Vannet har alltid vært viktig for Norges nordligste sørlandsby. Fra vikingenes leidangferd langs fjorden, via seilskutetidens eksport av trelast og is og frem til fredelige badegjester og dramatiske skipsforlis i forrige århundre. Vannet har vært viktig for ferdsel og fangst, for næring og nytelse.

For 11 000 år siden lå isbreen tjukk over Drøbaksundet, og det var bare toppen av Håøya som stakk over isen. Da de første menneskene kom til Frogn for 8000 år siden, hadde isen trukket seg tilbake, men havet sto helt opp til steinalderboplassen ved Røis og det var sandstrender ved Seiersten.

De første foldungene

Det varme og fuktige klimaet gjorde området gunstig for jakt og bosetting. De første menneskene i Frogn holdt til ved Nøstvet og Glenne ved Bunnefjorden, og ble kalt Nøstvet-folkene. De levde av jakt og fiske, men etterhvert utviklet bosettingene seg og de drev jordbruk.

I perioden 700 – 1200 e.Kr. kjempet danske og norske småkonger om herredømmet i området rundt Oslofjorden, helt til 1220-årene da Frogn ble en del av kongeriket Norge.

I 1217 ble kongens syslemann, baglerhøvdingen Ragnvald Hallkjellsson drept av bøndene på tinget på Husvik. De hadde hørt at han var en hard syslemann og glad i å kreve inn skatt. Men syslemannen var av den mektige, sunnmørske Blindheim-slekten, og drapet ble ikke glemt. I 1221 kom Skule Jarl til Husvik sammen med Ragnvalds slektninger, og hevnet syslemannen ved å fare opp gjennom bygda og brenne foldungenes gårder.

Frogn hadde i middelalderen god kontakt med Danmark, England, Tyskland og Flandern gjennom handel og vikingferder. Bosettingen var konsentrert om det fruktbare jordbrukslandet i midt- og sørbygda. De eldste gårdene finner vi på Huseby, Bjerke, Froen (Fraun), Haver og Solberg.

Bosetting langs fjorden

På 1600-tallet lå det tre strandeiendommer under Holter gård; Husvik, Drøbakstrand og Vennebekkstrand.

Husvik lengst i nord var tidlig tingsted og handelsplass. Her foregikk det trelasthandel allerede på 1300-tallet. Det gikk fergetrafikk til Sand og Færgestad på Hurum. På slutten av 1600-tallet var det mye aktivitet her med verft og kjølehalingsanlegg, vinteropplagsplass for seilskuter og en digel-, krittpipe- og fajansefabrikk.

Drøbak husmannsplass lå der hvor Skrivergården nå ligger, ved bunnen av de drøye bakkene som svinger seg opp fra sjøen og som ga navn til gården og senere byen – Drugbakir. Her lå det også et fergested (Sundbrygga) og gjestgiveri.

På Vennebekkstand lå Lastebugten (Båthavna) som ble senter for trelasthandelen. Rundt år 1700 var Drøbakstrand og Vennebekkstrand eid av svogerne Caspar Herman Hausmann og Hans Ernst Tritzschler.

Strategisk beliggenhet

Beliggenheten gjorde Drøbak til en viktig uthavn for Kristiania. Fjorden frøs sjelden igjen her om vinteren. Vannveien var smal og vanskelig å navigere, så handelsskipene ankret opp ved det lille ladestedet og losset varene, som så ble sendt med hest og kjerre opp den bratte Seimbakken, og videre over isen på Bunnefjorden til Kristiania.

I 1633 beordret Christian IV at Sand og Drøbach Toldsted ble opprettet, først på Sand i Hurum, deretter ble det flyttet til Husvik i Drøbak i ca 1735.

Men det lille tettstedets beliggenheten var også interessant i en tid da Danmark-Norge var i krig med svenskene. I 1643 startet byggingen av et blokkhus på Kaholmene etter ordre fra Christian IV.

Knappe tre hundre år senere skulle disse øyene midt i fjorden få en sentral rolle i Norges historie.

En matros går i land

På begynnelsen av 1700-tallet var Lastebugten ved Sjøtorget senter for trelasthandel og sjøfart. I tillegg til isfrie havner hadde Frogn skogressurser og sagbruk som ga grunnlag for stor eksport av trelast til Holland og England. En av trelasthandlerne var kjøpmannen Christen Christensen Frost. Da han døde, tok enken Maria Jørgensdatter over en solid eksportforretning.

Ombord i et av skipene som lå i vinteropplag i byen, var den unge matrosen Jacob Carlsen fra Vestby. I 1705 giftet Jacob seg med Maria Jørgensdatter. Han overtok Frosts trelasthandel, utvidet den og begynte å kjøpe opp eiendommer i Drøbak, Frogn og Hurum.

Carlsen-dynastiet

I 1718-19 kjøpte Jacob Carlsen hele Vennebekkområdet som gikk fra dagens Tollboden og til Tamburbakken. I 1723 kjøpte han også Ullerud gård.

Jacob og Maria fikk en sønn, Christen, i 1707 og en datter Sophie i 1709. Etter at Maria døde i 1731, giftet Jacob seg igjen og fikk to barn med sin nye kone Anne Catharina Tobiesen. Den ene døde ung, mens sønnen Niels vokste opp og ble Drøbaks store sønn.

Jacob Carlsen døde i 1749, og i 1754 overdro enken Vennebekk og Husvik til stesønnen Christen Carlsen. Han fortsatte sin fars forretninger og kjøpte flere eiendommer på Dyrløkke og i Hurum. Christen var en driftig mann og drev blant annet med reinsdyrdrift på Håøya.

I 1754 kjøpte Niels Carlsen Drøbak gård og bosatte seg der. Han arvet og kjøpte også mange andre eiendommer i Drøbak. Niels og hans kone Marta Zachariasdatter var begge interessert i ladestedets vekst og kulturelle og religiøse liv. De fikk bygget en kirke til byen i 1776.

Etter at Christen Carlsen døde i 1771, giftet enken Anna Paludan seg igjen med den kjente danske naturforskeren Otto Fredrik Muller. Hun hadde arvet mye av Vennebekk-eiendommen, og de gav en tomt ved siden av kirken til veldedighet, og Niels Carlsen bygget Hospitalet her. Det sto klart i 1793.

I tillegg til trelasthandler, var Niels Carlsen seilskutereder, kornimportør og bankmann.

Krisetider i Drøbak

På begynnelsen av 1800-tallet hadde de tre strandeiendommene Husvik, Drøbakstrand og Vennebekkstrand vokst sammen til et tettsted på 1100 mennesker. Handelsskipene fra Europa førte med seg inntekter og spennende impulser til et lite samfunn, men man fikk også merke konfliktene mellom stormaktene ute i Europa.

I 1808 kom Danmark-Norge med i Napoleonskrigen på Frankrikes side. En britisk flåteblokaden i 1808 og 1809 førte sammen med dårlige kornavlinger til matmangel og nød i Drøbak. Niels Carlsen trådte støttende til med korn fra egen beholdning, men han kom selv snart til å merke krigens virkninger.

Flere av hans skip ble kapret, og blokaden førte til at han fikk store likviditetsproblemer. Da han døde i 1809 hadde han mistet mye av sin formue. Lastebugten blir solgt til kaptein Hans Angell og Martha Zachariasdatter solgte Drøbak gård til sorenskriver Hans Peter Ellefsen i 1819, derav det nye navnet Skrivergården. Ellefsen overtok Follo embetet etter grunnlovens far Christian Magnus Falsen.

Drøbak og 1814

Christian Magnus Falsen hadde i 1811 giftet seg med enkefru Stoltenberg etter å ha hjulpet henne med å selge den praktfulle villaen til Christen Carlsen på Torget (nå Biblioteket) til Henry Parr. Det sies at Falsen forfattet et utkast til Norges grunnlov i dette huset.

Da kronprins Christian Fredrik var på besøk i Drøbak sommeren 1814, beordret han at det skulle anlegges et kanonbatteri på Kaholmen. Beliggenheten var viktig for landets forsvar. I juli stengte den norske flåteavdelingen sjøveien for de svenske styrkene til Carl Johan i Drøbaksundet.

I 1885 ga korpslege Lorentz Ring fra Drøbak maleriet «Eidsvold 1814» av Oscar Wergeland i gave til Stortinget.

Vann som handelsvare

På midten av 1800-tallet var trelasthandelen i tilbakegang, men et nytt eksporteventyr ventet. Den nye, store eksportvaren var is. Store blokker ble skåret ut av dammer i området, fraktet ned til sjøen med hest og kjerre og lagret for eksport til Europa.

Den store iseksportøren var Søren Parr. Han fraktet ikke bare isen, men hadde hånd om hele prosessen fra produksjon til pakking og frakt. Han hadde store ishus på sin eiendom, dagens Parr-stranda eller Badeparken. I 1862 eide han 13 ishus. Hans bror Hans Henry Parr var trelasthandler og skipsreder, og kjøpte i 1850 Husvik, hvor han også drev skipsverft og en dampsag.

Fremgang og stagnasjon

Selv om Drøbak lenge hadde vært ladested, måtte Drøbaks handelsmenn ha borgerskap i Kristiania for å kunne utøve sitt yrke. Men i 1842 fikk Drøbak bystatus.

I 1853 sto festningen på Kaholmen klar og i 1855 fikk den sitt navn da kong Oscar var på besøk. Tjue år senere startet arbeidet med å bygge en undervannsmur fra Kaholmen via Småskjær til Færgestad på Hurum. Hensikten var å stenge Vestfjorden for større skip og å tvinge dem til å gå på østsiden under festningens kanoner. Bygningsarbeider og militært nærvær økte innbyggertallet og aktiviteten i byen.

I 1862 kjøpte kommunen det som nå er Biblioteket, og i 1866 flyttet almueskolen fra Apotekergården og inn her. Det gamle Bageri var den gang vaktmesterbolig, og Borgerskolen holdt til i det som også har vært Julenissens postkontor.

Boktrykker TW Thorbjørnsen startet i 1874 Follo tidende. Avisen skiftet i 1882 navn til Akershus Amtstidende. To år senere ga fru Karen Thorbjørnsen ut Norges første kvinneavis.

Fra 1890-årene fikk naturisen konkurranse fra moderne kjøleaggregater, og istrafikken ble kraftig redusert. Samtidig tok dampskipene over for seilskutene. Rederne i Drøbak holdt fast ved de gamle seilskutene, fordi de mente de var bedre egnet for iseksporten, men de ble etter hvert utkonkurrert.

Dampskipene hastet forbi Drøbak til hovedstaden, den nye jernbanen ble lagt utenom byen og det ble en stagnasjonens tid. Mange utvandret til Amerika første del av 1900-tallet. Men dampskipene skulle snart frakte med seg et nytt inntektsgrunnlag.

Kunstnerliv og badeby

Fra 1875 ble Drøbak samlingsted for mange av hovedstadens kunstner om sommeren. Her fant de inspirasjon til nyromantiske stemningsskildringer. Fra Hans Gude startet sine sommeropphold i Drøbak i 1875 og frem til første verdenskrig bodde kunstnere som Krohg, Skramstad, Munch, Hamsun og Undseth kortere og lengre perioder i byen.

Ved århundreskiftet ble Drøbak Strøm og Sjøbad bygd, og Varmebadet åpnet i 1902. Badegjestene strømmet til, noe som ga en kjærkommen ekstrainntekt for mange av byens innbyggere som leide ut hjemmene sine til badegjestene.

Urolige tider

Hendelser i Norge og Europa satte også sitt preg på Drøbak. Våren 1905 økte den militære aktiviteten og antall innbyggere igjen. Unionsstridigheter skaper liv og røre i garnisonsbyen, og man var forberedt på å forsvare den nyvunne friheten.

Men unionsoppløsningen gikk fredelig for seg. Den 25. november 1905 passerte den nye kongefamilien Drøbak på vei til Oslo. Deres første møte med Norge fikk de da de gikk fra det danske kongeskipet «Dannebrog» over i orlogskipet «Heimdal» i tett tåke rett utenfor Drøbak.

I forbudstiden 1921-26 fikk tollerne i Drøbak det travelt med å jakte spritsmuglere langs fjorden. Tyske og danske lasteskip lå ute ved Færder og solgte billig sprit til folk som fraktet det til land i nattens mulm og mørke.

1920- og 30-årene var preget av høy arbeidsledighet. Det ble satt i gang nødsarbeid med forbedringer av veier og offentlige bygg, samt bygging av kinoen og molo A for holde folk i arbeid.

Den 9 april 1940 kl. 04.21 smalt det fra kanonene på Oscarsborg festning. Krysseren Blucher ble senket, og Konge og regjering klarte å flykte før tyskerne inntok Oslo. Oscarsborg ble bombardert og måtte til slutt overgis. Tyskerne tok over byen og borgen i fem lange år, og etablerte sitt hovedkvarter i Skrivergården. På Håøya ble flere motstandsfolk henrettet, og noen av gravene er aldri blitt funnet. Den 16. januar 1945 ble fangeskipet Donau senket utenfor Skiphelle.

Reiseliv og kultur

I 1962 ble Drøbak og Frogn slått sammen til Frogn kommune. Etter krigen ble det bygget mange hytter langs fjorden og kommunen kjøpte flere strandeiendommer til bruk for almenheten. Tilflyttingen var stor og julenissen har også slått seg ned her. Kunstnerne trives fortsatt i Drøbak, navn som Stabel og Finsrud kjenner mange. I 1973 ble Norges første filmfestival avholdt i Drøbak. Drøbaksfestival har blitt en årlig begivenhet og Oscarsborg har gått fra å være forsvarsanlegg til å bli en arena for turisme og kultur, blant annet med årlige operaforestillinger i borggården.

drøbak. historie oscarsborg reise reisemål turist