Barokken er navnet på kunstepoken som strekker seg fra ca 1580 til 1720. Navnet kommer antagelig fra det portugisiske ordet barrocco som betyr ujevn perle og viser at kunsthistorikere først mente at kunsten var stygg og brøt med renessansens harmoni. Barokken er kjent for sin dramatikk, overdådighet, dype farger og kontrast mellom lys og skygge. Barokkens kunst skulle vekke følelser og lidenskap og ble oppmuntret av den katolske kirken som en motvekt til protestantismens enkle og nøkterne stil.

Barokken startet i Roma og spredde seg til resten av Europa som ledd i den katolske kirkens motreformasjon. 1600-tallet var en av de blodigste periodene i europeisk historie på grunn av de religiøse motsetninger mellom katolikker og protestanter. Renessansen og reformasjonen hadde skapt optimisme og tro på menneskets evne til å tenke og skape selv, men de nye urolige tidene førte til et behov for en fast og trygg gudstro. Dette gjorde at kunsten fikk mye mer fokus på det religiøse livet.

Drama og følelser

Etter reformasjonen ble det krise i kunsten. Den nye protestantiske kirken ville ha veldig lite kunst og kunstnerne ble mer eller mindre arbeidsløse. Som et svar på dette bestemte den katolske kirken at de skulle ha desto mer kunst og gjerne så overdådig som mulig! Den lille kunsten som den protestantiske kirken hadde skulle være enkel og nøktern, mens den katolske kirkens kunst var dramatisk, følelsesladd og prangende. Selv om religiøse og historiske motiver ble sett på som det edleste, ble det også malt landskap, stilleben og sjangermotiver.

I renessansekunsten skulle ansiktene være uttrykksløse og rolige, mens det i barokken var viktig at ansiktene tydelig viste følelser. Bildene skulle fortelle en historie gjennom symboler og allegoriske karakterer. Symbolikken var enkel og direkte slik at de som ikke kunne lese også fikk utbytte av kunsten. I portretter ble mennesker fremstilt med pompøse klær for å se viktigere ut enn de kanskje var. Landskapene var frodige og blomster var populære i stillebenene, der kontrasten mellom liv og død ble symbolisert med friske blomster side om side med råtten frukt og hodeskaller.

En annen forskjell var at renessansekunsten ofte viste øyeblikket rett før en hendelse fant sted, mens det i barokken ofte ble fokusert på det mest dramatiske – man var midt i det øyeblikket ting skjedde. For eksempel viser Michelangelos David at han er konsentrert og stille rett før kampen mot Goliat, mens Berninis David befinner seg midt i handlingen med å kaste stein på kjempen.

Malere

Caravaggio var den mest revolusjonerende maleren på denne tiden. Hans realistiske fremstilling av levende modeller og dramatiske bruk av lys og skygge (kalt chiaroscuro), der bare de viktigste delene i maleriet blir belyst som av en lyskaster, sjokkerte samtiden og la grunnlaget for et helt nytt kapittel i kunsthistorien. Andre malere fra denne perioden er Artemisia Gentileschi, Guido Reni, Annibale Carracci, Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

I Nederland utviklet det seg en egen kunstepoke på samme tid som ble kalt Den nederlandske gullalderen. Her var det lite religiøse og historiske bilder, men mer fokus på sjangermalerier, stilleben og landskap. En nederlender som var dyktig til å bruke lys og skygge og som malte en rekke selvportretter for å vise livets mange faser og sinnsstemninger var Rembrandt van Rijn.

Fra Flandern kom Peter Paul Rubens som malte store menneskeskikkelser som beveget seg i voldsomme, unaturlige posisjoner, ofte nakne som skulpturer. Den flamske maleren Anthony van Dyck utviklet en grasiøs, men imponerende portrettstil som hadde stor påvirkning, særlig i England.

Skulpturer

Barokkens skulpturer var inspirert av gamle romerske skulpturer, særlig den berømte statuen av Laocoön og hans sønner fra det første århundre. Den ble funnet i Roma i 1506 og stilt ut i Vatikanet. Den mest dominerende skulptøren i barokken var Gian Lorenzo Bernini. Han lagde en rekke statuer av helgener og figurer som viser sine følelser i både ansiktet og bevegelsene. Han lagde også blant annet den imponerende baldakinen i Peterskirken.

Arkitektur

Arkitekturen i barokken var også preget av den katolske kirkens svar på den protestantiske reformasjonen. Konsilet i Trient i 1545-1563 bestemte at man skulle appellere mer til massene og erklærte at kunst skulle kommunisere religiøse tema på en mer direkte og følelsesmessig måte.

Kirkene ble designet med et stort sentralt område hvor kirkegjengerne kom nær alteret under en kuppel som slapp lyset inn ovenfra. Kuppelen var et sentralt element i barokkens arkitektur og den skulle symbolisere unionen mellom jord og himmel. Innsiden av kuplene var malt med engler og helgener slik at man fikk inntrykk av å kikke opp i himmelen. Dette grepet ble kalt quadratura. Tak og vegger ble overdådig dekorert med utsmykninger, gull og marmor tett i tett. Et annet karakteristisk element var de vridde søylene som ga inntrykk av bevegelse og som reflekterte lyset på en dramatisk måte.

Hager

Barokkhagen eller Den franske hagen oppsto først i Roma på 1500-tallet og så i Frankrike på 1600-tallet med hager som Vaux le Vicomte og Versailles. Formålet med barokkhagen var å illustrere menneskets makt over naturen og ære dens skaper. Barokkhagene ble anlagt etter geometriske mønstre som rommene i et hus og de ble best sett fra oven fra et slott eller en terrasse.

Rundt 1730 utviklet barokken seg til en enda mer prangende stil som fikk navnet Rokokko.