Etter at Philippe VI var kommet på tronen og blitt utfordret av Edward III av England, var det viktig for ham å sikre arverekken. Sønnen Jean var ni år da faren uventet ble konge og allerede som trettenåring ble han hertug av Normandie. Han ble giftet bort til Bonne av Luxemburg i 1332. Hun var 16 år og klar for barnefødsler og dessuten var faren hennes interessert i en militær allianse med Frankrike.
Hertug av Normandie
Som hertug av Normandie måtte unge Jean slite med forholdet til England. Normandie hadde ikke vært under engelsk styre på 150 år, men befolkningen hadde tette bånd over kanalen på grunn av handel og eiendom i England. Adelen var delt opp i ulike klaner med hovedvekt på Tancarville og Harcourt, som hadde vært i konflikt i generasjoner. I 1341 gjorde Geoffrey d’Harcourt opprør mot kongen og krevde å bli hertug av Normandie, men opprøret ble slått ned.
I 1345 begynte flere normanniske opprørere å hylle Edward III av England og true legitimiteten til Valois-slekten. Etter tapet i slaget ved Crecy i 1346, måtte Philippe VI godta å overdra makten i Normandie til Geoffrey d’Harcourt på bekostning av Jean. Jean søkte da en allianse med Tancarville klanen.
Bonne døde av svartedauden i 1349, og Jean giftet seg på nytt med Jeanne I, grevinnen av Auvergne. Han hadde fått 11 barn på 11 år med sin dronning Bonne og sammen med Jeanne fikk han tre. I august 1350 døde Philippe VI og Jean ble kronet til Frankrikes nye konge i Reims-katedralen.
Jean hadde vokst opp i en atmosfære av intriger og forræderi på grunn av stadige angrep på Valois-familiens rett til tronen fra Edward III og Charles II av Navarre. Han regjerte derfor ved hjelp av en liten krets av politiske rådgivere. Jean hadde svak helse og deltok sjelden i fysisk aktivitet, men han hadde et hissig temperament som ofte førte til politiske og diplomatiske konfrontasjoner.
Konge i fangenskap
I 1355 blusset Hundreårskrigen opp igjen etter svartedauden. Jeans stadige konflikter med folket i Normandie førte til at Edward IIIs sønn, Edward Den Svarte Prinsen, invaderte Normandie og de møttes i slaget ved Poitiers. Her ble Jean II tatt til fange av engelskmennene og sendt til England. Han ble satt i Tower of London, men fikk beholde sine kongelige privileger og fikk lov til å reise fritt rundt i landet.
I 1360 krevde engelskmennene 3 million crowns i løsepenger, noe som tilsvarte 2-3 års inntekt for den franske stat. Jean ble sendt til engelskkontrollerte Calais og ble byttet mot sønnen Louis av Anjou, som skulle være erstatningsgissel mens faren dro hjem for å skaffe til vegne løsepengene.
I juli 1363 fikk Jean vite at sønnen hadde rømt fra engelsk fangenskap. Han mislikte sterkt bruddet på avtalen med England og for å beholde æren, dro han frivillig tilbake i fangenskap. I London ble han møtt med parader og fest, men allerede etter noen måneder ble han syk og døde i april 1364.
