Edward I ble oppkalt etter helgenkongen Edward Bekjenneren og ble kalt både Longshanks (Langbein) og Hammer of the Scots. Han var en fryktet konge på grunn av sitt uregjerlige temperament og hensynsløse fremferd, men på hjemmebane hadde han harmoniske ekteskap med sine to dronninger – Eleanor og Margaret.
Edward ble født i Westminster Palace 18. juni 1239. Som ung hadde han en del helseproblemer, men han vokste opp til å bli uvanlig høy – 188 cm – med lange armer og ben som var en fordel i sverdkamp og til hest. Han hadde lyst, krøllete hår og hadde arvet farens “hengende” øyelokk på venstre side. I 1254 giftet han seg med Eleanor av Castilla, som en del av avtalen rundt området Gascogne mellom Henry III og Eleanors halvbror Alfonso X av Castilla.
Korstog
Under den andre baronkrigen, var Edward kortvarig på opprørernes side før han ble gjenforent med faren. I slaget ved Lewes ble han tatt til fange, men rømte etter få måneder og nedkjempet opprørslederen Simon de Montfort i slaget ved Evesham i 1265. I 1268 bestemte Edward seg for å dra på korstog med Louis IX av Frankrike. Målet var å hjelpe de kristne i Acre som var under angrep av baibarerne, men Louis og broren Charles av Anjou ønsket først å angripe Tunisia for å etablere et brohode i Nord-Afrika. Louis IX døde av sykdom i Tunisia og Edward dro derfor alene til Acre i mai 1271. Helt alene var han likevel ikke – han hadde med seg Eleanor.
Korstoget ble ingen suksess og i mai 1272 måtte Hugh III, kongen av Jerusalem signere en ti års fredsavtale med baibarerne. Edward var motstander av avtalen og baibarerne sendte en syrisk leiemorder for å drepe ham. Edward klarte å stoppe leiemorderen, men ble truffet av en forgiftet dolk i armen. Historien om at Eleanor reddet livet hans ved å suge giften ut av såret skal visstnok ikke være sann. Edward overlevde, men var svekket etter angrepet og forlot Acre i september. På veien hjem stoppet de på Sicilia og fikk høre at Henry III var død. Edward var nå konge av England.
Krig med Wales
På grunn av Edwards dårlige helse og vissheten om at situasjonen i England var stabil, brukte det nye kongeparet god tid på å komme seg hjem. De dro gjennom Italia og Frankrike og besøkte blant annet pave Gregory X. Edward I kom hjem til England i august 1274 og ble kronet 19. august i Westminster Abbey.
I Wales hadde Llywelyn ap Gruffudd dratt fordeler av baronkrigen og fått både landområder og tittelen Prince of Wales. Men han nektet å hylle Edward I som sitt overhode og planla i tillegg å gifte seg med Simon de Montforts datter Eleanor. Dette provoserte Edward og i november 1276 ble det erklært krig. Llywelyn måtte raskt gi seg, men krigen brøt ut igjen i 1282. Da sto det om nasjonal identitet og motstand mot å innføre engelsk lover i Wales og han fikk større støtte. Både Llywelyn og broren Dafydd ble drept og i 1284 ble Wales innlemmet i England. Edward gikk i gang med å bygge flere store festninger i Wales, blant annet i Conwy. Disse ble brukt både som forsvarsverk og kongelige hjem. I 1284 sørget han for at sønnen Edward ble født i Caernarfon Castle og han ble den første engelske prinsen som fikk tittelen Prince of Wales.
Innenriks
Edward hadde et voldsomt temperament og kunne være fryktinngytende. Likevel ble han sett på som en dyktig monark og nøt stor respekt. Han var både religiøs og ridderlig og ga generøst til velferd. Men han fortsatte den antisemittiske politikken etter faren. Han erklærte alle jøder for en trussel mot riket, nektet dem å låne ut penger, og de måtte gå med et gult merke på klærne. I 1279 fikk han alle jødiske familieoverhoder arrestert og henrettet 300 av dem. I 1290 utviste han alle jøder fra England.
28. november 1290 døde hans elskede Eleanor mens de var på reise i Lincoln. Edward var svært glad i henne og hadde vært trofast mot henne i alle år. Han beordret at det skulle settes opp et kors ved hvert av overnattingsstedene som gravfølget stoppet ved på vei til London. Charing Cross i London er kjent som det siste stoppestedet på vei til Westminster Abbey. Ettersom de bare hadde en overlevende sønn. følte Edward seg forpliktet til å gifte seg igjen for å å sikre arverekken bedre. Det var likevel først i 1299 at han giftet seg med den 40 år yngre Margrete av Frankrike, halvsøsteren til Philippe IV. Til tross for aldersforskjellen fikk de også et godt ekteskap, mye på grunn av Margarets likhet med og vilje til å respektere sin forgjenger. De fikk to sønner og en datter sammen.
Edward innkalte Parlamentet ved jevne mellomrom, men i 1295 skjedde en viktig endring. Til dette «Model Parlament» ble det i tillegg til de adelige og geistlige representantene innkalt to riddere og to “vanlige” borgere fra hvert distrikt. Dette ble starten på det moderne Parlamentet.
Hammer of the Scots
Forholdet mellom England og Skottland hadde vært godt en periode, men på slutten av 1280-tallet ble det en tronfølgekrise i Skottland. Både Alexander III og han tre barn døde og den eneste arvingen var barnebarnet Margaret av Norge. Det ble avtalt at Edwards sønn og Margaret skulle gifte seg, men dessverre døde den sju år gamle Margrete på Orknøyene på vei til Skottland. Hva hun døde av er et mysterium, men det har blitt spekulert i om hun fikk matforgiftning etter å ha spist fordervet mat til sjøs. Skottland sto plutselig uten arving.
Det ble lagt frem 14 krav på tronen, men det sto egentlig mellom John Balliol og Robert Bruce. Inntil krangelen ble avgjort skulle landet styres av Edward. 17. november 1292 ble John Balliol valgt til ny konge, men Edward fortsatte å blande seg inn i styret av landet. Blant annet krevde han at Skottland skulle stille med styrker i krigen mot Frankrike. Dette var uakseptabelt for skottene som heller inngikk en allianse med Frankrike – The Auld Alliance – som skulle vare i 365 år. Edward invaderte Skottland i 1296 og etter en knusende seier ved Dunbar konfiskerte han Skjebnesteinen – skottenes kroningsstein – og tok den med til Westminster der den ble lagt under Kong Edwards stol. Denne stolen har alle engelske monarker siden sittet på under kroningen. Skjebnesteinen ble ikke returnert til Skottland før i 1996.
John Balliol ble satt i Tower og det ble innført et midlertidig engelsk styre i Skottland. I september 1297 var det på nytt opprør under William Wallace (aka Bravehart) som slo engelskmennene ved Stirling Brigde. Edward slo tilbake i juli 1298 og slo Wallace i slaget ved Falkirk. I 1305 ble Wallace forrådt av sir John de Menteith, overlatt til engelskmennene og henrettet i London. I 1306 forsøkte Robert Bruce å gjenvinne skotsk uavhengighet, men ble nedkjempet og Edward tok en grusom hevn på hans familie og støttespillere, noe som bare økte støtten til Bruce.
I begynnelsen av 1307 fikk Edward dysenteri og 6. juli døde han. På dødsleiet ba han om at Piers Gavenston, som hadde en stor innflytelse på prins Edward og som var forvist fra landet, ikke måtte få innpass igjen. Edward II ignorerte dette etter farens død. Edwards grav ble åpnet i 1774 og da benyttet man sjansen til å måle hvor høy han hadde vært.
