. Han skal ha sagt: «Staten – det er meg». Hans første år ved makten var preget av oppgangstider med god økonomi og et sterk militærvesen. I 1682 flyttet han hoffet fra Paris til Versailles. Da dronningen døde i 1683 giftet han seg i all hemmelighet med den katolske Francoise d’Aubigné. Han begynte å forfølge protestantene og gikk tilbake på ediktet i Nantes som bestefaren Henri IV hadde innført.

Da den spanske kongen Charles II døde uten en sønn i 1700, var den nærmeste slektningen og arvtakeren hans nevø, Louis XIVs sønn – kronprins Louis. Charles II ønsket kronprinsens andre sønn – hertugen av Anjou – som arvtager. Men habsburgerne i Østerrike (som var nest nærmest i arverekken) motsatte seg dette og mente at Frankrike fikk for stor makt i Europa. Andre nasjoner som England og Nederland sa seg enige og dette utløste den spanske arverekkefølgekrigen i 1701. Krigen skulle vare i 12 år og endte til slutt med at hertugen av Anjou ble konge av Spania, men han måtte si fra seg alle rettigheter til den franske tronen. På grunn av denne krigen var Frankrike nær økonomisk ruin da Louis XIV døde i 1715.

Madame de Pompadour

Louis XIV levde lenger enn både sin sønn og sønnesønn og det var derfor oldebarnet Louis XV som arvet tronen i en alder av fem år. Regent for den nye kongen var Philippe, hertugen av Orléans, Louis XIVs nevø. Etter at han døde i 1723, tok hertugen av Bourbon over. Han overrasket alle ved å bryte kongens forlovelse med den unge datteren til kongen av Spania, og fikk Louis til å gifte seg med polske Maria Leszczynska isteden. Maria var en voksen kvinne og på den måten håpet man at det raskt skulle komme en arving. Spania mislikte dette sterkt og hertugen ble snart erstattet med kardinal de Fleury. Den fredselskende førsteministeren de Fleury måtte håndtere en rekke kriger i årene som kom – blant annet i Polen og Østerrike. Etter at de Fleury døde i 1743, ble Louis XV sterkt påvirket av sin elskerinne Marquise de Pompadour til å endre fransk politikk og alliere landet med Østerrike mot Preussen i Sjuårskrigen. Denne krigen var en katastrofe for Frankrike som mistet sine kolonier i Amerika til engelskmennene i 1763. Louis XV døde 10. mai 1774.

Revolusjon og keiserdømme

Louis XVs sønn Louis hadde dødd i 1765 og derfor var det barnebarnet Louis XVI som overtok. Han giftet seg med Marie Antoinette av Østerrike i 1770. Under ham tok Frankrike del i den amerikanske borgerkrigen mot Storbritannia i 1778. Landet var nå i så stor finansiell krise at ham ble nødt til å sammenkalle stenderforsamlingen 5. mai 1789. Den 14. juli 1789 ble Bastillen i Paris stormet og Louis XVI ble tvunget til å godta en konstitusjon som begrenset kongens makt. Han prøvde å rømme fra landet sommeren 1791, men ble tatt til fange. Monarkiet ble avskaffet 21. september 1792 og Louis XVI ble henrettet 21. januar 1793. Mange rojalister ønsket kronprinsen som Louis XVII, men han kom aldri til makten og døde av tuberkulose i 1795. Frankrike ble nå republikk og senere keiserdømme under Napoleon.

Bourbon-kongene kom tilbake på tronen etter at Napoleon abdiserte i 1814. Louis XVIII, Louis XVIs bror, måtte flykte da Napoleon kom tilbake fra eksil i mars 1815, men ble gjeninnsatt da Napoleon tapte ved Waterloo 7. juli samme år. Da han døde i 1824, ble broren hans konge som Charles X. Han kom på kant med middelklassen og startet nesten en ny revolusjon, men moderate krefter fikk til et kompromiss der Louis-Philippe, hertugen av Orléans, en etterkommer av broren til Louis XIV fikk tilbud om tronen. Dette «Juli-monarkiet» varte til Februar-revolusjonen i 1848 da Louis-Philippe ble tvunget til å gå av. Bourbon-dynastiets regjeringstid i Frankrike var over.