Isabeau av Bayern (døpt Elisabeth) var født inn i huset Wittelsbach i 1370 som eneste datter til hertug Stephen III av Bayern-Ingolstadt og Taddea Visconti av Milano. I en alder av 15 eller 16 ble hun sendt til Frankrike for å gifte seg med den unge franske kongen Charles VI. Hun var dronning av Frankrike fra 1385 til 1422.
I 1392 fikk Charles VI sitt første psykotiske anfall og han kom til å lide av mental sykdom resten av livet. I de periodene han var syk, kjente han ikke igjen sin egen familie og nektet å ha noe med Isabeau å gjøre. Likevel ønsket han at hun skulle representere ham og hun var regent for arveprinsen, leder for regjeringsrådet og hadde mer makt enn de fleste andre middelalderdronninger.
Maktkamp
I kongens fravær oppsto det kamp om makten. Kongens bror Louis av Orleans og deres fetter Jean, hertugen av Burgund var de to som kjempet om kontroll over landet. Isabeau ble fanget i midten og brukte sine diplomatiske evner til å bevare freden ved hoffet. Hennes oppgave var å sikre sønnens vei mot tronen og i prosessen sjonglerte hun mellom å støtte den ene eller andre fraksjonen. Når hun støttet Orleans, beskyldte Burgund henne for å ha et forhold til svigerbroren og når hun tok Burgunds side, fikk Orleans henne fjernet fra Paris og satt i fangenskap. Til tross for Isabeaus forsøk å manøvrere mellom de to motstanderne, brøt det ut borgerkrig i 1407 mellom Orleans’ tilhengere (kalt armagnacene) og burgunderne. I 1414 støttet Isabeau Charles av Orleans (Louis’ sønn), mens arveprinsen Louis, som nå var 17 år bestemte seg for å støtte Jean av Burgund.
Midt i dette kaoset benyttet Henry V av England sjansen til å invadere Frankrike og vant en stor seier mot franskmennene ved Agincourt i 1415. Han fortsatte å ta land i hele det nordlige Frankrike.
Borgerkrig
Både arveprins Louis og hans yngre bror Jean døde i løpet av de neste par årene og i 1417 ble Isabeaus yngste sønn Charles arveprins i en alder av 14 år. Han var forlovet med Marie av Anjou og støttet Armagnac-siden i borgerkrigen. Isabeau ble på dette tidspunktet holdt som fange av armagnacene i Tours, men ble frigjort av hertugen av Burgund i november og hun byttet da allianse til Burgund. Igjen var mor og sønn på ulike sider.
Isabeau tok rollen som regent, men overlot dette til Jean av Burgund i 1418. Han oppløste parlamentet og tok kontroll over kongen og Paris. Arveprisen Charles ba om et møte med Jean i september på en bro i Montereau og garanterte for hans personlige sikkerhet. Men da Jean ankom, ble han drept av en av Charles’ venner. Charles VI gjorde sønnen arveløs og med dette endte borgerkrigen.
Avtalen i Troyes
På dette tidspunktet hadde Henry V av England okkupert store deler av Normandie og inngikk en allianse med den nye hertugen av Burgund, Philippe den gode. Han hadde også tatt Charles av Orleans, som var den neste i arverekken etter arveprins Charles, til fange og sendt ham til London. I 1420 sendte Henry bud til Isabeau med ønske om fredsforhandlinger. I avtalen fra Troys i 1420 ble Henry V innsatt som ny arvtaker til Frankrikes trone mot at han giftet seg med kongens datter Catherine. Ettersom kongen var syk igjen, måtte Isabeau trå til og signere avtalen på hans vegne og fikk dermed skylden for “å ha gitt bort Frankrike”.
Etter at både Charles VI og Henry V døde i 1422, ble Isabeaus barnebarn Henry VI konge av både Frankrike og England, mens hennes sønn Charles fortsatte å kjempe for den franske tronen.
Isabeau levde resten av sitt liv i et engelskokkupert Paris. Som så ofte før når en kvinne fikk mye makt, ble ryktet hennes svertet. Ryktene gikk om utroskap og at arveprinsen Charles egentlig var sønn av Loius av Orleans og hun fikk kritikk for å gå utfordrende og usmakelig kledd. Hun ble også beskyldt for å ha brukt trolldom til å gjøre kongen gal. Moderne forskning tilbakeviser det meste av denne propagandaen. Isabeau var nødt til å ta over styret av landet da mannen ble syk og klarte lenge å balansere maktspillet ved hoffet samtidig som hun fødte og oppdro 12 barn.
