Kunstretningen som etterfulgte barokken fikk navnet rokokko og forbindes først og fremst med Louis XVs regjeringstid i Frankrike. Epoken strekker seg fra ca 1730-1770. Navnet rokokko er antagelig en kombinasjon av de franske ordene rocaille (stein) og coquilles (skjell) og viser til epokens forkjærlighet for organiske, skjell-lignende buer og kurver. På 1800-tallet ble begrepet brukt av kunstkritikere på en nedsettende måte for å beskrive en stil de mente var fjollete, overfladisk og preget av dårlig smak, men rokokko har senere blitt anerkjent som en betydelig periode i europeisk kunst.

Overdådig og teatralsk

Tidlig på 1700-tallet utviklet det seg i Paris en reaksjon på den storslåtte, symmetriske og strenge barokkstilen. Kunstnere og arkitekter begynte å bruke en mer spøkefull, overlesset og elegant stil. Typiske trekk var snirklete utsmykning, gull og glitter, lyse farger og asymmetriske former med S- og C-formede kurver. Rokokkoen var preget av lekenhet og en forkjærlighet for det forfinede, lette og grasiøse.

Innen arkitekturen var eksteriøret var ofte enkelt, mens interiøret var overdådig og teatralsk. Hensikten var å overraske og skape et inntrykk av ærefrykt. Et eksempel på rokokkoens arkitektur er slottet i Versailles. Klesdrakten fra denne tiden er velkjent – kvinner i lyse, overdådige kjoler med kniplinger, blonder og sløyer. Menn i lange jakker, knebukser og tresnutet hatt. Og selvfølgelig høye, pudrede parykker hos begge kjønn.

Stilen spredde seg snart til andre deler av Europa som Nord-Italia, Østerrike, Sør-Tyskland og Russland, men i England fikk den ikke samme fotfeste som i resten av Europa. I Norge fikk vi rosemalingen som et utslag av rokokkoen, samt arkitektur som Damsgård hovedgård og interiøret i Kongsberg kirke fra 1761.

Rokokkoens kunst

Kunstnerne på denne tiden malte ofte landskapsscener med unge gjetergutter og -jenter og en romantisering av det enkle livet på landet. Gjeterne var kledd som om de bodde i Versailles – til og med sauene var pyntet med sløyfer og bånd! Overklassen levde i enorm luksus og lengtet kanskje etter et enklere liv uten å tenke på at livet på landet faktisk ikke var så enkelt. Samtidig var de opptatt av romantikk og erotikk og flørting er viktig i mange av maleriene. Den første store maleren i rokokkotiden var Antoine Watteau som døde ung allerede i 1721 og ble etterfulgt av Francois Boucher som var favorittmaleren til Madame de Pompadou, Louis XVs elskerinne.

Andre kjente malere fra denne tiden er Nikolas Lancret, Jean Honoré Fragonard, Elisabeth Vigée Le Brun og italienske Giovanni Battista Tiepolo.

I England var den mest populære sjangeren portretter eller «samtalemalerier» – scener som viste grupper av familie eller venner i samtale – gjerne kombinert med landskapsmotiver. Den største maleren i engelsk rokokko var William Gainsborough.

Rokokko-skulpturene var teatralske, sensuelle og dynamiske og ga inntrykk av bevegelse i alle retninger. De var ofte å finne i kirker, men Madame de Pompadour var også en som bestilte mange skulpturer til sine slott og hager. Frankrikes ledende skulptør var Étienne-Maurice Falconet, mens i Italia ledet Antonio Corradini an, blant annet med sine skulpturer av kvinner med slør.

Nyklassisismen

Mot slutten av 1700-tallet ble rokokkotiden avløst av nyklassisismen. Grunnen til dette var arkeologiske utgravninger i Italia og oppdagelsen av romerske antikviteter i Herculaneum og Pompeii. Dette skapte en fornyet interesse for den klassiske, gresk-romerske stilen som var mer symmetrisk og mindre prangende. Man kan si at det på mange måter var en retur til renessansen.

En av dem som bidro til rokokkotidens nedgang var Madame de Pompadour, Louis XVs elskerinne. I 1750 sendte hun sin bror Abel-Francois Poisson de Vandières på et toårs oppdrag til Italia for å lære om de nye arkeologiske funnene. Han ble overbegeistret for den enkle, klassiske stilen og som sjef for de kongelige bygningene, begynte han å endre den franske arkitekturen mot en mer klassisk stil.

Den nye interessen for det klassiske sammenfalt med den nye Opplysningstiden, der troen på fornuft og naturvitenskap vokste. Voltaire og Blondel begynte å kritisere den overflatiske stilen innen kunst og arkitektur. I 1785 hadde rokokko gått av moten i Frankrike og nyklassisistiske malere som Jacques-Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres overtok. Nyklassisismen fortsatte inn på 1800-tallet parallelt med romantikken.

Oath of Horatii, Jacques-Louis David 1784

Jacques-Louis David var først og fremst Napoleons portrettmaler. Det ti meter brede maleriet Kroningen av Napoleon fra 1805-1807 henger i Louvre.