Henry III var konge av England, Lord av Irland og hertug av Aquitaine fra 1216 til 1272. Han prøvde å gjenerobre de franske territoriene som faren hans hadde mistet, men måtte ta til takke med kontroll over Gascogne etter freden i 1259. Til tross for sitt 56 år lange styre, oppnådde han lite og er mest kjent for å ha gjort Westminster til regjeringens sete og Westminster Abbey til en helligdom over Edward Bekjenneren.
Henry var den eldste sønnen til kong John og Isabella av Angoulême og kjent som Henry av Winchester. Han var bare ni år da han kom til makten. Faren hadde utpekt et regentråd på tretten menn ledet av William Marshal, den mest berømte ridderen i England til å styre for sønnen. Dette var midt i den første baronkrigen og baronene støttet den franske prinsen Louis’ planer om å invadere England og erstatte kongen. Det hastet derfor med å krone den unge kongen. Under seremonien hyllet Henry paven som sin lensherre. Selv om franske Louis fikk kontroll på London, kunne han ikke bli kronet til engelsk konge fordi paven støttet Henry. Kardinal Guala erklærte at Henrys kamp mot de opprørske baronene var et korstog og dette fikk flere til å vende tilbake til Henrys side. Til slutt ga baronene opp kampen og Louis vendte tilbake til Frankrike mot at Henry undertegnet Magna Carta på nytt i fredsavtalen i Lambeth i september 1217.
De første parlamentene
Samme året dro Henrys mor Isabella tilbake til Frankrike og giftet seg på nytt med greve Hugues X av Lusignan, en mektig adelsmann fra Poitevin og fikk flere barn med ham. Disse halvsøsknene flyttet etter hvert over til England og fikk eiendommer og posisjoner av Henry. Henry tok selv kontroll på styret i januar 1227. Gjenerobringen av de tapte områdene i Frankrike ble svært viktig for ham, men forberedelsene til en invasjon gikk langsomt og da den kom i 1230, gikk det ikke så bra. Til slutt inngikk han en avtale med Louis IX og returnerte til England i 1234.
Vanligvis var det kongelige styret i England sentret rundt flere verv besatt av mektige adelsmenn. Etter at hans førsteminister Hubert falt fra makten i 1232, valgte Henry å styre personlig de neste 24 årene i stede for via sine ministere. Han var en stor beundrer av Edward Bekjenneren og ønsket å styre landet på en verdig måte slik han hadde gjort. Han styrte stort sett etter Magna Carta, men den ga ingen føringer for kongens valg av rådgivere. Ordet Parlament dukket opp på 1230-40 tallet – dette var større forsamlinger ved hoffet hvor man ble enige om for eksempel skatter. Under Henrys styre kom disse delegasjonene fra ulike deler av landet til å omfatte et bredere lag av folket enn bare de mektigste baronene.
Jødepolitikken
Henry var svært religiøs og gavmild til religiøse saker. Støtten han hadde fått fra paven i sine første år på tronen hadde stor innflytelse på ham og han forsvarte kirken gjennom hele sitt styre. I tillegg var det en stor rivalisering mellom ham og Louis IX om hvem av dem som var den mest gudfryktige kongen i Europa. Louis hadde fått tak i Jesu tornekrone og en bit av den hellige korset. Henry kunne skilte med en krystallflaske som inneholdt Jesu blod.
Jødene i England hadde lidd under den første baronkrigen, men under Henrys første år på tronen hadde miljøet blomstret. Regentrådet hadde ut av egeninteresse oppmuntret jødenes lånevirksomhet og miljøet var nå blitt ett av de mest fremgangsrike i Europa. Denne politikken sto i kontrast til den katolske kirkens holdning som var svært antisemittisk. I 1239 endret Henry sin politikk på dette området til å ligne mer på den franske og jøder ble fengslet og tvunget til å betale bøter på en tredjedel av sin eiendeler. Han gikk også inn for å konvertere jøder til kristendommen. I 1253 innførte han lover som skulle hindre byggingen av synagoger og innførte at jødene måtte gå med merker på seg. Denne politikken var lite populær hos baronene.
Familiemann
I 1236 giftet han seg med Eleanor av Provence, hovedsakelig for å danne allianse med de sørlige delene av Frankrike. Da de giftet seg var han 28 og hun 12. Eleanor blir beskrevet som veltalende og kultivert og som en tøffere og mer bestemt politiker enn sin mann. De fikk fem barn sammen og den eldste ble oppkalt etter Edward Bekjenneren. Barna vokste opp på Windsor Castle og Henry skal ha vært svært knyttet til dem. Eleanor tok med seg mange av sine slektninger av Savoy-slekten til England og Henry sørget for at de giftet seg inn i engelske adelsfamilier, men de engelske baronene likte ikke at land kom på utenlandske hender.
Henry ønsket å forene sine engelske og kontinentale undersåtter. Ved hoffet fulgte man europeisk stil og tradisjon og man snakket fransk. Han reiste mye mindre enn sine forgjengere og levde et rolig liv. Kanskje det var derfor han også var veldig opptatt av sine hus og slott. Han var spesielt opptatt av Westminster som hadde vært Edward Bekjennerens hovedsete og Henry gjorde nå dette til det politiske sentrum. Han fikk franske arkitekter fra Reims til å bygge om Westminster Abbey i gotisk stil. Han brukte store summer på forbedringer på Windsor Castle og Tower of London. Han videreførte farens dyrehage ved Tower, der han hadde mange eksotiske dyr som elefant, leopard og en isbjørn som var en gave fra Norge.
Franske forbindelser
I 1241 gjorde baronene i Poitou opprør mot den franske kongen, inkludert Henrys franske slektninger i Lusignan. Henrys forsøk på å støtte dem militært var en stor fiasko og i 1247 han oppmuntret dem til å komme til England hvor han delte ut enda mer landområdet på bekostning av de engelske baronene. Dette skulle ikke bare irritere baronene, men førte også til en konflikt med Eleanors Savoy-slektninger som var mer etablerte. I 1258 regjerte det en sterk misnøye med Lusignan-slekten i landet. Simon de Monfort, jarlen av Leicester, som var gift med Henrys søster Eleanor var deres sterkeste kritiker.
Henrys håp om å ta tilbake sine franske områder militært var nå urealistiske og han satset mer på diplomati. Han annonserte planer for å dra på korstog, både av religiøse grunner, men også for å styrke sin internasjonale kredibilitet. Korstoget ble utsatt fordi han måtte fokusere på problemer i det eneste franske området han fortsatt hadde – Gascogne. I tillegg kjøpte han kongedømmet Sicilia av Paven til sin sønn Edmund for at dette skulle være en base for det planlagte korstoget. Dette gjorde han uten å rådføre seg med parlamentet og fikk problemer med å skaffe finansiering.
Den andre baronkrigen
I 1258 gjorde baronene igjen opprør. De var lei av hvordan kongens skattepolitikk, innflytelsen til Lusignan-slekten, jødepolitikken og Henrys kjøp av Sicilia. De engelske baronene, støttet av Savoy-slekten og dronningen og ledet av Simon de Monfort gikk inn for å forvise Lusignanerne fra hoffet. 30 april utførte de et coup d’etat. I Oxford-avtalen gikk Henry med på å gi opp sitt personlige styre og innføre et råd av femten baroner som skulle ta seg av regjeringsspørsmål. Det skulle innkalles et parlament hvert tredje år som skulle overvåke dette rådet. De neste fire årene svingte makten mellom kongen og baronene og i 1263 brøt den andre baronkrigen ut med Henry, Edward og de konservative baronene på en side og Simon de Monfort og de radikale på den andre. Det endte med Monforts død og Henrys seier i 1266.
I sine siste regjeringsår fokuserte Henry mest på religion og fred i landet. Prins Edward tok en mer fremtredende rolle i styret. Henry fortsatte arbeidet på Westminster Abbey og i 1269 fikk han flyttet Edward Bekjennerens levninger til ett nytt helgenskrin. Henry døde selv 16. november 1272. Da var Edward på korstog og kom ikke tilbake til landet før i 1274. Henry ba om å bli begravet i Edward Bekjennerens gamle gravsted i Westminster Abbey. Etter hvert ble det rapportert om mirakler nær gravstedet, og Eleanor skal ha forsøkt å få ham helgenerklært, men det skjedde ikke. Få år senere fikk Edward faren flyttet til en større grav i Westminster Abbey og hjerte hans ble sendt til familiens gravsted i Fontevraud Abbey i Frankrike.
