På slutten av 1400-tallet spredde renessansen seg videre til landene nord for Alpene. Føydalismens fall førte til kulturelle, sosiale og økonomiske forandringer. Nye humanistiske ideer svekket makten til den katolske kirken og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten hjalp til med å spre ideene til stadig større deler av Europa.

I Frankrike importerte Francois I italiensk kunst og ansatte italienske kunstnere som Leonardo da Vinci. I det nærliggende hertugdømmet Burgund, hvor byer som Brugge og Antwerpen var økonomiske sentrum i Europa, økte den kulturelle utvekslingen med Italia. I England hadde Thomas Wolsey ansatt italienske kunstnere under byggingen av Nonsuch Palace og Hampton Court, men etter Henry VIIIs brudd med den katolske kirken stoppet kontakten med Italia opp og det var først under Elizabeth I at den engelske renessansen skjøt fart.

En egen nederlandsk utvikling

Det var Nederland som ble sentrum for utviklingen av kunsten i nord. Her startet en viktig periode allerede i 1420-1430 med malerne Jan van Eyck og Robert Campin. Den nederlandske renessansen, som varte til Gerard Davids død i 1523 og sammenfalt med den italienske ungrenessansen og høyrenessansen, blir betraktet som en egen uavhengig, kunstnerisk kultur. Den nederlandske renessansens detaljerte realisme ble høyt respektert i Italia og inspirerte kunstnere der. Samtidig dro nederlandske malere som Jan van Eyck og Albrecht Durer til Italia og fikk inspirasjon der. Humanismen hadde ikke like sterk innvirkning på kunsten i Nederland som i Italia. Den klassiske antikken kom ikke inn i nederlandsk kunst før på 1500-tallet og var da forbeholdt maleriet. Den gotiske arkitekturen holdt stand gjennom hele 1500-tallet frem til barokken.

Nye maletradisjoner

De største nederlandske malerne var Robert Campin, Jan van Eyck, Rogier van der Weyden, Dieric Bouts, Petrus Christus, Hans Memling, Hugo van der Goes og Hieronymus Bosch. Motivene var ofte religiøse scener med kompleks ikonografi eller små portretter. I Italia var det mer vanlig med fortellende malerier og mytologiske figurer. De nordlige kunstnerne brukte dessuten veldig lite landskap i bildene sine, mens italienerne ofte plasserte den som skulle portretteres foran geografisk identifiserbare og detaljerte landskap.

De nederlandske malerne blir ofte kalt flamske primitivister, noe som ikke betydde at de var enkle eller manglet forfinelse, men at de var opprinnelsen til en ny maletradisjon. Jan van Eycks bruk av olje i stedenfor tempera (egg) var en viktig utvikling. Oljen tørket saktere enn temperaen og ga kunstnerne bedre mulighet til både fargeblanding og bearbeidelse av bildene.

Byene Brugge og Gent var det politiske og økonomiske sentrum i nord og mye av kunsten var konsentrert her hvor rike handelsmenn hadde råd til å kjøpe kunst. Motivene var ofte religiøse, men med små portretter av seg selv i bildene eller de bestilte rene portretter. Også ved hoffene, som for eksempel i Burgund hos Philippe den gode og sønnen Charles den modige ble det vanlig med hoffmalere, blant annet jobbet Jan van Eyck ved hoffet i Burgund.

Mange kunstnere som franske Rogier van der Weyden og tyske Hans Memling flyttet til disse byene og malte i den nederlandske stilen. Van der Weyden utviklet portrettet fra å være idealiserende til å bli mer realistiske. Hans Memling var også en ledende portrettmaler. Han hadde stor innflytelse på senere kunstnere og har fått æren for å ha inspirert Leonardos posisjonering av Mona Lisa. De nederlandske malerne fjernet seg nemlig fra det tradisjonelle profilportrettet, som var vanlig i den tidlige italienske renessansen og begynte med den mer uformelle, men mer engasjerende trekvartsprofilen.

En helt egen retning

Hieronymus Bosch var en ganske atypisk maler for perioden. Han ga avkall på realistiske beskrivelser av natur, mennesker og perspektiver og var nesten helt fri for italiensk innflytelse. Hans verk er preget av fantasielementer som nesten ligner hallusinasjoner. Bosch fulgte sin helt egen inspirasjon og fokuserte på moralisme og pessimisme. Hans verk, som ofte er triptyker (tredelte paneler), er noen av de viktigste verkene i den senere nederlandske renessansen.