Blog post

Endelig vår – nå våkner verden til liv!

Endelig våkner verden til liv etter en veeeldig lang vinter! Denne vinteren har vart en evighet og jeg har følt meg litt innesperret på grunn av dårlig vær og glatte veier. Jeg har faktisk kviet meg både for å kjøre og gå tur, og har knapt nok våget meg ut uten brodder og flere lag med ull.

Men nå ser det ut som at vinteren har løsnet jerngrepet og det er lettere å komme seg ut. Jeg har fått gått noen turer både ved sjøen og  i skogen de siste dagene og har tatt litt bilder igjen. Det er en stund siden sist. Det er herlig å se naturen som våkner til liv og å kunne puste mild, grønn luft for første gang på en evighet.

En blikkstille vårdag ved Oslofjorden.

Fargene er endelig tilbake!

Tur ved Seiersten skanse.

Litt gammelt og litt nytt…

En tur heimat

Og så har jeg vært på en etterlengtet tur hjem. Ja, for selv om det er over tjue år siden jeg flyttet hjemmefra, så drar jeg fortsatt «hjem». Det er her røttene, tryggheten og stammen min er, og det er altfor lenge siden jeg var her sist.

En fin rusletur langs Øvrevei med utsikt til Blefjell og en koselig prat med søsteren.

Mye smeltevann i Svelgfoss.

Og det er kanskje fordi jeg begynner å dra på årene, men jeg husker våren der hjemme som barn mye bedre enn jeg husker våren i fjor (jada, alzheimer light, I know…).

Men du husker kanskje noe av det samme som meg?
Følelsen av å endelig kunne ta på joggesko og tynn jakke. Husker du hvor lett man følte seg?

Å hoppe paradis i gata, tegnet opp med kvist i hardpakket sand (ingen asfalt i gata hos oss den gangen). Det var om å gjøre å finne et nogenlunde flatt område, for veien var hullete og fæl etter vinteren.

Smeltevann i rislende bekker gjennom gult gress. Noen ganger så mye at det gravde små juv og kløfter over veien og ble til oversvømmelse.

Å ta frem sykkelen og kjenne på friheten der vi suste frem og tilbake på nevnte vei med lukten av vinterstøv i nesa og grus som knaste under dekkene.

«Titten på hjørnet» med bankende hjerte og kalde kinn i skumringsmørke.

Såre halser og rennende neser etter lettkledd lek i en isende nordavind forkledd som solgangsbris.

Den første lille blåveisen som vi plukket bak «garasjen», enda det egentlig ikke var lov. Den var fredet, skal vite. Teppene med hvitveis, mer enn nok til alle vårens konfirmantbord. «Puselabber» og grønne museører på trærne.

Hvert år tenker jeg at jeg må passe på å nyte disse sarte vårdagene, for de går så utrolig fort! Før vi aner det er det St Hans og sola har snudd igjen.
Så prøv å nyte hver eneste vårdag! Selv om vinteren kommer på en ørliten gjestevisit innimellom.

 

Post a comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Forrige innlegg Neste innlegg