Philippe VI var den første franske kongen av Valois-slekten. Han regjerte fra 1328 til sin død i 1350.
Da Charles IV døde i 1328 sto familien uten mannlige etterkommere i direkte linje for første gang på 300 år. Verken Charles eller hans to brødre Louis X eller Philippe V hadde klart å produsere en sønn. Den nærmeste mannlige slektningen var deres nevø, søsteren Isabellas sønn, Edward III av England. Men adelen ønsket definitivt ikke et engelsk overhode og brukte dermed salisk lov til å velge en annen etterfølger. Salisk lov sa at ingen kvinne kunne arve tronen og de mente også at ingen kunne kreve arverett gjennom morslinjen. Dermed vendte de seg til den neste mannen i arverekken – Charles’ fetter på farssiden – Philippe av Valois. Hans far var en yngre bror av Philippe IV og han regjerte i Anjou, Maine og Valois.
Etter kroningen i katedralen i Reims 29. mai 1328, sendte Philippe VI bud på Edward III i England for at han skulle komme og hylle ham på vegne av Aquitaine og Gascogne, områder han hadde arvet av Isabella. Edward møtte opp, men ordla seg på en måte som skapte tvil om hva han egentlig mente. De første årene var de to kongene på vennskapelig fot med hverandre. De planla blant annet å dra på korstog sammen i 1332, men dette ble det ikke noe av. Men da Philippe ga sin støtte til David II av Skottland, ble Edward rasende og fra 1336 var de åpne fiender.
Hundreårskrigen
Edward tok en av Philippe VIs betrodde rådgivere, Robert av Artois, under sin beskyttelse etter at han ble anklaget for å svindle til seg arv. Philippe svarte med å frata Edward retten til Aquitaine som straff for “ulydighet og for å ha hjulpet en av kongens dødelig fiender”. Sammen med Edwards fornyede krav på den franske tronen ble dette starten på Hundreårskrigen.
Frankrike var på denne tiden på høyden av sin makt og var både rikere og mer folkerik enn England. De hadde overtaket i starten av krigen, særlig til sjøs. England konsentrerte seg om å få allierte gjennom diplomati og bestikkelser i Flandern og Nederland. Krigen gikk så bra for Frankrike at Philippe i 1343 avslo Edwards tilbud om å stoppe krigen i bytte mot hertugdømmet Aquitaine.
Krigslykken snur
Krigen fortsatte og i 1346 forlot Edward kampene i Aquitaine og dro heller til Normandie etter råd fra en annen av Philippes tidligere rådgivere. I Normandie var de lite innstilte på å sloss og Edward tok Caen og Poissy før han gjorde seg klar til slag ved Crecy. Da Philippe ankom med sine tropper, var det kaos i rekkene og de gikk til angrep allerede samme kveld, med det resultatet at de nesten ble utslettet. Philippe VI unngikk så vidt fangenskap. Den franske krigslykken hadde snudd.
Edward dro videre og beleiret Calais som klarte å stå imot ganske lenge. Engelskmennene kunne ved hjelp av forsyningslinjene over kanalen trekke det lengste strået og tok byen som de kom til å beholde i over 200 år. Etter tapet av Crecy og Calais nektet Stenderforsamlingen å finansiere Philippe og hans planlagte invasjon av England.
I 1348 kom svartedauden til Frankrike. Dronning Jeanne døde og Philippe giftet seg snart igjen med sin sønns forlovede Blanche av Navarra, noe som gjorde ham upopulær både hos sønnen og adelen. Da han døde i 1350, etterlot han seg et splittet land med sosial uro.
